STRATOVARIUS – Oslo – Rockefeller

Blitt noen år siden sist gamle finske Stratovarius var i Norge, men de har nå kommet sterkt tilbake. Dessverre skulle oppmøte svikte dem, noe som var veldig synd for de hadde et livlig show. De to siste gangene Stratovarius var i Norge så hadde de med seg større band med seg, men denne gangen var det noen relativt ukjente band.

Som første supportband kom noen meget unge finner. Tracedawn het de, spiller hva de beskriver selv som hard rask og melodisk daumetall. De kom med sitt debutalbum i 2008, og har senere utgitt enda ei plate og turnert over store deler av Europa.

Dette var en gjeng som virkelig ga alt hele tiden, trøkk igjennom hver eneste låt. Trommingen var stødig og interessant, og hver sang var fylt med gitar og keyboardsoloer. Bandet har nok en ganske lovende fremtid, i vært fall etter deres opptreden å dømme. For de gjorde en veldig god jobb på scenen, noen som er relativt viktig for et såpass ungt band. Man kunne kanskje se litt mye av nervøsiteten i et par av gutta i starten, men dette påvirket ikke opptreden noe senere i showet.

Neste band var noen litt eldre svensker av en litt annen sjanger. Dream Evil ga oss ren heavy metal, rett og slett. Dissa gutta har holdt på en stund, og de vedlikeholder tradisjonene til blant annet Hammerfall og Manowar.

Deres kledninger var artig, ene gitaristen kom ut i kilt og to striper under øya. bassisten så passe gæren ut, men humor er jo veldig viktig for å få litt mer liv i denne sjangeren. Er man en gjeng svensker han man jo heller ikke noe problem med å få inn en del humor.

Selve fremførelsen var bra, de spilte bra og var flinke til å dra med seg publikum. Her kunne man bare synge med, enten man kunne sangen eller ei. Selv om man føler man har hørt dette før, så funket bandet bra live.

Stratovarius åpnet showet med låta Destiny, fra albumet med samme navn. Her ble det allsang fra første stund med en ganske perfekt åpningslåt. Fra første stund viste Stratovarius at bandet ikke er dødt, selv om de ikke lenger har med tidligere gitarist og låtskriver Timo Tolkki.

Det er rekruttert to nye medlemmer siden forrige album, og dette er virkelig to sterke musikere. Matias Kupiainen, nye gitaristen, har hatt en veldig stor rolle å fylle, men dette har han klart bra. Vil nok være en del folk som ikke liker at noen forandrer på Tolkki sine soloer, men Matias har tatt med mye bra og nytt inn i bandet, og gjør herlige versjoner av de gamle låtene.

Andre låt var en av de mange hitene som kom utover kvelden, nemlig Hunting High and Low fra Infinite. Denne ble etterfulgt av lynraske Speed of light, her fikk alle i bandet vise hva de duger til.

Noe man fort legger merke til er hvor flink Lauri Porra er til å fylle ut tomrommet det blir når det er gitarsolo. Samtidig som han er underholdene og full av liv på scenen, så er han en meget dyktig musiker. Han spiller hele tiden spennende bass, og gjør gode soloer i dueller mot gitar og keyboard.

Første låt fra deres nye album Polaris ble Deep Unkown, en sang som er noe mer progressiv en hva man er vant til å høre fra Stratovarius. Fra Polaris fikk vi også Jens ballade Winter Skies, og Porras låt Forever is today, sistnevnte nå var nok en av de som ble vanskeligst for Kotipelto å synge. Han synger rent og pent, men ofte kan det bli litt "spedt" høyest oppe i toppen og man hører han sliter litt med å komme opp.

Porra og Matias fikk vist seg frem under sin soloduell startet av en spennende versjon av temaet fra "The Good, the bad and the ugly". Solodueller kan ofte bli litt kjedelige i lengden, men de klarte å gjøre det morsomt og givende.

Etter å ha spilt andre låter som Phoenix, Paradise og Eagleheart var det tid til å forlate scenen for første gang. Ettersom det ikke var så mange publikummere, så kom de fort tilbake. De kom tilbake med en av ballade fra Episode, nemlig Forever, og allsangfaktoren var da veldig høy. Deretter ble man servert S.O.S, før det var tid for at Jens skulle introdusere neste låt, som overraskende nok var Black Diamond, etter en strålende introduksjon med alle de musikalske morsomhetene Jens klarer å lirke ut av seg.

Jevnt over var det en meget god konsert, tross det dårlige oppmøtet ga bandet alt og spilte knall. Det ble kanskje litt mange slagere, var ikke så mange overraskelser i låtvalget. I tillegg burde det nok blitt spilt litt flere låter fra det nye albumet, bare tre ble litt i minste laget.

Skal vel også nevnes at det blir en del endeløse avslutninger på mange av låtene. Jörg har ikke så mange forskjellige brekk og triks at dette er like spennende hele tiden, blir mye hamring på alt som er å slå på.

Ellers var dette en herlig kveld, Stratovarius har virkelig klart å komme seg på beina igjen etter mye motgang og bråk. Så får man håpe at litt flere har tro på dem neste gang de kommer, Rockefeller er best full.