HOVEFESTIVALEN dag 2 – Arendal, Tromøy

Etter 24 timer med regn, lukket endelig slusene seg utpå morgenen en gang. Godt å våkne opp uten å høre den konstante tromminga på teltduken, men det var ikke akkurat noe vakkert syn som møtte meg utenfor teltet – naboens partytelt hadde rett og slett kollapset under vekten av alt vannet, og det rant en elv av gjørmevann rett forbi inngangen til mitt telt. Det viste seg raskt at jeg hadde blitt plassert i det som i media skulle refereres til som "katastrofeområde". Det var kanskje å ta i litt vel mye, men det var heller ikke så fristende å bli i gjørmehavet, så da var det bare å innse at alt måtte flyttes. Ikke akkurat en god start på dagen, men heldigvis fant jeg fort en ledig plass, og med litt hjelp av velvillige naboer, ble teltet reist igjen.

Etter å ha stresset som en helt, var det godt å sette seg ned med en øl ved Amfiscenen inne på festivalområdet. Dette var den første store metaldagen, og det var oppløftende at en i hvert fall slapp det konstante regnet. Bortsett fra litt rusk av og til, var det opphold denne dagen, og da løfter humøret seg fort med litt hjelp av det mest intelligente en kan bruke vann, humle, malt og gjær til! Og det skulle vise seg at det var mye å glede seg musikalsk over også.

DIMENSION F3H

Selv om jeg har hørt navnet tidligere, hadde jeg faktisk ikke hørt en strofe av Sandefjord-bandet før de gikk på scenen denne ettermiddagen. Jeg klarte å gå glipp av gig'en deres på Inferno '04, og viste ikke annet enn at det er folk fra Limbonic Art involvert her. Dessverre var det ikke så veldig bra lyd når bandet gikk på scenen, så det var heller ikke så lett for en som ikke allerede var fan, å sette seg inn i musikken deres. Det svingte uansett sånn passe greit av den noe sci-fi-inspirerte metalen (i følge programblekka) som bandet serverte, men det nådde aldri de store høyder. Det var liksom "helt greit" og det var en del riff som fenga noe, men jeg ble aldri helt revet med, og det så ut til å gjelde de fleste i publikum. Mulig mange fortsatt var slitne etter gårsdagens drittvær, men det var mange som foretrakk å slappe av på sitteplassene i bakken rundt lydtårnet fremfor å headbange seg varme foran scenen.

Størst oppmerksomhet fikk vel Dimension-gutta når de dro i gang en cover av Prodigys "Breathe", i en ganske tøff versjon med tung riffing over den klassiske beaten fra en av 90-tallets store hit'er. Litt beskrivende kanskje, siden deres egne låter ikke fikk samme respons. Men som sagt var ikke lyden all verdens å skryte av, så for de uinnvidde ble det ikke helt lett å la seg rive med. Må nok sjekke ut bandets nye plate ("Does The Pain Excite You"), før jeg eventuelt går på konsert med Dimension F3H igjen. Langt i fra krise, men ikke en pangstart på dagen heller.

GOJIRA

Etter den ujevne åpningen til Dimension F3H var jeg virkelig ikke klar for det Gojira skulle prestere. Franskmennenes siste plate "From Mars to Sirius" er en av mine favoritter fra 2006 (2005. red.anm.), men jeg var ikke sikker på hva jeg skulle forvente meg bl.a. p.g.a. den noe dårlige lyden førstebandet hadde. Men pokker som dette svingte! Etter et par minutter var lyden skrudd krystallklar, og du ble nærmest slått i bakken av aggressiviteten i det som ble servert fra scenen. Jeg var usikker på hvordan disse låtene vill gjøre seg live, men det var rett og slett en helvetes maktdemonstrasjon fra start til slutt (minus kanskje den noe unødvendige trommesoloen mot slutten av settet). Og når Randy Blythe fra Lamb of God kom på scenen og sang "Backbone", hadde Gojira allerede publikum i sin makt – simpelthen genialt.

Jeg ble også overrasket over det energinivået bandet hadde – her var det ikke snakk om å stå rolig og lire av seg sangene sine en etter en. Det var intens headbanging, masse "utagerende" spilling og særlig bassist Jean Michel var over alt på scenen. Når i tillegg alt spilles plettfritt, må en bare bøye seg i støvet. Og publikum likte virkelig det de hørte, for det utviklet seg raskt en helt annen stemning foran scenen enn det som hadde vært tidligere på dagen. Snart var det et hav av headbanging og en moshpit som jeg ikke hadde ventet å se så tidlig denne onsdagen. Synd de ikke spilte enda senere, så kanskje flere hadde fått dem med seg også – han hadde nok rett den anmelderen som skrev at dette er en konsert som det i fremtiden er mange som vil påstå de var på. Vi som faktisk var der, sto med gåsehud og hadde en helvetes musikkrus når (den alt for korte) konserten var over.

UNEARTH

Så var turen kommet til det bandet som etter min mening ga ut den beste metalplata i 2006. Det var ikke noe nytt Unearth presenterte på "III:In the Eyes of Fire", men de gjorde det så fordømt bra! Derfor hadde jeg store forventninger til denne konserten, kanskje litt for store. For etter den sinnssyke opptredenen Gojira akkurat hadde levert, var det dessverre tilbake til en noe famlende lyd og litt roting i starten av Unearths sett. Men heldigvis rettet dette seg etter hvert, og det bandet jeg håpet å se, "trådde fram" på scenen.

