FRANZ FERDINAND – Trondheim – Dødens Dal

FRANZ FERDINAND – Trondheim – Dødens Dal

Oppskriften på en musikalsk helaften:

Festivalsjefen for UKA, Torgeir Bryge Ødegård sa til NRK at det var 5000 solgte billetter til Franz og Co. Det betyr at det var 2000 mennesker som gikk glipp av en av årets desidert største musikkkvelder i Trondheim.

Datarock har spilt flere konserter enn de fleste, noe man får bekreftet av scenebruken dems. De er mange, de løper rundt og de krasjer aldri. Under "Princess" ser det ut som ei dame har klart å komme seg gjennom sperringene og prøver febrilsk og komme seg opp på scenen, men med en hjelpende hånd fra Datarock har scenen fått enda en danseglad datarocker. I kveld fikk vi i tilleg et stagedive under Fa Fa Fa. Etter å ha kikket seg tilbake og fått godkjenning var det ingen vei tilbake og den ene Datarockern, uten at jeg klarte å se hvem det var, tok løpefart og slengte seg ut for å gi publikumstaket en klem. Nå begynte det virkelig å bli fullt inne i pitten. Vi får servert litt flere intrumentelle låter enn de voldsomme elektronika låtene man pleier å få på en Datarock konsert, kanskje fordi indiebandet Franz Ferdinand skal på etterpå. Fa Fa Fa forble sistelåta selv om publikummet sa klart ifra at de godt kunne klart en låt til, eller en hel konsert til for den saks skyld. Datarock står som en grunnmur i seg selv og trenger ikke Franz Ferdinand for å lage stemning, det er bare det at vi er så heldige å få i pose og sekk denne kvelden.

Litt over 21.00 entret et majestetisk Franz Ferdinand scenen akkompanert av kampmusikk. Den nyeste skiva ble representert allerede i første låt med "No you girls", en typisk Franz Ferdinand låt med alt en indielåt skal ha, groove, tekst og danseglade mennesker, som satte i gang vibrasjoner i rockefoten. Enda mer typisk Franz kom nemlig rett etterpå med slageren "The Dark Of The Matinée" og ikke ett menneske sto i ro. Herifra og utover ble vi tatt med på en reise fra debutskiva og så kastet frem til 2009 modellene i form av blant annet "Ulysses" og "Feeling kind of anxious". Sistnevnte drar Franz ut i ett litt mere electronica preget show.

-You Never Go Home, roper Alex Kapranos, og han kunne ikke hatt mer rett.

På hver side av scenen står to store skjermer som viser hva som skjer både på og utenfor scenen så de som står bakerst får med seg mest mulig. Men da er det også litt vesentlig at kameramennene gjør jobben sin. At publikum står og hopper er ikke like interesant når hele bandet er forvandlet til trommiser, og stagediving fra Datarock hadde vært morsommere å se enn flakking fra ene siden av salen til den andre, men oftest fikk man jo det man ville, bare ikke hele tiden som ville vært opptimalt.

På de tidligere låtene i Franzs discografi som blir representert, med blant annet "Take me out" som forsåvidt sørger for mer utagerende hopping og dansing enn Jay-Z noen gang kunne drømt om ca halvveis i konserten, og "This fire" som godt kunne hett "Burn this city", for det var det 5000 mennesker ropte i kor, får vi Franz Ferdinands indierock på et nivå bare de selv klarer. Selv om jeg gjerne ville hatt litt mere sceneshow fra Glasgow danserne, så slo de til innimellom. På ene låta slipper alle det de har i hendene og går bort til trommis Paul Thompson og begynner å delje løs det de klarer, publikum klapper takten og anmelderne gliser.

Akkurat som kanskje Datarock spilte litt mer gitar enn keyboard, så gjør Franz litt det motsatte. På slutten av konserten får publikum et "irreversible" øyeblikk da gutta avslutter med en elektronikasession som fikk mange til å lure på om det var Datarock gutta som tok seg av avskjeden. Et orkester av bass og pling-plong lyder buldrer ut til massene.

For meg som er en middelmådig Franz Ferdinand lytter, tror jeg alle fikk de fleste av ønskene sine oppfylt denne kvelden. Publikum var i ekstase gjennom begge konsertene, og stemningen fikk også toppe seg på de beste låtene. Hvor Franz drar musikken sin videre vites ikke, men at Datarock og Franz møtes igjen virker høyst trolig.

Etter Dødens Dal gikk ferden til "Whats going on" konserten på Blæst. Jeg ankom akkurat til å ramle inn i "The daily hum"s verden. Et norskt musikkkollektiv som har kun en oppgave, lage god stemning og dansbar musikk. De åtte musikantene fyller lett den lille scenen på Blæst og skaper en herlig sammensuria av folkemusikk og dansbar rock. Kroppen begynte å kjenne energitapet etter snart 3,5 timer konsert. Da var det vel bare på sin plass at kvelden ble avsluttet med britiske "Old school tie", et erkebritisk indie- elektrorock band. De blir omtalt i magasinet for konserten som elektronika og støy, og det stemmer at lydnivået og de musikalske linjene ikke akkurat var dønn rette, men jeg synes fortsatt de har beholdt det troverdige og det blir ikke vondt å høre på, tvert imot. Kroppen skriker etter senga, men bena og armene og ørene nekter. En siste eksplosjon i kroppslig utagering er tydeligvis et must for gutta på scenen, og Blæst har sjelden vært mer livlig.

Denne kvelden fikk Trondheim vist verden hva slags kulturby den kan være. Fra både stort til smått av musikalske opplevelser gjorde kvelden til en av de bedre i 2009. Og til dere 2000 som ikke kjøpte billett, dere har ikke muligheten igjen før om to år. Det er altfor lenge å vente på en slik kveld, så kom deg ut av sofaen og vær med på å gjøre Trondheim om til den kulturbyen den har potensiale til å være.