TONEY CAREY – Oslo – John Dee

Noen ganger trengs det en virkelig ildsjel til for å få hjulene til å gå rundt. Mossingen Kjell Görlitz gjennomførte nylig sin drøm om å se Tony Carey spille på en norsk scene. Rett etter klokka ti om kvelden den siste søndagen i juli startet Tony Careys første konsert noen gang i Norge. Som han fortalte i sin introduksjon har han riktignok vært her til land en gang før i forbindelse med en opptreden på Kasino på TV Norge i 1994 der han fremførte "Cold War Kids", som også ble åpningslåta denne kvelden. Min første tanke var: stemmen hans er jo bedre live enn på plate! Neste låt ut var den bluesbetonte "The Deal" som jeg faktisk hadde forventet som første låt. I introen til "Fine Fine Day" fra 1984 som er Tony Careys eneste virkelige hit i USA fikk vi mye av forklaringen til hvorfor denne mannen ikke har hatt større suksess. "I started being recognized on the street and I've never liked being famous. I still don't".

Så kom det som mange av de oppmøte tydeligvis ventet på og som jeg nærmest fryktet. Det var tid for den første av hele seks Planet P Project låter denne kvelden. Tony Carey skriver jordnære tekster i god fortellertradisjon med herlige stemningsfyllte melodier. I Planet P Project derimot skriver han utsvevende sci-fi inspirerte tekster med prog orienterte melodier. Jeg har aldri følt at han har lykkes like godt med sistnevnte. "Believe It" fra "1931 (Og Out Dancing Part One)" ble tett etterfulgt av The Other Side of The Mountain fra samme plate. Deretter fulgte klassikeren "Tranquility Base" fra "Planet P Project" platen. Den påfølgende "Dust" representerte en av kveldens sterkeste fremføringer og den som i alle fall surret rundt i hodet på undertegnede hele natten. Nostalgi er noe som de fleste som kjenner Tony Carey sterkt forbinder med artisten og musikken hans. "Storyville" er en av de mest nostalgiske låtene han har og omhandler det legendariske horestrøket i New Orléans. Her ble flere av Jazzens stormestre født og det var herlig å høre herr Carey introdusere låta si med en kort historikk fortalt med tydelig glød og ærbødighet. "Burning Bridges" er hentet fra Bedtime Story albumet som også er filmmusikken til "The Joker". "Terrible movie, pretty good soundtrack" hevdet Tony Carey spøkefullt før en herlig fremføring fulgte med masse improvisasjon og en integrert orgelvariant av Highway To Hell av AC/DC.

Det var kun to herrer på scenen denne konsertkvelden og da Tony Carey bestemte seg for å ta en aldri så liten pause fikk hans medtrubadur, svenske Anders Norrmann slippe til med to låter fra sitt debutalbum. Noe som ble godt mottatt og førte til flere salg av plata bakerst i lokalet. Da hovedpersonen igjen entret scenen ble vi servert et par coverlåter: "Sweet Home Chicago", en blues klassiker skrevet og opprinnelig innspilt av Robert Johnson og gjort udødelig av en rekke artister blant annet The Blues Brothers. "Route 66" som hvis jeg ikke tar feil er en Nat King Cole klassiker fulgte. "What do you want me to play?" Det kom en mengde svar og herr Carey responderte med raskt påfølgende "For You", Trampoline og Planet P hiten "Why Me?".

Nå nærmet det seg tydelig slutten av denne intimkonserten, men det ble tid til både "No Man's Land", Saw a Satellite" fra den nye Planet P plata, klassikeren "Blue Highway" der orgelet ble erstattet med taktfast nynning som umiddelbart grep et ivrig publikum med seg og til sist " Room with a View". Artisten og hans medhjelper takket for seg, men ble klappet og ropt tilbake til en siste låt "Boystown". Som herr Carey fortalte omhandler denne låten en avrusingsklinikk som han selv måtte ha et opphold på da et hardt rockeliv endelig tok ham igjen. Da Carey og Normann igjen hadde takket for seg var det tid for signering og småprat med fansen. De var tydelig meget fornøyde med denne kvelden. Selv hadde jeg delte følelser. Noen av de mer fartsfyllte sangen hadde blitt bedre enn jeg husket dem fra albumene og det gjaldt særlig Planet P Project låtene, men til min store skuffelse hadde alle de herlige orgel og synthpartiene i balladene uteblitt og noen var fremført med litt manglende innlevelse. Det hadde nok vært gøy å se igjen Tony Carey med fullt band i en større konsertsammenheng i Tyskland der han er meget populær, men frem til en slik eventuell fremtid kan jeg leve godt på å ha opplevd mannen og hans musikk fremført for første og eneste gang i Norge og Oslo.