SOUTHERN DISCOMFORT 2011 – Kristiansand

Den 9. og 10 september ble Southern Discomfort-festivalen arrangert i Kristiansand. Dette var den tiende i rekken, og festivalen har (kanskje?) disse årene kommet litt i skyggen av både Infernofestivalen i Oslo og HITS i Bergen (R.I.P) til tross for gode band på lineup hvert år;

Arcturus, Ihsahn, Akercocke, Madder Mortem, Enslaved, Dødheimsgard, Blood Red Throne osv er band som har vært på lineup’n opp igjennom.

Selv hadde jeg ikke vært i byen siden sommeren ’04, så bare det alene å reise dit var litt stas i seg selv. Dette var for øvrig mitt første besøk på festivalen, og det som lokket mest for min del må jeg ærlig innrømme at var Arcturus som de hadde klart å lokke tilbake til festivalen. Kommer mer tilbake til dette senere

Festivalen ble avholdt på to scener i byen, nemlig Kick og På Hjørnet, og arrangørene hadde lagt det opp slik at det skulle være mulig å få med seg alle band om man ønsket det.

Da jeg ankom lokalet i 18tiden var det veldig glissent med folk, men det var kanskje ikke annet å forvente da Tristania ikke var forespeilet å begynne før tidligst i 1930tiden.

Under soundchecken til nevnte band er det artig å trekke fram at gitarist i bandet, Anders Hidle, spilte litt fra "E Synge De E Ser" fra Uti Vår Hage 2, og det fikk i hvert fall undertegnede til å humre litt i skjegget.

Først ut denne høstkvelden var goth metal-bandet Tristania. Selv hadde jeg sett de tre ganger tidligere, på Hamar i mars ’05 og i Oslo mars ’05, i tillegg til Infernofestivalen i ’08. Sistnevnte var mitt første møte med Mariangela som vokalist, som tok over etter at Vibeke ga seg i 2007 ikke lenge etter at Illumination ble utgitt. De har hatt flere utskiftninger opp gjennom, men så vidt jeg vet er det bare Einar Moen og tidl. nevnte Anders Hidle som har vært med hele tiden. (Tar gjerne kritikk på det, om jeg skulle ta feil). Sist gang var jeg litt skeptisk, og mente at ingen kunne erstatte Vibeke. For en som har og hadde fulgt bandet lenge, mente jeg den gang at det var "rett og rimelig" å påstå noe slik. Mine favorittplater av bandet er uten tvil Beyond The Veil og Widow’s Weed og jeg må ærlig innrømme at jeg i forkant hadde et håp om flere låter derfra.

Det viste seg at det var litt mye å håpe på, men samtidig ingen grunn til det. Flere jeg snakket med etter konserten klagde forøvrig på dårlig lyd, men enkelte syntes lyden ikke var noe å si noe på. Selv sto jeg til venstre for scenen, og syntes lyden var meget bra.

Setlisten var som følger:

–          Year of the Rat

–          Beyond The Veil

–          Rubicon

–          Down

–          The Wretched

–          The Passing

–          The Shining Path

–          The Shadowman

–          Tender Trip On Earth

–          Exile

 

Neste band Manitou, et band jeg hadde inntrykk av at det var mange som så fram til. De spiller en form for prog/power-metal ikke så veldig fjernt fra Conception. Bandet består for øvrig av Øyvind Hægeland på vokal kjent fra bl.a kveldens siste band, da han sang i bandet fra ’03 til sent ’04, og derfor sto bak mikrofonen sist Arcturus spilte på SDC (2003). Selv kjente jeg ærlig talt ikke til materialet, men de leverte et veldig bra set og Øyvind hadde god kontakt med publikum da han flere ganger under konserten nevnte at det var veldig stas å se så mange kjente i salen.

 

Så var det duket for det som for min del skulle bli mitt høydepunkt under festivalen, nemlig Arcturus. Selv hadde jeg bare sett de live en gang tidligere, Infernofestivalen 2005, og det innfridde så absolutt. Siden den gang har de både gitt ut ny studioplate (Sideshow Symphonies fra ’05) og en live-DVD (Shipwrecked In Oslo fra ’06), begge på Season of Mist. Selv har jeg alltid hatt et brennende håp om å få se de live med Garm på vokal, selv om de spilte vel live bare en gang med han bak mikrofonen,og dette var i forbindelse med release-festen for deres (etter mitt skjønn) grand opus Aspera Heims Symfonia. Forventningene var veldig store, men spenningen var like stor, da bandet er veldig avhengig av god lyd da de har mange detaljer i lydbildet. Men Arcturus var kanskje litt uheldige med nettopp lyden denne kvelden, og kanskje også litt uheldig med publikum. Selv sto jeg på første rad, men jeg tror dessverre lokalet var halvfullt da Arcturus dro i gang. Litt overraskende, siden de ikke har spilt live på fire år (ikke fem, som Simen sa underveis).

