SLOTTSFJELL 09 – Tønsberg

Å velge hvilke festivaler man skal dra på er blitt et luksusproblem for oss nordmenn. Med desidert flest festivaler i hele verden, er det nå så mange å velge mellom, at selv om du drar på 4 til 5 nye hver sommer i 10 år, vil det fortsatt være mange du ikke får besøkt. Noen nye dukker opp hvert år og noen faller fra grunnet feil booking, dårlig vær, lite folk og ganske enkelt dårlige resultater. Jeg pleier å ta en ny en gang i blant og denne gang var det Slottsfjell Festivalen i Tønsberg som var den utvalgte, og mye av årsaken var ene og alene et fransk band som av mange omtales som et av verdens beste liveband.

Jeg ankom sørlandsperlen Åsgårdstrand etter en lengre biltur fra Trondheim og hadde egentlig forventet overskyet vær og regnbyger, som de hadde meldt på yr.no bare noen dager i forveien. Det slo kraftig feil, for her var det sol, varmt og kun en liten bris som gjorde det levelig for en stakkers svartkledd metaljournalist på tur. Hotellet lå helt nede ved sjøkanten og det var utsikt til båthavna, badestrender og omtrent hele Oslofjorden. Hadde jeg kunnet synge, hadde jeg dratt i et par strofer av "Idyll", selv om kanskje den Dumdum låta handler om annen idyll, hehe.
Festivalområdet lå en mil unna og man innfant seg der i god tid før første band gikk på scenen, som for vår del var Gojira. Vi fikk sett oss litt omkring og fant hvor ting var. "Vår" scene var for det meste Kastellscenen, og den lå plassert øverst oppå Slottsfjellet. Det var en fantastisk utsikt der oppe, noe kanskje Joe Duplantier fra Gojira beskrev best med sin uttalelse "The view is fantastic, it's fucking brutal". Det var utsikt over hele byen, Oslofjorden med solnedgang og været var bare helt glimrende. Jo, franskmannen beskrev det på best mulig perfekte måte. Det var vakkert og nå var jeg klar for mitt første møte med Gojira på en scene.

GOJIRA:

Dette var Gojiras tredje konsert i Norge og de har høstet massive godord etter de 2 første og ettersom dette var mitt første møte med dem, hadde jeg skyhøye forventninger da bandet gikk på scenen under årets Slottsfjellfestival.

Gojira har til nå utgitt 4 album og for en fan av bandet er det lite eller ingen av låtene som er dårlige, og når de samtidig er kjent for å spille dem i bedre versjoner live med ytterst mye trøkk og groove, da er det ikke rart at de har opparbeidet seg et rykte som et fantastisk liveband, også utenfor metalmiljøer. Jeg selv har flust med favorittlåter fra alle 4 skivene deres og med noen få ønsker i "Clone", "Flying Whales", "Esoteric Surgery" og "Death of Me" kunne de for min del spille hva som helst; jeg ville bli fornøyd uansett.
Nå stod de på Kastellscenen og jeg var klar som et egg for en herlig konsertopplevelse.

Gojira knuste ganske enkelt og greit. Det er egentlig et under at Slottsfjellet fortsatt står, for det runget faktisk flere ganger da Gojira fikk folket til å hoppe opp og ned i takt med de tunge partiene i blant annet "Backbone", "Flying Whales" og "Clone". De åpnet med "Oruborus" og "The Heaviest Matter of Life" før de fortsatt med "Backbone". Der og da hadde Gojira publikum i sin hule hånd og dette ble en fest fra ende til annen. Det trykket Gojira har live, kan man ikke beskrive med ord. Det må oppleves for å forstås. Jeg fikk 2 av mine 4 tidligere nevnte låter og var storfornøyd. Hele setlisten var glimrende. Jeg trodde vi fikk en hel haug fra The Way of All Flesh, men i stedet fikk vi servert en hitparade fra alle fire skivene som ble mottatt av alle oppe på fjellet med glede. På "A Sight to Behold" og "The Art of Dying", begge fra bandets siste skive, eksploderte publikum og at dette gledet bandet stort, kunne man med letthet lese av de fornøyde ansiktene til Christian, Joe, Jean-Michel og Mario.
Joe Duplantier ga oss en liten takketale til slutt der han skrøt uhemmet av scenen, utsikten, folket og Norge. "You guys really know this kind of music". Joe skrøt også av at han pga sola fikk se ansiktet til alle sammen oppe på fjellet og alle disse smilte, noe som garantert betydde at de hadde det bra. Han kalte til og med publikum dumme, hehe.
Bandets alltid intense bassist Jean-Michel Labadie imponerer med sin utagering på scenen og når Joe Duplantier, hans gitarkompis Christian Andreu og den hardtslående Mario Duplantier herjer villmenn på scenen, smitter det lynkjapt over på publikum, som til tider var helt spinnville. Mario og Joe hadde det litt moro med hverandre med litt vann i pausen mellom 2 av låtene, noe som medførte latter ute blant folket.
De avsluttet sin lille time med "Flying Whales" (dessverre uten introen) og "Vacuity" og hvorfor Slottsfjellet ikke ramlet ned der og da, er for meg uforståelig. Man kunne med letthet se at bandet improviserte litt i enkelte partier og de storkoste seg. Det er alltid moro å se band som nyter å spille konsert, men dette overgikk det meste jeg har sett. Det eneste minuset er trommesoloen. Det er greit at Mario er Super-Mario, men trommesoloer er ikke det helt store, spesielt ikke når de er som den Mario leverte denne gangen. Men jo da, Gojira innfridde og vel så det. Jeg var fornøyd, publikum var fornøyd og Gojira var fornøyd.