Unearth er nemlig kjent for å ha utrolig energiske konserter, og sammen med den teknisk men utrolig fengende metallen de serverer, så er en kombinasjon skreddersydd for å underholde. Noen mener kanskje at de ikke er "alvorlige nok" på scenen (som jeg så en hovedstadsavis nevne i sin anmeldelse), men jeg liker den energien og tonen de har i livesettet sitt. Gitaristene Ken Susi og Buz McGrath er overalt på scenen i løpet av settet – særlig Susi som ikke står stille et eneste sekund – det være seg splitthopp i beste Jan Teigen-stil, solospilling med gitaren opp ned bak hodet (!) eller noen voldsomme kast med gitarene rundt overkropp eller i lufta. Og vokalist Trevor Phipps er god til å få med seg publikum på moroa – på et tidspunkt får de satt i gang to circle pits på en gang, og metallfolket ser virkelig ut til å trives foran scenen.

Vi får servert et bredt spekter av det Unearth har lagd av låter gjennom åra, og spesielt nye "Sanctity of Brothers" samt de gamle favorittene "Endless" og "One Step Away" satt som skudd. Det er i det hele tatt en stort sett veldig overbevisende forestilling vi blir servert, men det er virkelig en utakknemlig oppgave å gå på scenen etter Gojira. Allikevel – håper vi får se Unearth igjen i Norge snart (de lover at de skal være tilbake "real soon", så vi får håpe det ikke er tomprat), med topp lyd og en skikkelig klubbkonsert.

CHIMAIRA

Jeg så Chimaira varme opp for Machine Head tre uker tidligere, og da virket det ikke som de helt hadde dagen. Kompetent gjennomført, men de virket rett og slett uengasjert. På Hove så det imidlertid ut som om de hadde en bedre dag, og det virket som om de trivdes bedre på scenen – bortsett kanskje fra en keyboardist som ikke ser helt ut som han har dagen, men det er kanskje ikke så rart siden han egentlig ikke har så mye å gjøre halvparten av tida. Men sånn går det vel når bandet beveger seg vekk fra nu-metallen og samples over alt i låtene sine… Men nok om det.

Selv om jeg synes Chimaira mangler det siste lille før de skriver virkelig engasjerende låter, har de ikke noe problem med å dra med seg publikum denne Hove-kvelden. Det er tydelig at de har mange fans foran scenen, og det blir fort liv når de drar noen låter fra gjennombrudds-skiva "The Impossibility of Reason". Også flere av låtene fra den nye "Ressurection" skaper begeistring, og det er klart at bandet har kommet langt siden de spilte for et halvfullt John Dee i Oslo for noen år siden. Lyden sitter også som den skal, og bandets blanding av metalcore, death og thrash sitter stort sett godt. En god oppvarming før kveldens hovedattraksjon i Lamb of God, selv om de ikke når opp til nivået på verken Unearth eller (ikke minst) Gojira etter min mening.

LAMB OF GOD

Jeg så virkelig fram til Lamb of Gods opptreden, etter å ha sett dem overbevise både på en liten klubbkonsert og foran flere tusen mennesker, bare noen uker i forveien. Men det skulle dessverre vise seg at de ikke hadde helt kvelden denne eh… kvelden. Allerede i løpet av den første låta hadde de store problemer med lyden, og de var nødt til å ta en pause på mange minutter for å prøve å fikse dette. Etter hvert kom de i gang igjen, men de så ikke helt ut til å få med seg publikum på samme måte som noen av de tidligere bandene. Randy Blythe jobbet hardt for å få med seg publikum, og selv om stemningen kom seg betraktelig etter hvert, nådde den aldri de høyder jeg hadde forventet.

Men noen virkelig dårlig konsert ble det slett ikke. Det skal godt gjøres, med det låtmaterialet Lamb of God har å ta av. Vi får presentert et bredt spekter av låter fra karrieren deres – helt fra de het Burn the Priest, til den siste skive "Sacrament" som kom i fjor. Framføringsmessig er det lite å se på det som blir servert, og lyden kommer seg også etter hvert. Vokalist Joe Duplantier gjengjelder også tjenesten fra tidligere på dagen, og gjør vokal på ”Redneck” mot slutten av Lamb og Gods sett. Bare så synd at jeg vet at de har enda et gir inne, som de ikke bruker denne kvelden. De har enda ikke gjort en ordentlig headlining konsert i Norge, så jeg håper de kommer tilbake snart, og viser oss hva de faktisk er gode for. Absolutt godkjent, men ikke så bra som forventet.

Så da ble det altså Gojira som gjorde dagens beste konsert – en som jeg kommer til å huske lenge, og håpe jeg får gjenta så fort som mulig. Hoves satsing på metallfolket denne dagen var uansett vellykket, og det var mye snacks i vente de neste dagene også!

Så var det å fortsette festen utover natta, og feire at det helvetes møkkaværet hadde gitt seg – foreløpig…