BJØRN BERGE + AMUND MAARUD – Trondheim – Blæst

Bjørn Berge er en musiker jeg har vært begeistret for, samt latt meg imponere av, i mange år. Derfor gledet jeg meg også naturlig nok til å få se mannen med det tunge kassegitar-spillet og den dype stemmen live, noe jeg ikke har fått anledningen til tidligere. Det at det andre bandet som sto på plakaten for min del var totalt ukjent fikk så være, tenkte jeg. Er ikke første gang jeg ser konserter med oppvarmingsband jeg aldri har hørt om.

Litt over klokken åtte startet konserten. Tidlig konsertstart betyr ofte lite publikum for oppvarmingsbandet, og jeg håpet det ville ta seg opp før Berge kom på. Så kom overraskelsen; hvorfor satt Bjørn Berge der med gitaren i fanget? Hvorfor var det personen jeg anser som norges beste bluesmusiker som måtte åpne denne kvelden foran et relativt lite publikum? Jeg forsto det ikke da, og jeg forstår det fremdeles ikke.

Oppturen var at Bjørn Berge spilte en fantastisk konsert, og han virket ikke til å la seg affisere av det glisne oppmøtet. Han fleipet med publikum og fikk respons fra de fremmøtte hele veien. Heldigvis ramlet det også stadig inn flere publikumere utover i konserten, og Blæst ble stadig varmere og klammere, slik det skal være. Bjørn Berge imponerte meg på flere felt denne kvelden. Det som dog virkelig slo meg er hvor god han er til å skrive låter som høres lette ut, men som i realiteten er krevende å spille. Han makter å skrive låter som imponerer oss musikanter uten at de er av en slik karakter at de fremstår som ren show-off. I mine øyne er han fremdeles den beste bluesmusikeren dette landet har, og jeg håper han får sin rettmessige plass som headliner neste gang han kommer til Trondheim.

Etter en vanvittig kort pause var det kveldens headlinere sin tur. Amund Maarud med band har jeg som tidligere nevnt aldri hørt om, men jeg håpet likevel det skulle bli en bra konsert. Slik ble det ikke. Mens Berges konsert var fantastisk fra start til slutt, uten et eneste kjedelig øyeblikk, var Maaruds konsert en heller langdryg affære. Tidvis minnet det som kom ut av høytalerene meg om det Hendrix og Blackmore gjorde for 40 år siden, men den store forskjellen var at de klarte å gjøre det interessant. Det som dog imponerte meg denne kvelden var backingbandet han har med seg. Rytmeseksjonen var fantastisk, og de gangene pianisten slapp til var også det en fryd. Dette til tross virket bandet dog desverre til å være sentrert rundt Maaruds gitarsoloer, og de var det mange av. Og de var lange.

Min partner in crime denne natten oppsummerte det hele perfekt da han sa noe slikt som at "Maarud burde spilt halvparten så lenge som han gjorde, og Berge dobbelt så lenge som han gjorde".