SWEDEN ROCK –

Alle bilder av Unn Marit Forrestad.

I skrivende stund er det ca én måned siden festivalen gikk av stabelen. Jeg hadde i utgangspunktet ingen intensjoner om å skrive om dette her, men i og med at det knapt finnes et eneste nedskrevet ord om begivenheten og at noen i ET maste som et he¤#&#te så la gå.

Så her kommer en kort liten greie for å pirre nysgjerrigheten til de som enda ikke har knotet seg nedover, og mimrestund for de som opplevde herligheten.

Festivalen befinner seg på sørspissen av Sverige i Sølvesborg by. Bilturen fra Trondheim tikket inn på ca 110 mil og vi brukte i underkant av 14 timer. Nytt av året er at festivalen ble utvidet fra 3 til 4 dager, men fortsatt mulighet til å kjøpe 3- dagerspass. 4-dagerspass koster 1850Kr og 3-dagerspass 1650 Kr. Hvis jeg skal si noe om hvilken musikkprofil festivalen har, legger den stor tyngde på heavy/power metal ispedd gamle rockehelter, progrock og i det siste litt black/death.
 

                                             FESTIVALOMRÅDET OG CAMP

Vi ankom festivalcampen onsdag morgen klokken seks hvor resten av gjengen allerede hadde bosatt seg trygt. Vi begynte å montere telt, og etter hvert dukket det ene noget bakfulle trynet etter det andre opp og lurte på om ikke det var på tide å drikke frokost snart. Solen var på vei opp og pilsen iskald så vi var ikke tunge å be. Dermed var Sweden Rock i gang. FESTIVAL…!!!

Festivalområdet ligger i så og si umiddelbar nærhet av konsertarenaen som består av 5 scener med ulik størrelse. Innimellom den korte gåturen ligger det masse boder med bl.a. svenske kulinariske fristelser som wookad ãlg, kebab og kjøttbullar. Samt hvis du er koffeinslave om morgenen som jeg, står det søte svenska flickor overalt med espressomaskiner og lager nykvernet kaffe om du måtte ønske. I tillegg pusher de masse klær, sko, skiver og annet metalstæsj omtrent hvor enn du snur deg. 

Det meste på SR virker godt arrangert. De har egen matbutikk med det mest livsviktige (nikotin, solbriller, solkrem, cola osv) på festivalområdet. Ladestasjoner for mobil, minibank, vannstasjoner og dusj. Det skal riktignok sies at det koster 260Kr ekstra for å ligge på campen, men det er det vel verdt med tanke på at du får ordentlig porselensdass med vaskere som vasker mellom hvert besøk. Ryddetjenesten er det heller ikke noe i veien med. Hver dag kommer det folk og tar med seg det havet med ølbokser og annet skrot vi har etterlatt etter natten.
Alt i alt: veldig god stemning, veldig fuktig, sinnsykt bra vær og utrolig moro…!

                                                         KONSERTENE 

Konsertstart er klokken 12.00 hver eneste dag med musikk kontinuerlig til 02.00. Det er lagt opp slik at når kveldens headliner går på klokken 23.30 er alle konsertene på de andre scenene ferdig. Det eneste negativet jeg har å si om festivalen er at lyden var særdeles varierende og til tider nok så lav faktisk. Til og med Mr. ”everything louder than everything else” Lemmy & co. holdt et lydnivå som var langt under smertegrensen. Men det skulle vise seg etter en samtale med en av lydmennene at de var pålagt restriksjoner på decibelnivået, og at det vanket en klekkelig sum i bot hvis de overstyrte denne grensen. Heldigvis ga likevel mange faen og vrengte volumet der det hører hjemme og ga oss mange uforglemmelige konsertopplevelser.

Et lite sammendrag av konserter verdt å nevne…. 

                                                         TORSDAG:

Først ut denne dag for min del var svenske Amon Amarth. For de uten kjennskap til bandet, går de vel under sjangeren viking metal, og bygger musikken sin på massive, fete blytunge gitarriff med rå vokal. Tekstene omhandler stort sett død, blod, krig og mjød. Altså norrøn mytologi. Med åtte skiver bak seg har de nok godbiter å plukke av og ga en forrykende konsert med masse trøkk. Tross noe grumsete lyd frister det likevel til gjentagelse å oppleve disse gutta live igjen.

Neste band ut Symphony X. En av de virkelig store höjdare for min del. I og med at de knapt har gitt ut en eneste svak skive, ble dette en eneste stor lykkerus. Gutta er i storform, Sir Russel Allen synger fortsatt som en Gud, bandet er skremmende tight og alt sitter som det skal. Vi får også smakebiter fra; på det tidspunkt, den kommende skiva ”Paradise Lost”. I tillegg fremførte de det 24min lange opuset ”The Odessey” fra skiva med samme navn. Dette kan kanskje bli litt tungt å svelge for uinnvidde fans av bandet, og egner seg ikke like godt til en festivalgig, men er du hardcore fan svelger du det rått. 

