DEATHFEST 2012 – Trondheim – Fru Lundgreen

Deathfest i Trondheim med tre band på Fru Lundgreen. Noe knurrer i garderobeskapet mitt. Kan dette gå bra? Det er støttekonsert på Kafe 3B for Uffa samtidig. Hvem vinner? Jeg er i tvil, men velger å gå på Deathfest. Unnskyld Uffa. Denne gangen ble det ikke dere, men jeg lover å komme neste gang.

Vel til stede i kjelleren på Fru Lundgreen noen minutter før annonsert konsertstart og det er ekstremt god plass. Blir det virkelig som jeg fryktet? Man møter venner og bekjente og man finner sin tilmålte plass i enden av baren. Der er det god plass, det er god utsikt og man vet av erfaring at her får man sett bandene nå og da og lyden er rimelig god. Et annet pluss er at her er det nært vannhullet. Sånt er viktig. Spesielt på konsert. Minuset er at det er en noe kronglete og smal vei til det etter hvert nødvendige avlatningshullet kalt toalett. Jeg velger godene fremfor ondene og blir ved min barende. Flere av mine bekjentskaper og venner har gjort samme valget og jeg skjønner fort at her har jeg nok en gang gjort et klokt valg. Tja, det kan sikkert diskuteres dagen derpå, men der og da er vi enstemmige og happye. Det eneste vi lurer på, er rekkefølgen på banda.

En liten pils senere og Diskord entrer scenen og vi finner i alle fall ut hvem som er først og også hvem som skal spille nummer to og tre, sånn etter hvert.  Er det viktig? Å ja. Alle detaljer oppfunnet i ølfylla er viktige. Vi er fornøyde og Diskord kan starte kvelden musikalske underholdning. Og de starter med et smell. Jeg erindrer at jeg har sett dem før minst to ganger. Dvs jeg erindrer kun to. Det kan være flere, men who gives a fuck? Første gangen var på Byscenen i Trondheim hvor Diskord var support for Cadaver sammen med Klompfot. Andre gangen var på Inferno i 2008. Tredje gangen var på Inferno i fjor. Ja, det blir tre ganger det. Hurra for mattekunnskapene mine. Yeah yeah, vi overlever nok.

Diskord leverte en overbevisende konsert der de på en måte lekte seg gjennom setlista. Det så i alle fall sånn ut. Det hørtes derimot ikke lekent ut. Det var teknisk meget utfordrende med mange taktskifter og overganger i beste progdeath-stil, og nydelig gjennomført. Det låt som en herlig blanding av Atheist, Sceptic og Vital Remains (uten de melodiøse gitarsoloene til Dave Suzuki). For publikum låt det tvers igjennom herlig og det var mange imponerte tryner å se nede på Fru Lundgreen under Diskords konsert. Vi fikk også servert en «gjenganger» i «Nylåta» og jeg må si at dette virker enda mer lovende for fremtidige utgivelser. Men som vanlig, dukker det alltid opp store spørsmål i forbindelse med en Diskord konsert. Ehh…..iallefall dukket det opp et spørsmål jeg stilte meg selv: Og det var; kunne Grotesque Hysterectomy og Execration overgå dette. Jeg vet svaret, du finner det ut etterpå, tjihi.

Uten noen lengre pause, gjorde Grotesque Hysterectomy seg klare. Dette var andre konserten deres her i byen i år. Første gang var i Lobbyen i mai og det var ingen stor høydare av en konsert. Vokalist Sigve Torland hadde den gang lungebetennelse og lyden var noe av det mest bedritne jeg har opplevd på en metalkonsert i moderne tid. Jeg hadde derimot gode utsikter og håp om en mye bedre lydmessig konsert denne gangen, for den lyden jeg fikk servert ved min nærhet denne kvelden, var kremgod.
Når lyden er god, så kommer detaljene i musikken til Grotesque Hysterectomy mye bedre fram og det er først da man hører at dette låter virkelig bra. Noen nye låter krydret med noen eldre var hva vi fikk servert og jeg må si at de nye funket bedre for meg enn flere av de eldre låtene jeg har hørt. På sitt beste er Grotesque Hysterectomy veldig gode med tøffe riff, knall rytmeseksjon og en god vokalist. Men, jeg har et lite men her serr’dere. Jeg er av den oppfatning at låtene kan bli for lange og de repeterende lange monotone partiene som har en tendens til å dukke opp under en Grotesque Hysterectomy konsert, de sliter jeg veldig med. Dette trekker litt ned når helhetsinntrykket skal konkluderes. Det hadde kanskje vært en fordel og kuttet noe ned på disse og samtidig gjort låtene kortere. En metalkonsert skal bestå av riff, temposkift, noen overraskelser og gjerne mye variasjon og ikke minst, det skal være gøy. Jeg sier ikke at dere skal gjøre endringer, men jeg tar sjansen på å hinte om det. En god konsert var det uansett og den var mye mye bedre enn den i Lobbyen i mai i år.

Execration kan jeg ikke erindre og ha sett tidligere, selv om enkelte på Fru Lundgreen mente noe annet. Derfor skulle dette bli en konsert jeg bet meg mye mer merke i enn hva jeg hadde forventet, for her snakker vi dyktige musikere om spiller sammen som et Band med stor B. God ekte death metal med mange temposkifter og ultratøffe riff og de har innimellom et tempo som få klarer å gjenta. Jeg sa etter konserten at gutta minner litt om Krisiun på scenen, men det er kun visuelt, for musikalsk er jeg så bastant at jeg tør påstå at Execration er bedre enn Krisiun. Eneste likheten utenom det visuelle er at begge er rimelig god samspilte og har et brutalt lydbilde. Execration leker mer og det gjør det hele enda bedre.

To gode gitarister som synger og står på hver sin side av en stum dyktig bassist: tøft. Og en skikkelig godkar bakerst på trommer: han imponerte. Jeg ble så til de grader imponert av gutta at til og med jeg forlot den trygge enden av bardisken og dukket veldig overraskende nok opp rett foran scenen. Jo da, dette var kongegodt og jeg har lovt meg selv at dette skal jeg oppleve igjen.

Så var det kveldens spørsmål igjen da. Klarte noen å overgå Diskords imponerende oppvisning? Svaret må bli både ja og nei. Diskord var gode, så var også Grotesque Hysterectomy, men pga det lille minuset jeg nevnte tidligere, går Diskord foran på poeng. Og Execration? Jeg tror jaggu jeg mener at de var best av alle tre.