DISKORD – Dystymize yourself

I serien Band Svigermor Di Kunne Tenkt Seg Å Dra På Hyttetur Med er det DISKORD me skal ta for oss no. Norsk Death Metal med særprega, margskjelvande og alltid godt gjennumførte konsertar. Som har ein eigen evne til overraska ein inkjeanande headbangar med uventa skiftingar midt under låtane. Brått står du der og svaiar i tomromet.

Andrealbumet "Dystopics" vart slept på trommeslagar Hans Jørgen sitt eige No Posers Please! Records i april i år (sjekk ut salsvarene på nettsida der! rått!). Og etterpå har HJ og bassist Eivind svara på nokre spursmål um dette bandet dei utgjer to tredjedelar av. Værsogod, read and dystymize yourself:

Hallå! Har ikkje pr. d.d. høyrt det nye albumet "Dystopics" lèt det feitt, hehe? Tenkjer det, ja. Kvar og når er den innspelt og har dykk nokre skrekk- eller humorhistoriar frå the recording procession? (Eit døme på skrekkengelsk der, um ikkje anna. Har høyrt albumet i ettertid. DET ER GODSAKAR)

Eivind: Vil si meg enig i at det låter fett, ja, hehe!

Hans Jørgen: Plata ble, i all hovedsak, innspilt i Subsonic Society studios i Oslo høsten 2010. Innspillingstekniker var Erik Rasmussen (eks-vokalist i Abominat, nå vokalist i Forcefed Horsehead og trommis i Snakes in Southern Flames). Litt tilleggsinnspilling ble gjort i studioet til Execration på Majorstua, og i Dogskool studio, som er Espen sitt studio oppe på Frysja. Miksen ble gjort av Erik i Dogskool i løpet av 2010/2011, han har lagt ned mye arbeid i innspilling og miks av skiva, og vi er ekstremt fornøyde med lyden. Mastering ble gjort av Tom Kvålsvolls tonalt finstemte ører hos Strype Audio.

Skrekkhistorier og katastrofer er det vel lite av, heldigvis, men diskusjoner, forsinkelser og ombestemminger har det derimot vært mer enn nok av. Det er noe vi håper å dra litt lærdom av til neste gang, og kanskje gi oss selv en strammere tidsfrist ved neste korsvei. Men, vi får se…

Kva som har teke so lang tid? Førre albumet vart jo slept i 2007? Og innspelt i 2005…

Eivind: Vel, som jeg er inne på over så har jo selve prosessen i seg selv vært relativt langdryg, men den største faktoren er nok rett og slett at vi bruker relativt lang tid på å skrive låter. Vi er ikke den typen band som jammer sammen en låt på øvingslokalet, akkurat, og i forhold til å kunne komme med hyppige utgivelser så virker jo ikke det til vår fordel, hehe.

Hans Jørgen: I samanlikning med "Doomscapes"; har dykk brukt nye uppskrifter på "Dystopics"? Lét dei mykje forskjellig og nyttar DISKORD framleis trekkspel (trudde det var orgel fyrste gong eg høyrde demo’en "Aural Abjection") og "digeridoo" (kva er det?)? Gjestemusikarar denne gong?

Eivind: Vi har nok ingen oppskrift, verken for Doomscapes eller Dystopics. Det hele er nok mere slik at ting blir som det blir. Digderidoo og trekkspill har vi ikke funnet frem denne gangen, men du skal ikke se bort fra at vi gjør tilsvarende krumspring igjen i fremtiden. Førstnevnte er for øvrig et instrument opprinnelig brukt av aboriginerne i Australia, og er et blåseinstrument som grovt sett er en hul trestamme.

Brukte dykk ein ekte digeridoo på "Doomscapes" eller sampling, el. l.

Hans Jørgen: Ja, det er i aller høyeste grad en ekte didgeridoo. Den ble spilt av en bekjent av oss, Petter Vangstein, som gjorde en glimrende jobb!

Når det gjelder lydmessig forskjell mellom Dystopics og Doomscapes, så er vel ikke vi i bandet de beste til å bedømme deres respektive kvaliteter, men personlig vil jeg si at jeg synes Dystopics har et mye råere, og, for å bruke et ord som er i ferd med å miste sin betydning grunnet overbruk, organisk, lydbilde. Videre føler jeg at Dystopics fremstår som et noe mer helhetlig produkt enn hva Doomscapes gjorde, men igjen, det får det bli opp til mer uhildede lyttere å gi den endelige dommen over.