MOTORPSYCHO:

Etter å ha kranglet meg gjennom horder av Håkan Hellström fans nede ved Kongescenen for å komme meg fram og tilbake fra presseområdet, der man også slet med å få koblet seg opp til internett for å få publisert Gojiraomtalen, var man endelig tilbake oppe på fjellet hvor Motorpsycho var godt i gang med sin konsert.
Nedslagsfeltet til Motorpsycho er egentlig et område jeg ikke befinner meg i så altfor ofte, men siden valgmulighetene var dårlige for oss som liker musikken vår hard, ble det til at jeg valgte trønderne som underholdere etter at Gojira var ferdige. Til tross for at Motorpsycho har holdt det gående siden 1989, har jeg kun sett dem live en gang tidigere og det er mange år siden. Har riktignok hørt en del på den siste skiva deres, da denne har stått og gått i CD spilleren ved en naboavdeling på jobben både titt og ofte. Jeg er vel ikke blitt noen større fan av musikken av den grunn, men det må da være noe med dette bandet som gjør at folket liker dem.
Det var bortimot helt fullt oppe da jeg fikk stabbet meg opp trappene igjen, og siden man begynte å bli rimelig sliten etter en lang dag uten søvn og mat, ble det til at jeg slo meg ned i ytterkanten av publikum og bivånet dem mer enn selve bandet. Motorpsycho hørte man jo allikevel, og det virket som de gjorde en god jobb, for publikum var med og koste seg. Men publikum ja, det virket som flere begynte å bli slitne allerede, for det var mange som satt med ryggen til scenen og bare nøt musikken eller holdt på med andre intime aktiviteter. Enkelte satt bare i sin egen verden og det var vanskelig å si der og da om de levde seg inn i Motorpsychos verden eller om de bare gjorde sitt ytterst for å klare å sitte oppreist. Noen hadde helt klart fått mer enn nok å drikke, men det var alltid noen i publikum som tok ansvar og tok vare på disse. Slikt er man ikke vant til å se på andre utendørsfestivaler i Norge. Det krympet ganske raskt med folk oppe på fjellet, så jeg mistenker at mange droppet slutten av Motorpsycho til fordel for Big Bang, som skulle spille nede på Kongescenen bare en drøy time etter at Motorpsycho begynte. Selv forlot jeg fjellet tidlig nok til å unngå kampen for å komme gjennom publikum på Big Bang.
Men hva kan jeg si om Motorpsycho? Jo, de har veldig mye bra, de er sinnsykt dyktige musikere og har haugevis med fans overalt. Jeg er derimot ingen større fan nå i dag enn hva jeg var før jeg tok turen til Tønsberg, men det tror og håper jeg at gutta i bandet overlever.

SOULFLY:

Soulfly likte jeg helt i begynnelsen, rett etter at Max forlot Sepultura og startet opp bandet, og da spesielt den selvtitulerte debutskiva som kom i 98. Mistet litt av interessen da "Primitive" kom 2 år senere og etter at bandet slapp sitt tredje album kalt ganske enkelt bare "3", droppet jeg bandet helt. Nå har de 6 album på samvittigheten og siden jeg allerede var på plass i Tønsberg, skulle Soulfly få en sjanse til å overbevise meg fra scenen. Max Cavalera er en frontperson med en meget sterk personlighet som gjør seg på en scene. Dessuten pleier de å krydre med litt gamle Sepultura-slagere under sine liveshow, og Sepulturalåter med Max er alltid knall å høre. Jeg fikk sjekket ut "Conquer", bandets nyeste album og det ga mersmak. De hadde gått mer tilbake til det jeg likte med bandet i utgangspunktet og det hele låt mer thrasha enn noensinne. Derfor besteg jeg Slottsfjellet for siste gang denne helgen for å se hva gamle Max og hans Soulfly hadde å by på.
Noe småforsinket kom de på scenen til stor jubel fra mange oppe på fjellet og Max virket noe høy (les: lav) i begynnelsen. Det bedret seg utover og han smilte fra øre til øre utover i konserten sammen med de andre i bandet. Soulfly åpnet med åpningssporet "Blood Fire War Hate" og Max og bandets bassist, Bobby Burns fikk publikum i gang med allsangen med en gang. De var flinke til akkurat det og Slottsfjellfolket var ikke vanskelige å be. De hoppet og danset i tillegg til å kjøre en ganske heftig moshpit i tillegg til en circlepit på Maxs kommando. Det sterkt voksende fenomenet Wall of Death fikk vi også oppleve på Slottsfjellet under denne konserten. Jeg er ikke så sterk på låtmaterialet til Soulfly, men er sikker på at vi fikk servert "Primitive" og "Warmageddon" i tillegg til en medley der i alle fall "Eye for an Eye" var med. I tillegg kom de obligatoriske Sepulturalåtene "Refuse/Resist" og "Roots Bloody Roots".
Max Cavalera har vært med i gamet i over 20 år nå og han begynner å se litt sliten ut. Likevel holder han fortsatt koken og innimellom var dette en meget bra konsert. Dessverre ble det også noen transportetapper, noe også folket som trakk ned fra fjellet var et klart tegn på.
Det haglet ølglass og vannflasker under hele konserten og av alle ting i verden dukket det opp en avis som gjentatte ganger ble kastet opp i luften. Ikke slikt man ser ofte på en konsert, men i Tønsberg skjer det meste. Vår fotograf fikk sett mer enn hva hun hadde godt av da hun gjennomførte sin fotografgjerning i piten, for da hun kom tilbake smilte hun fra øre til øre og det var ikke peanøtter hun tenkte på.