Litt uinspirerte kunne kanskje enkelte i bandet virke også, da Simen ba publikum "ta seg av" skriket på Raudt og Svart. Noe de ikke gjorde. Knut var i godt humør, og smilte fra øre til øre der han løp litt fram og tilbake på den ikke så altfor store scenen. Det er forresten vel verdt å nevne at siden sist Arcturus var aktive, så er sologitarist Tore Moren ute av bandet, så Knut må ta seg av all gitar. Han gjorde så absolutt en mer enn godkjent jobb, men til senere gig’er kan de være greit å stille med to gitarister. Jan Axel stilte som vanlig bak sitt gedigne trommesett, men det er vel strengt tatt nødvendig i de fleste band han spiller i. Og de som mener han ikke er god, kan ta seg en bolle! Velbekomme! Steinar stilte med fire synther denne kvelden, og det har jeg ærlig talt ikke sett live på en scene før bortsett fra sist jeg så Arcturus (husker jeg feil?), og Oliver Wakeman med Yes i ’09. Hugh er kanskje den minst markante i bandet, der han gjør jobben sin stødig og tight, men han har kanskje ingen "særegen" framtoning som Knut og Simen har. Simen for øvrig kom på scenen ikledd en slags "tvangstrøye" og en "pilotbrille/maske" som han kvittet seg med under konserten. Han har en meget bra stemme, og gjør jobben veldig bra, men dessverre synes jeg at vokalen hans har blitt litt overeksponert gjennom et visst annet band (les: Dimmu Borgir), og at han kler sine låter best (de fra SS-plata og The Chaos Path fra LMI). På Garm sine låter så gjør han det bra, men personlig skulle jeg jo ønske at det var Garm selv som sto der.

Setlisten:

– Evacuation Code Deciphered

– Ad Absurdum

– Nightmare Heaven

– Deception Genesis

– Alone

– The Chaos Path

– Deamon Painter

– Painting My Horror

Ekstra-nr:

–          Master of Disguise

–          Shipwrecked Frontier Pioeneer

–          Raudt og Svart

 

Selv skulle jeg ønske flere låter fra AHS, men fallhøyden er desto større, så det er kanskje like greit. Etter å ha tatt en titt på setlisten, så kunne jeg se at Kinetic egentlig skulle bli spilt. Det var visstnok Øyvind fra Manitou som skulle egentlig synge på den låten, men pga en misforståelse mellom han og Jan Axel så hadde Øyvind øvd på Radicul Cut i stedet. Neste gang, kanskje?

 

Jeg må herved beklage ovenfor Soxpan og Leprous, som jeg dessverre måtte stå over siden jeg var veldig sliten etter en lang dag, Folk jeg snakket med dagen etter var i hvert fall veldig fornøyd, selv håper jeg spesielt på å få se Leprous en gang!

 

Dag to startet med Himmeriksskvadronen, en annerlades affære med Cornelius Jakhelln (kjent fra Solefald, G.U.T og Sturmgeist) i spissen. Musikken kan vel kanskje beskrives som en slags form for noise/drone, og hadde kanskje stått meget bra alene. Tekstene var dikt fra før 1968, og personlig hadde jeg ikke kjennskap til dette materialet, så jeg fikk nok ikke like mye ut av det som jeg kanskje kunne fått. Men en spennende opplevelse var det likevel.

Neste post på programmet var Serious Discomfort, der enkelte profilerte musikere i Kr.sands musikkmiljø opp gjennom årene var representert. Det var lagt opp til en debatt, der de skulle diskutere tekster i musikk og om det enten er bare "oppgulp" og bare for å ha noe å synge om, eller om det er dyp poesi. Selv bivånet jeg ikke denne seansen, og tok meg en matbit i stedet.

Så var det Vesen som sto for tur, med sin form for black/thrash som jeg faktisk ikke kjente til fra før selv om bandet begynner å bli veteraner. Selv syntes jeg rett og slett at dette var noe av det feteste jeg hadde hørt fra en scene på lenge, til tross for at jeg ikke hadde hørt materialet og det var litt "slurv" her og der. Hjalp jo selvsagt på at den joviale stemningen mellom band og publikum, og ikke minst bandet innad, var på topp! Hjalp litt på at undertegnede hadde noen halve lyse innabords. Gode, men dyre 😉

Goatlord og Devil fikk jeg ikke med meg, og det må jeg bare beklage, men håper likevel å få sett de ved en annen anledning.