TASTE OF CHAOS – Oslo – Oslo Spektrum

"Å ja, In Flames", sa billettkontrolløren på toget da han så min In Flames longsleeve. Han var ca 35-40 år gammel, med kort hår og veldig straight utseende. Han hadde de fleste albumene av den svenske stålleverandøren, også. Dette var ikke så overraskende, egentlig, men ville nok ha overrasket litt om det skjedde noen år tilbake. In Flames appellerer nå til et bredt publikum, ikke spesifikt til hardbarka metalheads.

Nå er In Flames altså så store at de kan headline i Spektrum. Riktignok var konserten en såkalt "Club Spektrum"-konsert, det vil si at avdelingen for sitteplasser ikke var åpnet. Blant publikum var det ganske mange med relativt "vanlig utseende". Ellers var det vel så vanlig å se folk med litt "frika" eller "alternativ" utrustning, enn folk i typisk "metal-uniform". Et eksempel på en litt frika utrustning var en mann som gikk i Adidas-bukse (inspirert av Korn?) og hadde dreads. Muligens var rundt 50 % av publikum under 20 år, og de fleste øvrige var godt under 30. Jeg vil anslå antall publikummere til å være rundt 4.000. Trolig har In Flames nå noe av den samme appellen som f. eks Iron Maiden hadde på 80-tallet.

Maylene and the Sons of Disaster åpnet ballet med et noe rocka sound, allerede klokka 18.00 På en låt var det et riff med slidegitar, og de hadde tre gitarister. Bandet spilte ytterst få sanger, så jeg har ikke stort belegg for å gi dem en forsvarlig dom. Umiddelbart framstod bandets musikk som blant de mer interessante eksemplene på hvordan man kan blande rock n roll med mer ekstreme elementer, uten at det låter helt forutsigbart eller totalt bedrukkent og evneveikt.

Every Time I Die hadde også klare elementer av rock n roll, men med en mye sterkere "Hardcore edge" enn første bandet. Både vokalen og musikken var sterkt hardcore preget. Interessant var bruken av dissonante akkorder/elementer på gitaren. Elementene av kaos og dissonans fikk meg til tider til å tenke på Dillinger Escape Plan. Mange av rytmene var veldig straighte hardcoreting, men ble likevel interessante. Dette da det ble tatt i bruk diverse dissonante akkorder sammen med de rytmiske elementene, i stedet for at det bare ble spilt rytmiske ting med løs e-streng og powerchords. Bruken av dissonans frembrakte en viss atmosfære og stemning, heller enn at det bare ble utelukkende repetitiv rytmikk, som er mer vanlig. Denne sammenblandingen av det suggererende med det mer atmosfæriske, var spennende. Innimellom overrasket bandet med å bringe inn elementer som var mye mer konvensjonell rock 'n roll, til og med f. eks en puritansk melodi/solo på gitaren, bestående av svært få toner, som ble holdt lenge. I motsetning til forrige band hadde Every Time I Die bare èn gitarist. Likevel låt det fett og med mye trøkk. Bandet ble godt mottatt av publikum.

I pausen ble en oppblåst kondom hevet rundt av publikummere med stor iver. Snart var det hele seks kondomer i lufta. Bra at den virile ungdommen vet å beskytte seg!

Dead by April var et svært overraskende innslag. De startet med et skikkelig grooveparti og banging, men det ble fort klart at dette var noe annet enn forventet. Både vokalisten og den ene gitaristen synger, både hardcore-vokal og ren, nesten boybandaktig vokal. Kombinasjonen av den rytmiske, hardcoreaktige "riffinga", backet opp av enkle synthlinjer og lydeffekter a la industrial, og den uvanlige vokalen, ga en opplevelse av at dette er et nytt nivå hva metallens kommersielle appell angår. Dette var nærmest "pop"-metal. Kanskje var det mer som noe som var laget på en fabrikk, på samlebånd, enn kunst.

Man kan stille seg spørsmålet om det i det hele tatt kan kalles metal, fordi jeg hørte knapt et eneste gitarriff. Det gikk nesten bare i enkle, rytmiske chuggachugga-mønstre. Dette var på mange måter et boyband innpakket i en slags industriell, rytmisk, moderne "metal". Mye av musikken bestod av svært primitive synthriff akkompagnert av chuggachugga på gitarene. Dette ble til tider så banalt at det var til å bli sjokkert av. Enten var synthriffene så standard at de trolig har blitt brukt før, eller de var så enormt banale at de IKKE har blitt brukt før, med god grunn, fordi ingen ville engang tenke på å bruke noe slikt. Uansett, ikke et godt tegn. Tekstene var åpenbart blant annet om parforhold, og flere tenåringsjenter blant publikum sang ivrig med på tekstene. Samtidig er det viktig å ikke automatisk dømme dette bandet, som med vokalen delvis utforsker nytt territorie.

Vokalen framstår som ren, men tilgjort. Kanskje noe klinisk, "tenåringsblad-sensitiv" og uten genuin følelseskontakt. Musikken virker å være myntet på tenåringer. Bandet selv fremstod som androgyne – kanskje mer feminine enn maskuline, på tross av at noen av dem så ut til å ha trent en del med vekter. Noen av dem hadde kort hår, en var skallet med en fire cm høy "hanekam", en hadde rufsete hår, tilsynelatende ikke like langt på begge sidene etc. Klesbruken kunne ha noen røffe elementer i seg, men framstod mest av alt som et uttrykk for forfengelighet. Helhetsinntrykket av deres klesbruk, frisyrer etc, var at dette var veldig tilgjort. Litt sløvt var det også at de brukte playback på noe av vokalen, på enkelte av harmoniene etc.