Noko eg alltid har lurt på: Kva er inspirasjonskjeldene?

Eivind: Det er et spørsmål som jeg ikke har noe enkelt svar på, da det ofte varierer fra låt til låt og periode til periode. Typisk så inspireres i hvert fall jeg av ting som ubønnhørlig fyller vår hverdag men som likevel har en viss metafysisk dimensjon, så som menneskets møte med maskiner, tilværelsens forgjengelighet og fremmedgjøring i ens egne liv. Frykt og forvirring har vel også vært sentrale inspirasjonskilder under skrivingen av Dystopics.

Hans Jørgen: Musikalsk sett så kan man trekke frem et vidt spekter av inspirasjonskilder. Noen er vel mer åpenbare enn andre, som f.eks. Autopsy, visse perioder hos Death, etc. Personlig er jeg også veldig glad i Doom/Stoner (Sleep, Electric Wizard, Om, etc), enkelte utøvere av Death/Doom, samt ting helt utenfor metall-sjangerens, som f.eks. Portishead, PJ Harvey, Morphine etc.

Espen Hangård slutta og ny mann på gitar, korleis fann ein fram til han? Høyrde nybesetninga på Til Dovre Faller i oktober 2011 og det gruffa gromt. Synes du/dykk det er risikabelt å skifta ut medlemar i eit so lite band som ein trio?

Eivind: Utbytting av medlemmer er helt klart et risikabelt prosjekt, hehe! Vi fant frem til Håvard gjennom felles kjente, som jeg vil si er den optimale måten å finne nye medlemmer på. Å finne medlemmer til DISKORD er ikke lett, og det var en liten periode hvor jeg var redd vi bare måtte legge ned hele bandet, men det løste seg heldigvis rimelig kjapt, og Håvard er som du nå har opplevd ved to (?) anledninger en særdeles habil gitarist som passer perfekt inn i DISKORDs dystopiske lydbilde. Vi satser nå på at besetningen vil være stabil for all overskuelig fremtid, og at det dermed ikke vil være nødvendig med flere endringer i lineup’en!

Forutan å laga ein heilt eigen Death Metal er det òg noko anna som er nesten like sjeldfengt med DISKORD; det er at Hans Jørgen gjer vokal medan han slår. Trommer, meiner eg. Vil tru det krev noko meir kondisjon enn bass-/gitaristvokalistar… Har han/du tankar rundt dette; og/eller tips til andre trommisspirar um å få dette til å fungera på konsertar?

Hans Jørgen: Hei og hå! Det er nok ikke så stor forskjell på det å synge og spille trommer og det å synge og spille gitar, folk er bare mer vant til å se gitaristene synge. Selv synes jeg det er underholdende å se enkelte syngende gitarister. Jeg vil ikke anbefale trommeslagere å begynne å synge, da det er hemmende for spillingen; man sitter i en veldig låst posisjon, og får bl.a. ikke lent seg framover ved behov (med mindre man bruker en "Britney Spears"-type mikrofon som klipses fast i haka, brukt bl.a. av Nocturnus, Cadaver, Absu). Og band er generelt mer interessante for publikum om vokalisten er fremst på scenen. Så egentlig er det kommersielt og kunstnerisk selvmord, ja, en helt idiotisk idé med syngende trommis! Om noen trommisspirer allikevel skulle finne på å gjøre det, er vel tipsene:

#1 Be lysmannen skru på et lys der bak ved trommesettet, og hold igjen på røykmaskinen, i hvert fall i perioder.
#2 Lær å spille uten at crashcymbalene er i veien mellom deg og publikum, konserten blir kjedelig for hver eneste publikummer som ikke kan se deg.
#3 Kom deg så nære publikum som mulig. Ikke bare flytt trommesettet så langt fram mot publikum som mulig, men unngå også fysiske stengler, som for mange og for høye crashcymbaler. Og for all del unngå disse jævla apeburene som man bruker på trommesett nå til dags (såkalte racks), som skaper psykologiske stengsler mellom deg og publikum.