SKAMBANKT:

Skambankt er et band som har florert i diverse festival lineups og det uten at undertegnede egentlig har brydd seg stort om bandet og musikken deres. Nå skulle de derimot bivånes for første gang av meg og derfor fikk "Hard Regn" en runde i Spotifyen før avreise til Tønsberg. Nå ble jeg ikke noen stor fan etter denne lytten, for det var ingen tvil om at Skambankt er musikk for de som er mer main stream enn undertegnede. Likevel ville jeg gi dem en sjanse fra scenekanten for de eventuelt skulle avskrives helt.

Og jeg må bare få sagt det med en gang; jeg angret på at jeg hadde lovt meg selv og visse andre å overvære denne konserten. Dette har jo ingenting med rock å gjøre. Dette var allsangpoprock for kidsa, og ingenting annet. De fikk ufrivillig gitt meg 4 låter, før jeg trakk meg stille og rolig ned til Kongescenen for å finne en strategisk god plass til Turboneger. Det vil si en plass hvor det ikke var for tettpakket med folk, men med god utsikt til scenen og ikke så langt fra utgangen. Og hvor fotografen kunne finne meg igjen.

TURBONEGER:

Turboneger har man sett utallige ganger og det er alltid like moro. Hank Von Helvete og hans medsammensvorne i Turboneger gir alltid gode konserter og du vet aldri hva de finner på oppe på scenen. Fyrverkeri i rumpa til Hank eller om han kaster fjær og noe som ligner på tjære eller blod på publikum, er noe av det jeg har opplevd under en Turboneger konsert og derfor dropper man aldri en Turboneger konsert, uansett om man er Turbujugend eller ikke, moro blir det uansett. Men nå begynte det å bli sent, og tankene surret mest rundt den 9 timer lange bilturen jeg hadde foran meg morgenen etter. Derfor fulgte jeg med på scenen kun med ett øye denne gangen, men det var nok til å se at her var det fest. Det var helt fullt foran Kongescenen og Hank var i kongeform, som seg hør og bør på denne scenen. Til tross for noen små lydproblemer i begynnelsen der vokalen falt ut, var starten på konserten slik den skal være med Turboneger; folket sang med, alle var smilende og glade og Hank var stor i kjeften og disset på flesket sitt til alles behag eller ubehag. Og jeg, jeg gikk tidlig. Slottsfjell 09 var over for min del i god tid før de fleste andre pakket sammen og dro heim. Men jeg fikk oppleve en festival helt etter mitt hjerte. Den var lokalisert i skogen, rundt Slottsfjellet og oppe på samme fjell.

SLOTTSFJELL 09

Selve festivalen skal få kjempemye ros for hele opplegget. Alt var bare helt perfekt med en fortreffelig beliggenhet som kronet det hele. Det var morsomt å være på metalkonsert under en totalfestival der det var mye folk til stede som bidro til å gjøre konsertopplevelsen bra for bandene også. Sånt opplever man ikke til vanlig på denne typen konserter. En litt knotete plassering av presseområde for de av oss som hadde sin hovedscene oppe på fjellet er vel egentlig det eneste minuset jeg har å tildele Slottsfjell Festivalen.
Jeg har et stort minus til, men skal ikke tildeles festivalen, men til drosjenæringen i Tønsberg og omegn. Man setter ikke sjåfører på vakt uten at de vet hvor noe ligger. Av 4 turer fikk jeg 2 der sjåførene ikke visste hvor våre destinasjoner var. 1 visste ikke hvor Slottsfjellet var og den andre slet veldig på hjemturen til Åsgårdsstrand. Det visste ikke vi heller, så det ble varierende sluttsummer på de 4 turene.

Foto: Trine Lindh Justad (for flere bilder, sjekk vårt bildegalleri )