KARMØYGEDDON 2011 – Dag 1 – Byscenen

For åttende gang var det koselig og slitsomt på Karmøygeddon-festivalen i Haugesund 6. og 7. mai på Byscenen. To dager med mye metall, bråk, øl og gøy samt herlige metallheads var en velkommen avveksling fra arbeids- og studiehverdagen. Johnny Angelund og hele organisasjonen rundt denne festivalen har gjort en kjempebra jobb og fikk det uten tvil igjen med et kanonbra arrangement. Tydeligvis kan alle slags musikksjangere ikke dekkes i løpet av to festivaldager og med tolv band. Karmøygeddon har aldri vært en festival med et stort massepublikum men mer en festival som byr på en vennlig og familiær atmosfære. Selvfølgelig kan folk krangle om musikksmak så får jeg "helle litt bensin på bålet" og fyre opp heksegryta.

Fredag 6. Mai:

Zeno Morf åpnet festivalen med en hardrock/metall-blanding. Disse herrene fra den eldre generasjonen kommer fra Haugesundsområdet og vant den lokale Wacken Metal Battle i fjor. Bandet ble grunnlagt allerede i 1987 og etter mange problemer rundt bandet besluttet vokalist/gitarist Erik Westerlund å legge bandet på is i 1994. Gruppen ble vekket til liv igjen etter åtte år med to tidligere medlemmer bl.a. fra Thundra. Men problemene med line-upen fortsatte etter at Zeno Morf spilte på Karmøygeddon i 2004. Snart fant de seg tre nye medlemmer og sammen spilte de noen små gigs her og der. I 2009 kom de endelig ut med debutplaten "Zeno Morf" og året etter med deres andre plate "Wings Of Madness". Musikken vil jeg beskrive som animerende og stemningsfyll men samtidig litt kjedelig – i gjennomsnitt gode gitarriff og gode, rene vokaler både fra leadsangeren og backvokaler. Zeno Morf fikk en bra start på dagen, riktig nok med litt lite folk som kunne følge med, men fikk snart satt vippe-foten i gang.

Elitært skulle det bli med neste band hvis man skulle tro på bandets navn Elite. Med øks og pønkfrisyre tok Elite vokalisten Bent inn scenen sammen med bandkompisene sine og braket løs med en musikkoppskrift et sted mellom humpa, metall og black metall. Ingrediensene er derfor en poserende skrikende vokalist, gitarriff som varierte fra det harmoniske til det skurrende, en tung bass og en batteriartig trommetakt samt en time live på scenen – så har du Elite! Bandet kommer fra Mo i Rana med tre langspiller i lommen som fikk en del god kritikk. Elite hadde i alle fall medrivende potensialer og drikkbare musikkambisjoner slik at publikum likte det veldig godt og koste seg stort sett. Bandet hadde vel ikke det beste lydbildet men det var heller ikke så forstyrrende da gjengen ikke nettopp var noe katolsk guttekoral.

Svenskene The Haunted skulle ha spilt på Karmøygeddon i fjor men rakk det ikke pga. askeskyen fra Island. Med tre eksmedlemmer til At the Gates vet en hva en kan vente seg- beintøff death/thrash metall – men med et snev av new metall toner. Peter Dolving på mikrofonen presenterte et kraftig stemmeorgan à la Pantera og Metalllica, sammen med Björlerbrødrene på leadgitaren og bassen kunne det bare ble det et nesten perfekt sammenspill, og med Patrik Jensen på rytmikkgitar og Per Møller Jensen på trommesett avrundet kvintetten et groovy tungmetallisk rett-i-trynet-band. Best likte jeg gitarsoloene som minnet meg jævlig på At the Gates av og til – men for min del ble litt for mye new-metall toner blandet inn og vokalen var ikke helt i min smak. Jeg kan ikke si noe imot vokalisten siden som har en veldig kraftig og bra stemme. Musikkonseptet gikk også helt inn i beina og nakkemuskulaturen til metallfolket. Showet var veldig bra og humøret blant fans var på topp, men dessverre virket det litt for monotont. The Haunted har også et nytt kritikerrost album ute, som kalles "Unseen".