Publikum derimot, bør roses for sin oppfinnsomhet, f. eks i form av crowdsurfing mellom konsertene. En saggende gutt crowdsurfa, og buksa datt ned i det han ble hjulpet ned foran scenen!

Killswitch Engage kjørte rett på med My Curse og A bid Fairwell. Tre-fire sanger fra det nye albumet fikk vi høre etter hvert, men det nye albumet ble ikke vektlagt spesielt. Som vanlig er det mye klovning fra gitarist Adam, der han har på seg kappe og lager tilfeldige lyder i mikrofonen innimellom. Til tider kan disse klovneriene framstå som uinspirerte, som han ikke tar musikken og framføringen, ei heller klovningen, på alvor. Et par ganger når han synger ren vokal, gjør han det ikke på en måte som yter musikken respekt, men på et mer spøkefult vis.

Vokalist Howard framstår derimot som sympatisk. "Nobody gets hurt, ok? But let's have fun tonight."  Adam introduserer regelen om at jenter som sitter på ryggen til noen, må vise puppene. Jeg har hørt mannen være mer inspirert i sine klovnerier tidligere.

Vi fikk høre låter som Fixation on the darkness, This is absolution, My Last Serenade, Rose of Sharyn, End of Heartace. De to sistnevnte er typiske "stadion"-låter, på End Of heartace sang publikum ivrig med på refrenget. Bandet avsluttet med sin berømte cover av Dio's Holy Diver.

Jeg har sett Killswitch gjøre bedre konserter, både på Hove i 2008 og Rockefeller 2007. Howard låter bra på skive, men hvor god er egentlig vokalen live? Jeg synes ikke vokalen kom tydelig nok fram i lydbildet, og kanskje er dette nettopp for å skjule at den kanskje er litt så som så? Det var god stemning, men publikum gikk ikke helt amok, heller.

In Flames var, naturlig nok, det bandet som fikk mest respons fra publikum. De åpnet med Cloud Connected, etterfulgt av Embody The Invisible fra Colony (1999). Det var gledelig at en gammel godlåt ble tatt fram, såpass tidlig i konserten, også. Av de eldre låtene fikk vi senere høre The hive fra Whoracle, og Artifacts of the Black Rain fra The Jester Race. Anders spøkte med at sistnevnte var skrevet før publikum hadde fått kjønnshår, noe som trolig er korrekt i de fleste tilfellene. Det var gledelig å høre disse gamle godlåtene, som ikke har blitt spilt på lenge, men hadde vært artig å høre et par til av det eldre materialet.

Tidlig i konserten annonserte Anders sin elsk for "Fleksnes, Ringnes og norske kvinnor". Han informerte mot slutten at det blir en stund til de kommer til Norge igjen, fordi de skal ta en pause, og så skrive en ny "hitskive".

Vi fikk også høre låter som My Sweet Shadow (som avslutningslåt), Quiet Place, Leeches, Take this Life, Pinball Map, Only for the weak, March To the Shore, The chosen Pessimist, Trigger, The mirrors truth, disconnected, alias,  Delight And Angers m.m. Only for the Weak var trolig låta som ga størst respons fra publikum. Anders bad dog også om at han ville se våre føtter. Så alle hoppet opp og ned under låta.

"Hei, jeg vil ikke se mannebrøst", spøker Anders til en publikummer. Han tar også opp en jente fra publikum til å komme opp på scenen og filme publikum under Only for the Weak. Det var overraskende nok ingen bruk av pyro, og ikke SÅ voldsomt show, egentlig. Og det var helt greit. Anders er passe aktiv på scenen, med en del banging. De andre medlemmene kunne ha gjort litt mer ut av seg.

In Flames har gjennom mange år vært et hardt arbeidende og svært profesjonelt band. Det var lite å utsette på framføringen. Likevel manglet kanskje det lille ekstra, f. eks litt mer entusiasme fra bandet?

Arrangementet var bra, med en viss bredde i det musikalske uttrykket. Det er helt tydelig at metal har en større mainstream apell i Norge nå, enn f. eks fem år tilbake. Men det gir seg også utslag hvor man kan spørre seg om alt egentlig representerer metal overhodet. Det er kult med nyskapning, men jeg undres også på om noe går tapt på veien, hvis det å nå ut til mange mennesker i seg selv blir et poeng. Kanskje kan band som Dead by April likevel være et springbrett for enkelte, til å oppdage musikk med mer dybde? Og selv om musikken deres var ganske banal, representerer deres bruk av uortodoks vokal kanskje likevel dels en spennende impuls?

Avslutningsvis bør nevnes at å gå på konsert ikke er spesielt bra for ørene. Selv hadde jeg spesialstøpte ørepropper på, med 25 db demping. Jeg har tidligere hatt lengre perioder med tinnitus forårsaket av konserter hvor jeg ikke har brukt ørepropper. Denne gang, selv om jeg hadde på ørepropper, har jeg fremdeles (over en uke senere) en tinnitus som må ha blitt framprovosert av konserten. Jeg håper og tror det vil gå over etter hvert. Men det er en påminnelse om hvor viktig det er å ta dette på alvor. Nyere undersøkelser viser at så mye som 17 % av befolkningen i Norge har en grad av tinnitus-fornemmelse (www.hostad.net/tinnitus) Kanskje ville det f. eks være bra om konsertarrangører var pliktet å opplyse om risikoen for å få hørselsskader/tinnitus ved å gå på konsert, og opplyse om hvor man kjøpe gode ørepropper etc? Å gå på konserter uten skikkelig ørepropper, blir som å ha masse ubeskyttet sex. For mange går det kanskje greit, i hvert fall en stund, men noen får svi. Det er ikke verdt det.