Så var det tid for svensk metal av den mørkeste sorten. Marduk er et band jeg har lite kjennskap til men har hørt mye godt om. Det viste seg at dette absolutt er musikk man kan riste hodet
godkjennende til. De låtene som satte seg best hos meg var de skikkelig seige låtene fra deres siste lovpriste album Room 5:12. Ellers var det fet, grim dødmetal (Dødmetal???? Red. anm) fra ende til annen.

Videre stod valget mellom å se Thin Lizzy eller Dimmu Borgir. Jeg endte med å sjekke ut Thin Lizzy først. Ble stående i to låter og tenke at Dimmu sikkert blir mye kulere. Så feil kan man ta..! Vel borte hos våre populære metalyndlinger ble jeg mer eller mindre stående å gjespe. Og jeg er en av de som faktisk liker Dimmu Borgir veldig godt. Dårlig, eller skal man si mangel på lyd gjorde sitt fot å trekke ned inntrykket, men mangel på trøkk og innlevelse hos gutta må ta mesteparten av skylda for at dette ikke ble en minneverdig konsertopplevelse. Halvveis under settet kunne jeg klart å tydelig høre de iskalde carlsbergene jeg hadde i campen skrike etter min oppmerksomhet, og endte opp med å kose meg mye mer i campen til det var tid for kveldens headliner Heaven and Hell.

Som kjent hos de fleste snakker vi altså om Black Sabbath under tiden da Ronnie James Dio var frontmann og vokalist. De rakk å gi ut to studioskiver Mob Rules og Heaven and Hell, samt en liveskive. I disse dager har de altså hatt en liten reunion og mimrestund og funnet ut at de skulle snekre tre nye låter og gi ut ei ”Best of ” skive. Med seg på laget har de også trommis Vinnie Appice, kjent fra bl.a. Holy Diver og Last In Line -albumene til Dio. I den anledning er de altså headliner denne kveld. Det er også i denne anledning at festivalen virkelig slår på stortromma og kommer til sin rett. Lysriggen er imponerende, lyden flommer over hele festivalområdet og stemningen er til å ta og føle på. De gamle er eldst, og det er alltid en fornøyelse å se den ubestridte rifflegenden Tommi Iommi lire av seg sine legendariske toner. Alt låt som det skulle denne kvelden og Heaven and Hell sørget for en fantastisk avslutning på en så langt veldig lovende festivalopplevelse. 

                                                             FREDAG:

At konsertene starter så tidlig på formiddagen kan kanskje virke avskrekkende og i tidligste laget på noen, men allerede klokken ni er det godt over badstuetemperatur i teltet og du kan ikke gjøre annet enn å stikke hodet ut å gispe etter luft. Dermed er det bare å sørge for å få i seg en skikkelig næringsrik frokost, rusle ned på festivalområdet og bestille seg en iskald frokost til. Da er du i gang! Klokken 12.00 stod svenske Anekdoten klar for å gi en konsertopplevelse av de sjeldne. Dette er et band jeg har stiftet bekjentskap til i senere tid og ligger i progrocksjangeren en plass. Dog progrock kan være så mangt. Dette bandet serverer et lydbilde som får deg til å sveve til de utroligste plasser. Ekstra forsterket blir det når det oppleves live. Har du hørt Damnation-skiva til Opeth skjønner du sånn halvveis hva jeg prater om. Svevende gitarer, mektig mellotron og en myk behagelig vokal topper det hele.

Steikende sol på en gressplen med en genuine Sweden Rock Premium Beer i hånda, er en perfekt setting for å la deg forføre av Anekdotens unike lydbilde. Jeg satt bergtatt under hele seansen og bare måpte og fikk frysninger. Selv under et 10min langt parti hvor vokalen ikke sang et kløva ord, ble det ikke kjedelig. Samtidig satt jeg og siklet på dama som spilte mellotron, men klarte ikke bestemme meg hvorvidt dama eller mellotronen var mest porno. Jeg tror kanskje jeg holder en knapp på mellotronen. Dette er balsam for sjela. Anbefales!

En annen ting som er verdt å nevne denne dagen er tribute bandene. Her finner du band som covrer sine helter, og denne fredagen var det Led Zeppelin, ZZ Top, Ebba Grön, Accept og AC/DC. Jeg gikk for å sjekke bandet Hindenburg som vartet opp med musikk fra mine største helter Led Zeppelin. Det første disse unge guttene skal ha skryt for er deres innsats for å ligne mest mulig. Her var det ikke spart på kruttet. Slengbukser, blomstrete skjorter og hår i massevis. Gitaristen var så prikk lik Jimmy Page at jeg holdt på å gå i bakken, og hadde også kopiert Page’s sedvanlige liveseanse med å spille gitar med cellobue. Vokalisten hadde mange av Robert Plant sine bevegelser, nikker og uttrykk på scenen, og stemmen holdt som regel mål. Bassisten holdt seg relativt anonym borte ved sitt hjørne ikke ulikt originalen, mens trommisen var den som lignet minst og hadde en utrolig slapp spillestil til så mye som å prøve å etterligne John Bonham. Fy skamme seg! Musikalsk sett kom de aldri i nærheten av Led Zeppelin, men stemningen var veldig bra. Fryktelig morsomt å høre låtene live og trampeklapp og full jubel når de gikk av scenen. 

