MAJOR PARKINSON – Trondheim – Familien

Første gang jeg hørte "197" av Major Parkinson, ble jeg helt frelst, og albumet ble en av mine mest spilte album på iPoden. Jeg hørte knapt på andre skiver på et par uker. Da "Songs From A Solitary Home" kom, fulgte den skiva tett på.

Etter supportbandet, Ocean of Lotion, tar det ikke lang tid før Major Parkinson er i gang. Ingenting holdes igjen fra første låt. Bandet er veldig stødig og rytmikken, taktskifter og bruk av skalaer som er sjelden å høre i europeisk musikk appellerer sterkt til musikeren i meg. Vokalisten gir meg sterke Tom Waits og Frank Zappa-vibber, både tekstmessig og i stemmebruken.. Det hele kan best oppsummeres som et psykedelisk eventyr.

Jeg mener at en konsert handler om mer en selve musikken, stemningen og det visuelle har så mye å si for den totale konsertopplevelsen og jeg har vært på nok jazzkonserter med fryktelig dyktige musikere som lukker øynene og ikke beveger seg en tomme på en og en halv time til å si at jeg synes det er grusomt kjedelig både å se og høre på.  Scenen på Familien er ikke store greiene, men selv med seks bandmedlemmer på et veldig lite område klarer Major Parkinson å utnytte rommet til det fulleste, og dessuten skape en kontakt med publikum som virkelig etterlater en følelse av at du har fått mer enn det du betalte for.

Major Parkinson leverte så det suste, og jeg kommer til å slå til på neste sjanse til å oppleve dette fantastiske bandet.