SLOTTSFJELL 2014 – Tønsberg

Torsdag 17. Juli

14:00 – Kongescenen – DeLillos

Det er første dag på Slottsfjell, og det er gode gamle DeLillos som har fått æren av å åpne festivalen i år. Det er overskyet og det regner litt smått, men det hindrer ikke folk i å fylle opp plassen foran kongescenen. I det jeg løper inn på festivalområdet(på grunn av en enorm kø) rekker jeg å høre slutten på noe, og en Lars Lillo Stenberg som spør «går det bra? Vi bare fortsetter vi da.» med et lurt smil.

De fortsetter med gamle slagere som Suser Avgårde, den obligatoriske Neste Sommer, som ender med allsang og det virker som om både unge og gamle koser seg. Videre rekker jeg å få med meg Fullstendig Oppslukt av Frykt og Kokken Tor før jeg må løpe til Onklp & De Fjerne Slektningene.

15:00 – Kastellscenen – Onklp & De Fjerne Slektningene

Det er fremdeles smått overskyet, men sola har faktisk begynt å titte fram bak skyene oppe ved kastellscenen. Det har samlet seg en god del folk, med slekta-capser og skjorter. Bandet entrer scenen, og starter med Kjellern.

Pål Tøien er i tydelig bedre form enn på Hovefestivalen, det er godt å se. «Hey Åsmund, kanke du spille det der bad ass riffet du har?» spør Tøien, og de gjør Gæærn. De spiller også flere nye låter, som Vegas, Smil og Pust. Tøiens gamle partner Jaa9 blir også med på Tinghus Blues, og gjør egentlig en veldig bra jobb på scenen. «Det her er fakkings gøy as. Vil dere høyre noe mer ny shit eller?» spør Tøien, og de gjør enda en ny låt skrevet av trommeslageren deres Tommy, og sangen heter også Tommy.

Det samler seg flere og flere folk oppe foran det karakteristiske tårnet, og stemningen er sånn helt passe. Konserten går mot slutten, og vi hører de obligatoriske låtene som Myk Landing, Slekta Skjorte og Panderosa. Alt i alt kunne dette vært mye verre!

16:45 – Kastellscenen – Band Of Skulls

Klokka er kvart på fem, og oppe på Kastellscenen er det klart for Band of Skulls. For bare fire år siden hadde de sin norgesdebut på Slottsfjell, og nå er de endelig tilbake. De åpner med Asleep At The Wheel, og blodfansen i fronten er helt med fra første stund. Band of Skulls varierer mye med låtene sine, vi går fra seige, harde riff til kjappe, lettere ting, og det er absolutt veldig lett å like.

Vokalist/gitarist Russel Marsden og bassist/vokalist Emma Richardson virker veldig komfortable og selvsikre på scenen, og de to har en veldig bra kjemi, som gjør det hele bedre og bedre. Vi hører låter som tittellåten på deres nyeste album, Himalayan, I Guess I Know You Fairly Well og Hoochie Coochie. Men de spiller ikke bare nye låter, «This is an old song, this is called… The Devil Takes Care of His Own.»

Det er en tvers igjennom energisk performance, og det er virkelig morsomt å se musikere som virkelig brenner for hva de gjør. Vi hører flere låter som Hollywood Bowl, Light of The Morning, og Death By Diamonds And Pearls. Ikke dårlig.

17:45 – Kongescenen – Dropkick Murphys

Plassen foran kongescenen er bokstavelig talt fylt opp til randen, Slottsfjell burde kanskje tenke på en løsning på dette, før det begynner å bli farlig. Det er ølglass overalt, allsang og mange, mange folk med Dropkick-merch. Konserten åpnes med innslag av sekkepipe og rolig kvinnesang, før vi hører de velkjente linjene, «The boys are back, the boys are back, the boys are back, and they’re looking for trouble.»

Og her er det ølregn og moshpits fra første stund, publikum koker til lyden av keltpønk. Dropkick Murphys har holdt på siden 1996, og de er alle ganske erfarne på scenen. Man kan se at de liker å leke seg. Vi hører låter som Citizen CIA, Black Velvet Band, Don’t Teat Us Apart, og Going Out In Style. Ikke under noe tidspunkt virker det som om stemningen skal avta I publikum, og slik fortsetter det til konsertens slutt.

De fortsetter med en The Almanac Singers cover, Which Side Are You On, den obligatoriske Johnny I Hardly Knew Ya, Jimmy Collins’ Wake, Cruel, Barroom Hero, Rose Tattoo og også en improvisert cover av AC/DC’s T.N.T. Dropkick Murphys kan absolutt konsert, og det er imponerende hva de får til selv i lille Norge.  

18:45 – Kastellscenen – The Bronx

Klokka er nå kvart på sju, og California-sola har nå begynt å steke også i Tønsberg. På Kastellscenen er vi igjen klar for musikk av hardere kaliber, og det er denne gang klart for en gjeng fra Los Angeles, The Bronx. Ved første øyekast virker det som om The Bronx er gamle hardcore-helter, med en så velutviklet og original sound, til tross for at bandet ble formet i 2002.

