MARILLION – Oslo – Rockefeller

Jeg har alltid hatt stor respekt for band som ignorerer media og musikksynsere og heller spiller den musikken de selv føler for. For meg og mange med meg er det perioden fra 1982 til 1988 da Fish var vokalist i Marillion som var bandets storhetstid. På høyden av denne perioden var bandet regnet blant de største og mest lovende innen progressiv rock genren. Etter dette har musikken blitt preget av en langt sterkere pop og brittpop orientering. Jeg vil nok klassifisere Marillions musikk etter 1988 som Airplay Orientated Rock med en poporientert base. Dette er blitt sterkt kritisert av både fans og media, men bandet har holdt på sitt og latt musikken utvikle seg uavhengig av all kritikk. Faktisk gikk bandet så langt som å starte eget plateselskap snart etter bruddet med Fish og har derav hatt full kunstnerisk styring. Marillion har til tross for sitt musikalske retningsskifte opprettholdt en solid karriere med en lojal fanbase og det kan neppe stikkes under en stol at musikerne i Marillion også i dag er blant bransjens dyktigste og mest respekterte. Personlig kunne jeg ikke la sjansen gå fra meg denne lørdagskvelden og dro ned til Rockefeller i håp om å få oppleve gamle låter og et glimt av fordums storhet.

Hvis jeg skal bedømme denne konserten etter hva jeg i utgangspunktet ønsket, må jeg bare innrømme at jeg er veldig skuffet. Bandet spilte ingenting fra den tidlige epoken. Allikevel må jeg si at jeg slett ikke er lei meg for at jeg trosset snø og slaps og tok turen. Marillion var til tross for sitt stilskifte et enormt bra liveband. Ut i fra publikumet tror jeg også at jeg var ganske alene om mitt ønske å skru klokka helt tilbake til 80-tallet. Bandets spilleglede og entusiasme ble kontinuerlig reflektert i fansens respons. Vokalist Steve Hogarth hadde en enorm tilstedeværelse på scenen og en herlig innlevelse i låtene. Gitarist Steve Rothery utstrålte også herlig spilleglede. De andre gutta var nok mer anonyme denne kvelden, særlig trommeslager Ian Mosley som jeg aldri fikk et skikkelig glimt av, men gjorde uansett en herlig musikalsk innsats. Selv om jeg aldri fikk låtene til å treffe meg skikkelig, så var det en sann fryd å oppleve et band med slik utrolig spilleferdighet og profesjonalitet til fingertuppene. Det er alltid gøy å se folk som virkelig kan det de driver med.