Alle tipsene jeg skrev nå, kan med fordel anvendes av alle trommiser. Hvor ofte er det ikke at man som publikum går fra en konsert, og ikke husker en gang hvordan trommisen så ut? Det kunne like gjerne vært en apekatt som satt bak der.

Evt. gje upp telefonnummeret til Chris Reifert Dan Beehler King Fowley. Kven er det STORE trommeidolet i DISKORD’s world?

Hans Jørgen: Ingen store trommeidoler blant syngende trommiser, måtte i såfall vært Mike Browning, syngende trommis på både den ugudelige Morbid Angel – Abominations of Desolation og i Nocturnus. Men Chris Reifert (Autopsy) har en kul, groovy, offbeat stil som jeg liker. Det samme kan sies om disse ikke-syngende: Craig Smilowski (Immolation – Dawn of Possession), Gylve (Darkthrone – Soulside Journey), Hellhammer (Mayhem – De Mysteriis Dom Sathanas), Agressor (Aura Noir/Cadaver). I mine formative år under første halvdel av det famøse 90-tallet var det nevnte Reifert og Smilowski jeg ble inspirert av, samt de første skivene til Morbid Angel, Cannibal Corpse, Gorguts, Nocturnus og tyske Atrocity.

Dette med konsertar… skulle du/dykk ynskje det var fleire av dei? Tek dykk kontakt med arrangørar når den intergalaktiske domedagsanden kjem over dykk eller sit dykk heime og ventar på telefon frå Proxy?

Eivind: Vi er nok ikke så flinke på den fronten selv som vi burde være, så det blir fort til at vi sitter og venter på at noen tar kontakt og booker oss inn til en festlig anledning. Derfor kan dette sees på som en oppfordring til den store verden: DISKORD kommer gjerne og spiller hos dere!

Hans Jørgen: Den intergalaktiske dommedagsånden kommer da over oss! Vi var på turné senest i juni, i Tyskland, Tsjekkia og Italia med våre kumpaner i EXECRATION. Det var en strabasiøs, men alldeles strålende tur! Aanden kommer over oss igjen i november/desember, da blir det Death Fest i Oslo, Trondheim og Hamar med Execration og Grotesque Hysterectomy!

"Dystopics" kjem på HJ’s eigen label; både kompakt disk’en og vinylen er jo på NPP. Og er dette noko bandet har tenkt å fortsetja med ved seinare utgjevingar?

Eivind: Hvordan fremtiden blir har vi vel for så vidt ikke diskutert, men NPP! er i hvert fall en kul label med en roster som oser av kvalitet, så det er i hvert fall ikke utenkelig at vi også i fremtiden vil se på det som et alternativ.

Hans Jørgen: Det gir nok ikke like bra promomessig uttelling å være på egen label, men kommunikasjonslinjene blir betydelig kortere. Ved neste korsvei får vi se om det dukker opp et overflødighetshorn av en kontrakt fra et annet selskap.

DISKORD er visseleg eit band med særprega tekster; som med andre bandar herumkring (DEATHHAMMER, NEKROMANTHEON, fucking LOBOTOMIZED) so trur eg at eg kunne ha kjend att bandet på lyrikken. Dei er utan demonar og hekser; heller halvrealistiske utan å vera White Trash Mag hehe. Er der nokon heilskapleg filosofi bak tekstane? Slik "konsept", liksom?

Eivind: Det at du mener å kunne kjenne igjen bandet på tekstene tar jeg som et stort kompliment, da tekstene er en viktig del av DISKORDs uttrykk. Når det gjelder en helhetlig filosofi eller et konsept bak tekstene, så kan jeg ikke si at vi har det. Dog, det er jo en viss tematikk som går igjen i flere låter, og jeg tror jeg referer tilbake til ditt spørsmål om inspirasjonskilder for en videre utgreiing om det.

Albumtittelen er vel sett saman på diskordsk vis, med to ord i eitt? Og nokre av låttitlane gjer meg nyfiken; her syner dykk elegant kreativitet. For kva ligg eigentleg i umgrepa "Woebegoneness" og "Ambisinistral"?