Det er mye energi på scenen, og vokalist Matt Caughtran leder det hele. Her er det flere intense moshpits, og man kan se at pønk-fansen virkelig har det gøy. Vi hører låter som Knifeman, Shitty Future og The Unholy Hand. Det kan høres ut som det er rett fram hardcore, men vi hører også elementer fra punk og rock, uten at det ødelegger noe. Absolutt en av de bedre harde konsertene på Slottsfjell i år.

20:45 – Kastellscenen – Satyricon

Kvart på ni, tilbake på Kastellscenen. Sola skinner fremdeles, noe gutta i det norske black metal-bandet Satyricon ikke synes noe om i det hele tatt. Bare fra scenen blir rigget med et enormt trommesett og mic-stativ formet som en satanistisk høygaffel, skjønner vi at dette blir mørkt.

Her får man akkurat det man forventer, hard, intens metal. Growl vokalen og den synkrone headbangingen er med, moshpitene er på plass, og alt som mangler er at sola går ned. Den gjør ikke det, men det ødelegger ikke stemningen. Vi hører låter som Now, Diabolical, Black Crow on a Tombstone, Fuel For Hatred, og såklart, K.I.N.G. Det som plager meg er at det er noe lav lyd, og man hører lite av vokalen. Ellers er det en veldig heftig opplevelse, og Satyricon viser ingen tegn på alderdom enda.

Fredag 18. Juli

15:00 – Kastellscenen – Death By Unga Bunga

Vi er kommet til andre dag på Slottsfjell, og sola steker virkelig i dag. Oppe på Kastellscenen er vi igjen klare for noe alternativt, denne gangen litt mer speisa, Death By Unga Bunga. Denne gjengen er de typiske «folka foreldrene dine advarte deg om», og de spiller fengende retrorock.

Death By Unga Bunga leverer en veldig energisk performance, ledet av vokalist Sebastian Ulstad Olsen(som for øvrig er veldig full) , og det er både morsomt og underholdende å se på. Vi hører låter som tittellåta fra deres forrige album, The Kids Are Up To No Good, Stare At The Sun og Don’t Go Looking For My Heart.

«Okei jenter, dere er jævla fine, og denne sangen handler om dere.» Gjengen fra Moss fortsetter med Lesson Learned The Hard Way. Vokalisten stagediver opptil flere ganger, og på et tidspunkt forlater han scenen i et mellomspill, for å gå rundt og high-five publikum. Fantastisk bra show, Death By Unga Bunga er noe alle burde få med seg en gang i livet.

16:00 – Kastellscenen – Carcass

Klokka er fire, og på Kastellscenen er det duket for ekstrem-metalbandet Carcass. Her åpnes det med harmoniske riff, men ikke la deg lure. Carcass er kanskje noe av det hardeste som er på Slottsfjell i år, og man blir nærmest blåst vekk av den brutale vokalen, og de harde riffene. Til tross for at britene er gamle(bandet ble formet i 1985) har de ikke glemt hvordan det gjøres. Det er dessverre litt dårlig med oppmøte oppe på fjellet, kanskje på grunn av The War On Drugs som spilte samtidig, kanskje på grunn av lite interesse for denne typen musikk.

Det går i strober og intens dobbel bass, det er en noe inaktiv pit, noe som er ganske synd. Vi hører låter som 1985, The Granulating Dark Satanic Mills og Captive Bolt Pistol. En solid metal-performance, bare synd det var så dårlig oppmøte.

20:45 – Kastellscenen – Opeth

Kvart på ni, sola skinner fremdeles sterkt oppe på fjellet. Denne gangen er det de svenske legendene Opeth som avslutter dagen på Kastellscenen, og det er mange, både unge og gamle entusiaster som er klare.

Her går vi rett på den velkjente The Devil’s Orchard, med sine spesielle, melankolske riff og tekniske trommer. Man kan med en gang se hvem som har hørt Opeth før, og de andre som nå sakte trekker unna og leter etter noe litt mer partystemning. Det er mange hipstere på festival, men de er ikke her.

Gjennom hele konserten går det mye i bytting av gitarer, skifte av tempo, rolige mellomspill og variasjon. Mikael Åkerfelts’ fantastiske stemme er like klar som i studio, og legger en mystisk atmosfære om oss. Vi hører låter som Heir Apparent, Demon of the Fall, Hope Leaves, Deliverance, The Lines in My Hand og Blackwater Park. Opeth er spesielt, vakkert, hardt og mykt på samme tid. En imponerende performance av svenskene.

 

Lørdag 19. Juli

14:45 – Kastellscenen – Honningbarna

Allerede er vi inne i siste dag på Slottsfjell, og endelig er det klart for Honningbarna på Kastellscenen. Det er uutholdelig varmt, og vannet de deler ut foran scenen kjennes ut som om det har vært på en vannkoker før man får det. Likevel er det møtt opp mange spente og gira ungdommer, for her vet man at det garantert blir liv. Og liv blir det.

