NEIL YOUNG – Oslo – Norwegian Wood

Forever Young

Nå har mannen holdt på i 40 år med å gi oss det ene rockeeventyret etter det andre. Han har spilt med Bob Dylan, Leanord Cohen, Pearl Jam, og lista bare fortsetter. Han spiller med de beste fordi han er den beste. For å få en forståelse av hvorfor en lubben, stygg faen med det tynneste hårfestet i bransjen som egentlig ikke prøver å gjøre så mye ut av seg kan få en slik oppmerksomhet rundt musikken sin så må man rett og slett se det med egne øyne.

Hvordan han beveger seg på scenen, hvordan han styrer hele showet med ren telepati, og selv da forstår du det ikke. Hva er det med denne mannen og hans musikk som er så oppslukende. En hippieindianer med følelser for moder jord og et enormt engasjement mot krigshandlinger. Det er dette det handler om i dag også, hver dag. Med "After the gold rush" og "Mother earth", sistnevnte som han for øvrig fremfører på et stort orgel i bakgrunnen, viser Young hva han er opptatt av, nestekjærlighet og fred på jord. Da skulle det vel bare mangle at han ikke avslutter sistenummeret "Like a hurricane" ved å heise ned en fredsdue som Ben Keith spiller de siste notene på.  

Alt går etter Neil Youngs tidsskjema, og noter, ikke bare i kveld, men hver kveld. Han er sjefen, han styrer og han betsemmer tempo og opptreden, uten å si et ord. Nå er det ikke første gangen disse gutta, og damene spiller sammen, ja for han hadde jo med en nydelig Pegi Young på koring, men likevel denne fotforfølgelsen av hvordan akkurat Neil Young vil ha det, som selv de i ølkøen oppfatter, er formidabel. Så har han også Larry Cragg som "roadie", så da må vel ting være på plass. 

Det er noe egendefinert med denne mannen. Han har et tak i publikum som holder like hardt når han starter opp alene med en klassisk gitar, som når han blir sinna på elgitaren sin. Og Young blir sinna, i den vakreste form oppnåelig. Selv når det ser ut som han skal røske ut strengene på gitaren låter det unektelig bra ut. Jammingen der Young, Keith og bassspiller Rosas står som et trekløver mot hverandre skaper en utrolig stemning, og selv om ingen av dem smiler, så merker man hvor godt de trives sammen.

Da Young gikk over til elgitar var det mange som ble misfornøyde. Hvis noen av disse var i frognerbadet denne kvelden så var isåfall alt glemt. Med en meget publikumsvennlig "Rockin' In The Free World" begynte temperaturen blant publikum å stige, desverre er dette over halvveis i konserten. Det tar litt tid før man kommer skikkelig igang med en Neil Young konsert, ihvertfall for rockerne, og da er det litt trist at han kun får spille i litt over to timer, i forhold til tre timer som han pleier. Dermed rekker man ikke noen Bob Dylan eller Beatles covring. Det er helt greit. Når han har så mye materiale å ta av, og han da velger det publikum vil ha, så må man nesten si seg fornøyd med det, alt annet ville vært uriktig. "Heart of gold", "Old man", "Down by the river", de kommer som perler på en snor og det eneste man kan gjøre er å ta det til seg, nyte livet og musikken. Om vi får se Neil Young på norsk jord igjen gjenstår å se, men den spreke 63 år gamle mannen som rocker sokkene av Rolling Stones virker ikke helt ferdig med karrieren sin enda, heldigvis.