ESPEN HEKTOEN (Chton) – Egen utvikling

Espen Hektoen er trommeslager i de to trønderske death metal bandene CHTON og CLEAVER. Han har også en fortid i blant annet Tellus Requiem og her kommer hans bidrag til The Blast Beast Series.

Hva er det som driver deg som trommis?

Å se egen utvikling. Å være med å lage den musikken jeg digger mest. Jeg får også rett og slett "rast" fra meg under øving, og jeg vet ikke om andre arenaer hvor jeg kan gjøre det samme i like stor grad.

Du spiller i en sjanger der både teknikk og hurtighet er viktige ingredienser sammen med groove. Hva mener du er viktigst av de tre?

Definitivt groove. Groove er en musikalsk kvalitet. God musikk, for meg, har bestandig en viss groove, og vice versa. Hurtighet og teknikk derimot, er tekniske kvaliteter man kan øve inn for å oppnå det uttrykket man streber etter. Veldig viktig dog, hvis du har ambisjoner i de baner, særlig teknikk vil jo forebygge skader og for eksempel gi deg "pusterom" under spillinga til å fokusere mer på hva som skjer rundt deg og tenke kreativt samtidig.

Hvilken trommeslager har inspirert deg mest opp gjennom årene og hva hadde du sagt til vedkommende om du hadde fått muligheten til å møte denne personen?

Min egen bror, Kjetil Hektoen, var den som inspirerte meg til å plukke opp stikkene selv også, og han har jeg jo truffet på jevnlig basis, hehe. Han inspirerer fremdeles veldig, og jeg blir like imponert hver gang jeg hører på eksempelvis sisteskiva til Enthral, "Obtenebrate".

Ellers vil jeg gjerne trekke frem album, hvor ikke bare tromminga, men også musikken har inspirert meg enormt. Umulig å velge ett album fra katalogen, men King Diamonds "Abigail" har satt stor preg på meg. Og hør på de brekkene, ridedetaljene og energien!

Hate Eternals "I, Monarch" er en milepæl innenfor fet og kreativ spilling innenfor ekstrem metall. Forøvrig den siste skiva Derek Roddy gjorde med bandet.

Slayers "Seasons in the Abyss", jævlig fete brekk, intens spilling og kule detaljer.

Angel Corpse "Inexorable". Man kommer knapt nærmere et "fullkomment" ekstrem metall band enn Angel Corpse. Sodom på speed. Det samme gjelder Tony Laureano bak trommene. Fort som faen, kontant og presist.

Det var fem album nevnt, og jeg kunne sikkert prata om mange flere trommiser alene også… For eksempel Steve Asheim (Deicide), George Kollias, Pete Sandoval, Nicko McBrain og Tommy Lee. Men jeg får heller prate høl i hauet om de på de som orker over noen pils.

Når du bedriver egenøving, synes du systematisk framgang eller full improvisasjon er best?

Jeg har drevet en del med systematisk øving, men… Jeg mener at når man er bak trommesettet er det viktigste å SPILLE mest mulig, det kan godt være øvelser, men de bør ha en viss musikalsk kontekst for at man skal få mest mulig utbytte. På pad derimot er det som oftest øvelser som gjelder for min del. Fingerøvelser, som Jojo Mayers, paradiddler og så videre. Man finner i grunn alt det man trenger på bare førstesida i boka "Stick Control", som jeg lærte av en medtrommis på Trøndertun back in the days.

Har du forresten noen tips eller "kjerneøvelser" som du liker og har gitt deg mye framgang i spillingen din?

Tja. Jeg tok trommetimer med Vegar Vyl (Keep of Kalessin) for noen år tilbake. Han ga meg en 20 minutters øvelse, hvor man økte bpm`en med 10 hakk for hvert andre minutt. Enkeltslagsvirvel/blast beats hele veien. Det samme gjelder selvsagt for basstrommene. Kommer man ikke videre, så fokuserer man på det tempoet hvor det stopper, til det løsner.

Derek Roddys halvtimes lange utholdenhetsøvelse for hender og føtter er også fin.

Anbefaler også å sette av tid til paradiddler. Det åpner for en god del kreative løsninger, og man kan manøvrere seg rundt på trommesettet med større frihet. Enklere å lage aksentere, groovy takter også.

Hva er viktig for deg når man øver inn nye låter/riff med bandet ditt og har du noe spesielt du gjør eller lytter etter?

Når jeg øver inn nye låter, hvis de allerede er ferdigkomponerte, lytter jeg som regel etter de vanskeligste partiene først. Når man først har fått inn de jævligste markeringene og taktskiftene, kan man ofte øve inn selve arrangementet med større enkelhet, istedet for å strande på den samme blemma hver gang.

Når vi skriver nye låter, med for eksempel Chton eller Cleaver, prøver jeg å lytte etter spesielle "hooks" i gitarspillet til Øyvind eller Torstein, og være med å bidra til disse på trommene.

Hva mener du er de største utfordringene til extreme trommiser (eller trommiser generelt) og hva kan man best gjøre for å takle dem?