66 år etter krigen og rett før Frigjøringsdagen kom tyskerne tilbake i Norge og inntok Haugesund for en kveld. Litt patriotisk og litt vemodig gledet jeg meg til min favoritt fra mitt fedreland på fredagen. Grave Digger er vel en av de få powermetallbands fra Tyskland som jeg fremdeles liker, selv om denne tiden lengst ligger bak meg. Med 30 års sceneerfaring og 15 langspiller på ryggen kan gamlingene fortsatt rocke scenen og det bevisste Chris Boltendahl og Co. Ren tysk heavy/power musikkraft satt virkelig positiv foten på salen og valset publikumet ned, men stemmingen var pur heavy power blant fans og. Grave Digger spilte deres andre konsert i Norge og klarte å animere publikum, også yngre generasjoner. Med allsang og kraftig medbrøling var det ingen tvil om det at disse tyskerne var vel kjent og velkommen på Byscenen. Med låter som "Tunes of War", "The Last Supper", "Heavy Metall Breakdown" og "Killing Time" gjentok seg en del av historien og tilhørerne kunne ikke unndra seg tysk innflytelse (hehe) – selv om det denne gangen det var frivillig. (P.S. Jeg fikk en del returvitser på søndagen.)

Nok et powermetallband ga sin debutopptreden på Karmøygeddon og sin første konsert i Skandinavia. Crimson Glory fra USA er vel et av de powermetallbands som kan få min trommehinne til å sprekke med for høye oktaver. Sangeren Todd La Torre skrek seg bokstavlig talt sjelen ut av kroppen, slik at han kunne få et glass til å sprekke. Han gjorde faktisk en fantastisk jobb med stemmen sin, så han er en verdigfull etterfølger av Midnight (John Patrick Jr. McDonald). Midnight døde 2009 ifølge av nyre, og leversvikt i en alder av 47. Crimson Glory gjorde en kjempebra innsats og publikumet elsket det. Gitarriffene satt på plass med progressiv tempo, bakgrunnsvokalene var heller ikke så verst og musikken var symfonisk, men jeg syntes at det alt i alt kanskje ble litt for euforisk og romantisk, hvis man kan si det slik. Jeg holdt ikke ut under hele konserten, og da jeg ikke likte vokalene helt, så var det rask over for meg.

Primordial var for noen det crème-de-la-crème-bandet denne kvelden. For min del var det jeg-vil-dra-herfra-bandet. Noen folk la meg for hat allerede for to år siden da jeg kalte Primordial for sovemusikk og jeg har samme mening også i år. Sorry folkens, men selv om musikken er stemmingsfylt for de fleste på en konsert, betyr det ikke at det gjelder for alle. Så hele bandet og musikkonseptet er litt for poserlike i mine øyne og ører men jeg skal prøve å være litt objektiv. Vokalisten har vel en ren vokal i mellom oktaven som kan tiltrekke mange metalheads, samt at han behersker mye posering med mikrofonen. Showmessig kan bandet imponere med masse blod og sminke ja visst trekke fans på sin side med det. Publikum elsket det vel på Byscenen og det er sikkert blant organisatorens favoritter også siden de fikk spille for andre gang på Karmøygeddon nå. Metallmusikken, som bandet selv kaller pagan metall, vil jeg kalle melodiøst skrubbende med en brutal rytme og mer for posermetall (for mer mangler jeg ord). Jeg har hørt fra mange at irske Primordial høres totalt varierende ut på platen og live. Jeg er kanskje litt for intolerant, men hvis jeg sier det om et band to ganger så hjelper det ikke mer å klage på det. Bandet har nettopp sluppet løs sin nye skive "Redemption at the Puritan’s Hand", og får nok spille live snart på mange festivaler i Europa, bl.a. på siste Hole in the Sky. Her skal jeg se å komme meg raskt ut når de spiller opp.