Her går vi rett på den velkjente Dødtid, og det er folkevilt fra første stund. Til tross for den stekende sola, mosher folk som om det ikke var en morgendag. Store mengder støv fyller plassen foran scenen, og det er ikke å unngå å bli støvet ned. Men gøy er det. «Vi skal nå spille den viktigste låta vår, Fri Palestina» skriker vokalist Edvard Valberg, før han henter fram den karakteristiske celloen og starter låten.

Honningbarna er kjent for deres ville konserter, og det blir ikke noe dårligere denne gang. Flere ville fans blir hentet opp på scenen, det foregår stagediving og allsang. De spiller også en ny låt, som enda ikke har tittel. Etter denne begynner publikum plutselig å synge på refrenget til Ikke La Deg Rive Med, så etter noen ord med hverandre bestemmer de seg for å spille låta, til begeistring for publikum. Under Borgerskapets Utakknemlige Sønner får de hjelp av Axel Øksby på gitar, så gitarist Fredrik Justnes kan boltre seg nede i publikum. Det er virkelig gøy å se et så lekent og useriøst, men samtidig fantastisk bra band(i tillegg til at de er så unge.) Videre hører vi en The Clash-cover (Police On My Back), Offerdans og Føkk Kuns (dans dans). Ingen dårlig start på dagen.

18:45 – Kastellscenen – Architects

Klokka er kvart på sju, og endelig er det duket for noe hvertfall jeg har gledet meg til, nemlig Architects. Det er møtt opp en del folk oppe på fjellet, men de aller fleste har nok ikke hørt om bandet. Det er noen engasjerte fans i front, men det er ikke så mange som tar initiativ til å moshe. Noe som absolutt er forståelig, siden sola enda steker, og det enda støver helt sinnssykt.

Her er ingen introduksjon nødvendig, de går rett på en av låtene fra deres nyeste album som kanskje har slått litt mer an, den brutale Gravedigger. Vokalist Sam Carter leverer imponerende screaming, på minst like høyt nivå som i studio. Vi får også høre C.A.N.C.E.R, før de går tilbake til en «gammel» slager, Alpha And Omega. Lyden til Architects er preget av intenst, presist trommespill fra deres stødige trommis Dan Searle, harde, kjappe riff fra gitarist Tom Searle, brutal og teknisk bass fra bassist Alex Dean, og sist men ikke minst, den skarpe og høylytte vokalen til frontmann Sam Carter.

Det er noen pit’s å se i folkemengden, men de holder seg noe inaktive. Det merkes tydelig at bandet er smått brydd av dette, men det gjør absolutt ingenting på kvaliteten til musikken. Under The Devil Is Near får Carter faktisk til en noenlunde ok circle-pit, som midlertidig ikke varer veldig lenge. Videre hører vi Dead Man Talking, før vi får en liten overraskelse, nemlig låta Follow The Water fra 2009-plata Hollow Crown. Vi hører Colony Collapse , før vi får høre enda en gammel låt, den brutale Early Grave. Videre er det et par nye låter, Youth Is Wasted On The Young og Broken Cross(fremdeles med relativt kjedelige og inaktivt publikum) før de avslutter med There Colours Don’t Run. En fantastisk bra levert konsert fra bandet, men publikum kunne de absolutt vært heldigere med.

 

20:45 – Kastellscenen – Skambankt

Klokka kvart på ni er vi klare for den siste konserten av hardere kaliber på Slottsfjell 2014, trist, men sånn er det. Denne gangen er det selveste Skambankt som har fått æren av å avslutte det hele, et band som sjeldent skuffer.

Andpusten kommer jeg fram til Kastellscenen, etter å ha spurtet opp trappa fra The Lumineers, og kommer rett inn i låten Dynasti. Det er en god del publikum, og Skambankt er kanskje det bandet som trekker flest blodfans, sett bort fra Dropkick Murphys. «Fy faen Tønsberg! Detta e den fetaste gigen vi har gjort i sommar. E kødderkje!» utbryter vokalist/gitarist Terje Winterstøe Røthing, etter å ha mottatt en brukbar applaus fra det entusiastiske publikumet.

 Det er solnedgang, latter og sang, rett og slett definisjonen på idyll. På scenen foregår det improviserte tromme/gitarsoloer i låten Gamle Spøkelser, og det virker som om alle virkelig koser seg på scenen. «E dokke med? Vi ekke ferdig med å danse enda!» sier Winterstøe, og oppfordrer publikum til å røre på seg med låten Voodoo. Etter en god time med hard rock takker de for seg, og forlater scenen. Frontmannen viser at han kan gjøre det like bra(om ikke bedre) i noe annet enn Kaizers, og jeg er sikker på at Skambankt kommer til å gå langt og lenger enn langt. Takk for i år, Slottsfjell!