STORÅS FESTIVALEN 2009 –

Det var torsdag ettermiddag og jeg satt for tredje året på rad på bussen fra Trondheim til Storås. Det var igjen tid for Storås Festival, men årets festival ble begrenset til kun torsdag for undertegnede. Det var planlagt tur på fredagen også, men droppet den siden jeg begynte så smått å kjenne antydninger til sykdom, og i disse oink oink tider er det best å være forsiktig og jeg ble hjemme i stedet for å omgås store folkemengder.

Selve festivalområdet var noe forflyttet fra tidligere år. Hele området var liksom dyttet lengre inn i skogen og i stedet for å stå på en fotballbane når du er på konsert, så befant du deg nå på ujevn grunn omgitt av trær. Og i trærne var det kunst, masse kunst. Overalt var det kunst i de merkeligste former og ga hele festivalområdet den perfekte touchen inne i skogen. Men området foran hovedscenen var mindre enn før, hvis man da ikke telte med området bak der igjen der det var satt ut benker og bålplasser her og der.

Mens de fleste befant seg foran scenen der Timbuktu holdt på med sitt, befant jeg meg heller i en matbod hvor frisk drikke ble inntatt sammen med en hel haug med ukjente morsomme mennesker som man alltid møter på festival. Historier ble fortalt og nytt og det ble ledd mye mens de stakkars uheldige foran scenen der Timbuktu spilte måtte se på at voksne menn dummet seg ut på scenen ikledd hvitt. Fikk dessverre med meg noen øyeblikk av tragedien mens jeg ventet på at The Haunted skulle begynne å spille. Stakkars jævler.

The Haunted spilte på Saga Scene, som var plassert inne i et skur med betonggulv. Det var godt med folk der inne, men å si at det var fullt blir en kraftig overdrivelse. Men det var et bra liv, selv om folket var en smule trege å få i gang til å begynne med, så fikk Peter Dolving lønn for strevet etter hvert og fikk en god del respons. Selve musikken til The Haunted har aldri helt gitt meg noe, men jeg fant en god del positivt i det de presenterte inne i vedskuret. Så lenge de holder seg unna In Flames sjangeren, så klarer de seg bra, både med de roligere låtene og de raskere mer thrasha låtene. Men dessverre hadde de en skikkelig dauperiode mellom midten og slutten og slikt funker dårlig uansett hvor bra bandet er.

Å gjøre narr av nordmenn i Norge fra scenen er ikke kult. Det slår aldri an. Skulle tro at det var noe alle skjønte ikke ville fungere, men ikke Peter Dolving. Han serverte norskevits etter norskevits og gjorde litt narr av de som hadde møtt opp, og det endte selvfølgelig med at mange gikk. Om det var pga norskevitsene eller om det var pga musikken, eller kanskje en kombinasjon, skal være uvisst. Mitt tips er en kombinasjon av alt.

Hva som var mest morsomt av Peter Dolving crowdsurfe med nesa pekende nedover mens han pratet med publikum eller den litt overvektige og fulle jenta som trynet rett foran størstedelen av pressekorpset med stringtruseræva i været, skal være usagt. Men de fleste hadde en fin og morsom konsert med The Haunted. Et lite minus til, for hvis du stod utenfor, der lyden helt klart var best, så var utsikten til scenen dårlig. Ufattelig dårlig. Det var plassert ett eller annet gammel kunstgreie eller jernskrot rett utenfor inngangen og denne sperret veldig mye av utsikten. Kunne med hell vært unngått.

Deretter ble det to og en halv times pause med øl, røyk, pisspreik med nye og gamle venner mens vi ventet på Machine Head. En liten tur innom Tundrascenen hvor Accidents Never Happen spilte fikk vi også tid til bare for å få bekreftet at dette ikke var noe band for oss. Men endelig stod Machine Head på scenen og det var gledelig å se at det var mye folk med liv i foran scenen.

Machine Head er et fryktelig proft band som er veldig dyktige på å få med seg publikum, og da snakker jeg om hele tiden. Det fantes ikke et eneste dødpunkt i løpet av konserten der publikum fikk "fri" eller tid til å summe seg. Her ble de dratt med av et tydelig opplagt Machine Head og da spesielt bandets vokalist Robb Flynn hele tiden og det ble sinnsykt morsomt å være en del av det. Det var mange som var bekymret for om Phil Demmel skulle holde seg på beina etter at han besvimte under en konsert i Finland sist lørdag, men det var ingen grunn til bekymring. Han holdt seg på beina og var med på å gi Storåsfolket en knallbra konsert.
Machine Head spiller typisk tung amerikansk metal med visse innslag av thrash og med mye groove og denne typen metal passer utmerket i en livesetting. Derfor ble dette en flott avslutning på denne festivaldagen for undertegnede. Nå var det slutt for denne gang og turen hjem til senga var et faktum, og som dere sikkert forstår, så ble den samme senga stedet for meg resten av festivalen. Men takk for i år Storås, dere ruler uansett om jeg er syk eller ikke.