Neste band ut var våre egne progmetalkonger Circus Maximus. Med bare en utgitt skive og en like rundt hjørnet, har ikke bandet mye å velge i. Men hva gjør vel det så lenge deres debutalbum ”The 1st Chapter” er en gjennomgående knallprestasjon uten sidestykke. Greit nok de henter mer enn nok inspirasjon fra de største band innen sjangeren som Dream Theater, Symphony X og til dels Pain of Salvation, men klarer likevel å gjøre det til sitt helt eget. Circus Maximus fikk tildelt den nest minste scenen, men ble desto mer intimt av den grunn. Circus Maximus balanserer mellom melodiøs metal, progressive partier og heavy riffing, som viste seg å bli satt pris på av publikum. Oppmøtet under konserten var bra og responsen overveldende. Gutta kjørte stilsikkert gjennom hele settet og fikk vist seg som et skikkelig liveband som mestrer musikken til fingerspissene og samtidig underholde publikum. Flott levert. Vi gleder oss til neste plate!

Godbitene stod i kø denne dagen og neste navn på plakaten var Kreator. Vet det er mange som har et veldig godt forhold til disse gutta, men undertegnede er ikke en av dem. Det jeg kan si om konserten er at det låt jævlig fett, og at jeg storkoste meg under hele showet.

Ca en six-pack øl senere den kvelden var det klart for neste hovedattraksjon. Sleezerockerene Skid Row skulle vise at de fortsatt var kongen på haugen. Etter at erkevokalist og frontfigur Sebastian Bach hadde forlatt bandet, var mange spente på hva han nye ”what’s his name” vokalisten kunne prestere. Forventningene var store og partyfaktoren høy før konsertstart. Et ypperlig utgangspunkt for musikk av dette slaget. Skid Row var i storform og leverte en konsert med sjarm, allsang og et fantastisk Rockshow. Den nye vokalisten skulle også vise seg å mestre jobben sin fullt ut, og det slo nesten gnister av kjemien bandmedlemmene seg imellom. Helt til slutt fikk vi endelig låten alle hadde ventet på; ”Youth Gone Wild”. Vokalisten trengte knapt å synge et eneste ord, og overlot mesteparten av vokaljobben til publikum. Velfortjent stormjubel etter konserten og jeg tror alle gikk derfra med et stort glis om kjeften.

Etter en så lang dag med hardkjør var jeg noe redusert av ymse grunner og dermed ble kveldens headliner Aerosmith observert fra bakerste benk. Hitlåter fra alle tiår av bandets lange karriere ble servert som perler på en snor. Er vel bare å innrømme at jeg satt og halvsov under konserten og måtte kaste inn håndkledet en eller annen gang før de rakk å spille ferdig.

                                                          LØRDAG:

Ny dag med nye muligheter. Det skal sies at lørdag var dagen med det svakeste konsertprogrammet. Likeså var Focus et band jeg hadde veldig lyst til å se. Et progband litt utenom det vanlige som har gjennomoppstått siden en eller gang på 70-tallet. Improvisasjon og spilleglede er stikkord for denne gjengen. Det var stunder hvor jeg lurte på om dette egentlig var en jazzkonsert. Frontfigur og sjefsjoddler Thijs van Leer er den mest sjarmerende skikkelsen jeg har sett under hele festivalen. Den gamle karen satt og humret og gliste mens han dro de mest sinnsyke lyder og toner fra sitt minst like gamle hammondorgel. Og plutselig spratt han opp og spilte tverrfløyte og i tillegg hadde en stemmeprakt som får Pavarotti til å høres ut som Mikke Mus. Siste ess i ermet var sjefslåten ”Hocus Pocus” som alle stod og ventet på.

Med tre timer til Blind Guardian skulle på, var veien kort til campen. Stemningen der oppe var god, timene fløy av gårde og det samme gjorde pilsen. Plutselig viste frøken ur kvart over Blind Guardian hadde gått på scenen, og innen den tid var alle såpass på en snurr, at vi satte på en cd av de og jekket en pils til. Det ble omsider tid for Motörhead og vi klarte da å sjangle oss nedover. Etter andre låten fikk jeg fryktelig lyst på en øl til og tenkte at Lemmy har sikkert ikke noe imot at jeg rusler fra konserten hans for å kjøpe øl. Han hadde sikkert gjort det samme selv. Og etter det begynte ting å bli noe skurrete. Jeg husker at jeg fikk ølen min samt et lass med kondomer..!! Om det betydde at det så ut som om jeg trengte et ligg eller ikke er uvisst, men våknet opp med lommen full av gummi like fullt. Hvor mye jeg fikk med av Scorpions sin konsert trengs det ikke rare fantasien for å skjønne. Man har blitt fortalt i ettertid at det var jævlig bra!

SChåålL og på gjensyn neste år. Jeg kommer!