TAAKE – Oslo – Betong

Jeg fikk da med meg det aller meste, jeg. Ikke noe som var gjemt bort i [her kan du fylle inn bandnavnet om du ønsker det, unge leser] havet. Og med en noe for lav lyd, dog klar og tydelig, var dette en aften der fansen fisket etter låter fra både det nye albumet så vel som sanger fra trilogien. Jeg, som liker black metal mer enn noen annen musikkform, har ikke hatt noe til overs for bandet fra Bergen. Dette skyldes i all hovedsak at vokalen til en av årstidene er for skrikende. Men like fullt blir jeg stående bak hovedgrupperingen av fans i imponert stilling. Han synger veldig bra, han hyler i vei og han klarer å holde… ut. Jeg hadde vel begynt å hoste etter andre tekstlinje, tenker jeg. Altså er jeg. Og det jeg er, er imponert.

Jeg ble overrasket over hvor melodiøst dette er. Flinke musikere, tenker jeg mens jeg forblir stående i min stiling som imponert lytter. Melodiene sitter som fuglesang, som kråkens skjærende klartekst. Ja, for det er ikke kanarifugl-kvitter de presenterer til tross for at sangenes melodivalg er av den noe nærmere folkelige sort. Noen som inviterer til gammeldans? Ikke jeg. Og deri ligger litt av problemet. Det blir for lystig til at dette virkelig er black metal slik jeg liker det. Men jeg forstår godt at musikken er lett å like, da den er fengende. Jeg kjente at jeg etter en del låter begynte å tenke at nå måtte de da spille noen andre låter, enn de 3 de har satt på repeat. Da fortalte en kvinne ved min side at hun kjente låtene, og de høres kanskje like ut, men er ikke det når du kjenner musikken. Jeg kjenner jo ikke musikken, og der ligger mitt problem når jeg skal høre på denne skoddebefengte black metal gruppens toner.

De spilte en time. Og så var det plutselig slutt. Akkurat som når Gorgoroth spiller. Ingen ekstranummer. Bare en time med bandets musikk. Og publikum var da med, om ikke akkurat ekstatisk så var det ingen som sov. Men jeg tror både bandet og publikum hadde det…, jeg skulle til å skrive koselig, men ut i fra det jeg har lest om Taake tidligere så tror jeg ikke koselig er det riktig ordet. Men vi hadde et eller annet uansett, og jeg har en mistanke om at jeg må sjekke ut den nye skiva ordentlig før neste gang de spiller like i nærheten av der jeg står.

En imponert stilling er omtrent følgende: føttene i skulderbreddes avstand, ikke noe smil, bare konsentrasjon, haka frem, skuldrene avslappet, og med armene i kors!