Eivind: Ja, det stemmer. Dystopics kan f.eks. leses som en sammensetning av "dystopic" og "topics", og følgelig tolkes som en gjennomgang av et knippe dystopiske emner, men det er selvsagt ikke den eneste mulige tolkningen.

Ambisinistral er det ukjente motstykket til ambidextral (eller den mer moderne skrivemåten ambidextrous), hvor sistnevnte altså betegner det å være like flink med begge hender, eller at man ikke har noen preferanse for den ene eller den andre hånden: man er hverken høyre- eller venstrehendt, men derimot begge deler på en gang! Dette er imidlertid en meget sjelden tilstand (noen hevder at den ikke egentlig eksisterer, engang), og mange av de som etter sigende innehar ambidekstri er sannsynligvis i utgangspunktet venstrehendte som har lært seg, eller blitt tvunget til å lære seg, å bruke høyrehånden også. Det er jo ikke så lenge siden man også her til lands ble tvunget, gjerne med vold, til f.eks. å ikke skrive med den stygge (venstre) hånda.

Om vi ser nærmere på begrepet ambidextrous, så er det første leddet, "ambi" et prefiks som brukes i betydningen "begge". Det andre leddet i ordet er av samme stamme som "dexterity", som brukes om flinkhet, smidighet, utholdenhet, smarthet osv. I tillegg til disse honnørordene, så brukes dexter altså også om høyre. Dermed kan ambidextral bety at man har to høyrehender, og dermed er flink med begge hender.

Tilsvarende så brukes sinister som kjent om det som er dårlig, ondt, utspekulert, osv., men det brukes også om venstre. Ambisinistral kan dermed bety å ha to venstrehender, eller i mer overført betydning, at man ikke er flink til noe, eller, om du vil, at man har to dårlige sider.

For øvrig har vi i Diskord 2/3 overvekt av sinstrale personligheter, representert ved undertegnede og HJ. Mon tro om det gir seg utslag i form av låter med krappe venstresvinger, hehe!

Tittelen Woebegoneness er det Hans Jørgen som har kommet opp med, så det er vanskelig å si eksakt hva han har tenkt (og han var ikke tilgjengelig for å svare på det akkurat nå), men ordet woebegone kan oversettes f.eks. med "sorgtynget", eller noe slikt. Tittelen kan altså bety sorgtungenhet, men man kan også velge å se motsatt på ordets oppbygning, og tenke på det som woe-begone-ness, altså tilstanden av fravær av sorg; "sorgenfrihet". Om man ser på de få tekstlinjene som følger låta, så ser man at begge tolkninger er mulige.

Nostalgisk og generelt p-preik no: Eller ikkje SO generelt, kanskje… Death Metal! Thrash er jo nedrend av copycats frå Statane for tida, meiner ein i DISKORD at dette har skjedd med DM òg? Eg må vel seia at det lét utruleg kjedeleg og standard det som sleppast av dei større plåteselskapa/eldre banda. Når var glansperioda i dine/dykkar(-)briller? Ser frå Death Metal Mix von Hans Jørgen og Bradley Smith (Nocturnal Cult Webzine) at overhengjande mange innslag var rundt 89-93…

Eivind: Ja, jeg kan saktens være enig i at det slippes veldig mye ræl fra godt etablerte band og selskap, og det er ikke ofte jeg går til innkjøp av slike ting lenger. Et hederlig unntak må dog sies å være Autopsy, som kom med en overraskende brukbar skive etter gjenoppstandelsen, og dermed befant seg i den underlige posisjon av å være unntaket som bekrefter regelen om at reunions stort sett er drit.

For å løfte blikket litt, så tror jeg dog det er slik at scenen er vel så vital i dag som f.eks. på tidlig nittitall, men man husker jo ikke all skiten fra den gang like godt! Altså: jeg tror egentlig ikke glansperioder finnes, det er bare at fokus, smak og trender skifter opp gjennom decenniene, og historiens briller er ikke alltid like skarpe. Dog, jeg kan se for meg at HJ, og kanskje også Håvard, har et litt annet syn på akkurat det spørsmålet.

Ja ja, sann; har ikkje meir å spørja um no. Ha det.

Eivind: Ha det; takk for praten!

Hans Jørgen: Death metal 85-95 var en glansperiode!

http://www.diskord.net/

http://www.facebook.com/DiskordNorway