SOULFLY – Oslo – John Dee

Soulfly, et band de aller fleste med en noenlunde veletablert kjennskap til metalsjangeren kjenner til. Bandet som i sin tid ble stiftet i 1997, når Max Cavalera brøt ut av Sepultura. Med en enormt varierende line-up gjennom årene, er ikke Soulfly et band man vet hva man skal forvente når man begir seg ut for å se. Men også denne gangen, stilte bandet opp også opp med et nytt medlem, nemlig en ny bassist.

Før jeg går noe særlig mer inn i konserten til Soulfly, ønsker jeg å trekke frem oppvarmingsbandene. Ikke helt uventet, når Max Cavalera drar på turne, er det stort sett en hel del familie som er med. Et av oppvarmingsbandene Incite, med vokalist Richie Cavalera. Som for øvrig er Max Cavalera sin stesønn, leverte en særdeles god oppvarming. Vokalen til Richie strakk seg fra ekstremt mørke brøl, til de lyseste skrik. Og kunne til tider, etter min mening minne litt om vokalen til Phil Anselmo fra Pantera og Down. Absolutt en spennende opplevelse for å sette stemningen til et storslagent band, og noen veltrente ører vil kanskje også ha lagt merke til at Richie bidro på enda et Cavalera-prosjekt: Cavalera Conspiracy.

Det bør jo nevnes at Richie, og resten av familien er heller ikke et uvant syn, da de har dukket opp på omtrent en hver Cavalera-konsert i de skandinaviske trakter de siste årene. Man får en aldri så liten familieopplevelse når man drar på Soulfly-konsert.

Men tilbake til Soufly. Ikke så lenge etter at Incite har gått av scenen, kommer Soulfly på, akkompagnert av en lengere trommesolo. Bandet hiver seg raskt i gang med kjente sanger, og åpnet så vidt det er meg kjent med «Blood Fire War Hate». Stemningen flyr umiddelbart i taket, og det går ikke lang tid før Max vifter med fingeren, for å signalisere at han ønsker seg en circle pit fra publikum. Heller ikke et helt ukjent fenomen, når vi har med Cavalera-slekten å gjøre. Senest på Wacken i 2010, opplevde jeg at hele konserten ble stoppet grunnet en circle pit med to-trehundre meter i diameter. Med fare for å gli videre inn i mimringen, går settet unna i en fei. Kjente låter kommer som perler på en snor. Og selvsagt et par obligatoriske coverlåter også. Black Sabbath sin Paranoid blir flettet inn sammen med Roots, Bloody Roots. Og jeg mener sannelig at jeg hørte et innslag av Pantera sin «Walk også.

Soulfly leverer selvsagt varene, og det vi alle har håpet på. Ikke bare spiller de «Roots», men vi får servert «Territory» og «Refuse Reisist» også. Før konserten er over, spilles selvsagt også deres egne slagere som «Jumpdafuckup» og en lettere fornorsket versjon av «Plata o Plomo». Stemningen holder seg jevnt gjennom hele konserten, og til tross for at Max Cavalera begynner å bli en gammel mann, mister konserten aldri sin særegne energi. Dette sammen med mye fantastisk gitarspill fra gitarist Rizzo, folkemusikkalske innslag en knallsterk ny bassist, så ble varene til de grader levert.

 

For å summere opp: Alt i alt en helt fantastisk konsert, med den stemningen man forventer når en av vår moderne tids største thrashmetal-helter kommer til landet. Massevis av stemning, energi og sinne. Akkurat slik en ekte metalkonsert skal være. Soulfly leverte som vanlig!