KISS – Oslo – Valhall

De aller fleste av oss er godt kjent med bandet Kiss, og mange av oss har et sterkt forhold til bandet som har vært en del av mange ungdommers oppvekst siden stiftelsen i 1973. Men denne kvelden, ulikt i 2008 skulle ikke Kiss spille for en fullsatt arena på Valhall.  Ikke bare var det et mangelfullt publikum, men det var et svært slitent band vi fikk se på scenen.

Selve konserten åpnet med en overdådig scene hvor bandets medlemmer kom svevende over trommis Eric Singer, og konserten satte så fort i gang med hovedsingelen fra sisteskiva "Sonic Boom", "Moderen Day Delilah". En låt som virkelig ikke bidro til den allerede rolige stemningen etter Wig Wams oppvarmingskonsert. Men Kiss skulle vise og ta seg opp etter et par låter, og spilte kun tre sanger fra deres nyeste skive. Låtutvalget denne kvelden var et rent publikumsfrieri, som på tross av en hes og sliten Paul Stanley og et Kiss som ikke akkurat var et finsmurt maskineri på mange måter leverer varene man forventer, et knakendes show. Pyroeffekter og lyseffekter i store doser blir selvsagt levert når et av verdens mest legendariske band står på scenen, og ikke minst også hevende plattformer og en Paul Stanley som svever over publikum.

Selv om konserten hittil har vært middelmådig, kommer stemningen virkelig frem når Kiss sparker i gang "Crazy, Crazy Nights" som kanskje er en av de best presenterte låtene denne kvelden, og stemningen og allsangen tar seg selvsagt opp momentant. Stemningen øker og øker, og snart heises Gene Simmons opp på en plattform mens bandet fremfører "I Love It Loud", samtidig som blodet fosser ut av munnen hans og den karakteristiske tungen henger nedover haken hans.  Ikke lenge etterpå leker bandet noe med Led Zeppelins "Whole Lotta Love", før de sparker i gang et realt allsangnummer i form av "Black Diamond". Selv om det ikke var et Kiss i toppform var stemningen nå i taket, i alle fall blant de som faktisk hadde møtt opp. Det skal samtidig sies, at selv om bandet ikke var i toppform, så vil et Kiss som smisker med publikum, kommer med gode ord, kombinert med et sykt show med enormt mye bulder og bråk og godlåter som "I Was Made For Loving You", "Shout It Out Loud", og "Detroit Rock City" leveres som perler på en snor; de vil alltid imponere publikum. Det er vanskelig å ikke smelte som gammel Kiss fan når dette leveres. Når man setter det hele sammen, er det vanskelig å ikke se at Kiss er mer et show enn et band, eller som Gene Simmons selv så fint uttalte: at bandet var et merkevare fremfor et band.

Det er kanskje nettopp derfor man godkjenner at Kiss ikke leverer helt i toppklasse musikalsk denne kvelden, og heller ser på det som et helvetes show? Det vil i alle fall jeg mene, selv om jeg antakelig er hjernevasket av en oppvekst med enorme mengder Kiss.