TONY CAREY – Oslo – Gamla

To år etter Tony Careys første og eneste norgeskonsert var han tilbake i Oslo, denne gangen med full bandbesetning. Herr Carey har ingen stor fanbase i Norge, men det ser ut til at hans tilhengere er av en meget lojal type. Gamle kan ikke beskrives som fullsatt denne mandagskvelden og jeg må spørre meg selv om hvorfor, som for to år siden, er dette norgesbesøket lagt til midt i fellesferien?

Etter konserten i 2008, som var en to manns spillemann fremføring av Tony Carey og svenske Anders Norman etterlyste undertegnede en konsert med fullt band. Min oppfordring ble fulgt og Herr Carey hadde med seg full besetning av meget kompetente musikere hvorav den ene også denne gang var Anders Norman. Trubadurparet Carey/Norman passet allikevel på å fremføre hele 5 låter før resten av bandet ble kalt inn på scenen. Det hele ble sparket i gang med en akustisk versjon av Stand Up and Be Free etterfulgt av for meg en svært skuffende fremføring av Blue Highway. Som ved forrige konsert ble det herlige keyboardet på låta erstattet av nynning. Neste låt ut var Trampoline. For min del ble fremføring også nå en nedtur. Flyten i låta som i likhet med Blue Highway er en av mine favoritter ble ødelagt av jam-aktig keyboard som var mildt sagt meget oppdelt og usammenhengende. Tranquility Base og For You ble så etterfulgt av en låt fra det nye albumet Ransom Me. Sangen ble introdusert som å handle om å være "Young, dumb and full of cum" og var for meg kveldens første skikkelige godbit.

Så ble bandet kalt inn. Til tross for dette ble den rolige stemningen og tempoet opprettholdt gjennom ytterligere to låter (This is Your Life og You Don’t Love Me) før en 10 minutters pause.

Da bandet kom tilbake var The Deal åpningen for en herlig seanse bluesrock. Resten av kvelden skulle vise seg å bli en blanding av deilig groovy bluesrock versjoner av kjente og kjære Tony Carey og Planet P låter og svært varierende og i mine ører heller svake utgaver av balladene, dette til tross for at Herr Carey tydelig koste seg med fremføringene og roste publikum for at de lyttet til og sang med på balladene så vel som de mer fartsfylte låtene som normalt var publikumsfavorittene. Jeg forlot Gamla med blandede følelser denne mandagskvelden. På den ene siden hadde jeg fått et godt innblikk i hva Tony Carey kan få til som liveartist på sitt beste, på den annen side måtte jeg innse at min nostalgiske tilknytting til mannens ballader ikke stemmer overens med måten han på dette stadiet i livet ønsker å fremføre dem. Jeg har enorm respekt for Tony Carey som artist og også full forståelse for at han ønsker å spille låtene sine slik de lyder best for ham selv. Faktisk hyller jeg det faktum at Herr Carey virker meget avkuttet fra ønsket om å blidgjøre noen med musikken sin, men snarere skriver og lager musikk for sin egen del, selvsagt i det håp om at andre også vil sette pris på den slik den er, kompromissløs og personlig.