Godt spørsmål. Å tenke kreativt? Jo, det vil jeg si er en vanskelighet for trommeslagere generelt, inkludert meg selv, og da kanskje spesielt i ekstrem metall-sjangeren, da man som oftest har mer enn nok med å følge med på tremolo-pickinga til gitaristen, når man selv "må" spille 16-deler, hehe. Man kan lett bli "satt" i en bestemt sjanger, og dermed ubevisst begynne å tenke innenfor "boksen" til enhver tid. Hvis man har funnet sin greie i et band, er det jo fett nok, men man stagnerer uansett musikalsk hvordan man enn vrir på det… hvis det er det eneste man driver med.

Håndledd eller fingre? Hel opp eller ned? Og hvorfor?

Jeg tenker ikke så veldig mye over det lengre, i motsetning til hva jeg kunne gjøre tidligere. Men, jeg bruker endel fingerteknikk. Først og fremst er dette innøvd (om man egentlig kan kalle det det) fordi det sparer en hel del energi. Men, håndledd mener jeg er nødvendig for kraft, markeringer og til dels aksentering. Vanskelig å gjenskape ride-bjella til Mikkey Dee på "Abigail" med bare fingre.

For å kunne bli en såpass god trommeslager som det du er, så må sinnsykt mange treningstimer ha gått med.
Synes du det er verdt det nå i dag og har du noen gang tenkt tanken på å slutte?

Det er absolutt verdt det. Det er lite som slår det å sitte og svette bak et trommesett generelt, og ikke minst følelsen av at man hele tiden kommer nærmere den trommisen man ønsker å bli. Selv om det idealet selvsagt hele tiden flytter på seg, jo nærmere man kommer.

Og for eksempel nettopp det kan være jævla slitsomt, da andre ting i livet også krever tid og fokus. Da føles det av og til lettere å snu ryggen til hele greia, og bare slappe av. Men, hvis jeg noen gang hadde gjort det, hadde jeg nok endt opp som sur og bitter på livsbasis.

Når du spiller under en konsert, er du 100 % konsentrert om det du skal gjøre eller får du med deg noe av stemningen blant publikum?

Jeg er temmelig konsentrert, ja. Men jeg prøver alltid å få med meg det som skjer foran scena. Det er kanskje det aller største kicket for meg, å stå (eventuelt sitte) på ei scene og fremføre den musikken jeg digger aller mest, og få gjengjeldt den energien jeg banker ned i trommene fra publikum.

Er det kostbart å bli trommeslager og hva skal til utenom det som kan kjøpes for penger for å bli en habil og god trommis innen extreme metal?

Mildt sagt kostbart. Etterhvert som man utvikler seg som trommeslager, vil man jo gjerne oppgradere utstyret også. Og nytt utstyr, kan hjelpe til med å gi en god kreativ boost i blant, bare det å bytte lydkilde kan få ei streit takt til å høres helt annerledes ut.

Ellers må man møte opp på øving, svare på sms og mail, opptre konstruktivt og hele tiden pushe videre, forutenom en selv, på bandmedlemmer, plateselskap, spillesteder, you name it. Høres enkelt ut, men erfaring tilsier at det er ikke nødvendigvis tilfelle.

Og først og fremst, klisje, men sant, du må elske det du driver med.

Også litt om utstyr:

Hvilken type skarptype og konfigurasjon liker du best? 12", 13" eller 14"? Og type? Tre, Stål, Messing eller Bronse?

Jeg er utrolig glad i den skarpen som fulgte med Sonor S-Classix settet mitt. En 14" treskarp. Passelig snert og med en god bunnklang. Føler jeg får fram både blast beats, kjappe og detaljerte (les: "flammete", på nerdespråk:) skarptrommebrekk, samt mer groovy takter med ghost notes, og så videre.

Hvilken type pedal[er] bruker du?
Og hvilke "settings" har du funnet ut er best for deg?

Egentlig, så begynte jeg vel å bruke Axis longboards for noen år tilbake. Men, jeg er veldig glad i for eksempel pedaler som Pearl eliminator og DW5000/9000. Det var jo det jeg begynte med. Gammel vane, og alt det der. Planen er dog å bli vant til Axisen igjen, da jeg har e-kits liggende og det som er. Axis er i alle fall etter min erfaring gode å spille krevende dobbelbass på over tid. Uansett så skal det nok bli skikk på sakene nå når Chton og Cleaver har byttet øvingslokale og utstyret skal stå på fast basis.

Konfigurasjoner er vel strammest mulig fjær, og ei basstromme som gir et solid "boom".

Som alltid er vår avslutning at du skal få lov til å velge nestemann i denne serien om trommeslagere. Velg en trommis og forklar hvorfor han fortjener (!) det?

Sindre Skeie. Fordi han er en fyr som allerede gir jarnet og leverer godene på jevnlig basis. Og ikke minst en knakandes kjekk fyr. Nesten like knakandes som han er dyktig på trommer. Ikke spiller han (på mainstream-basis i alle fall) i metall-band heller. Men likevel så mestrer han sjangeren som det pattebeistet han er.

http://www.facebook.com/Chton666

https://www.facebook.com/Cleaverband