ROSKILDE 2008 – Roskilde, Danmark

Årets Roskilde festival er over og vår utsendte medarbeider valgte å gi 5 av bandene litt ekstra oppmerksomhet. Job for a Cowboy, Grinderman, Judas Priest, At the Gates og Bob Hund ble valgt ut og her kan du lese om disse bandenes Roskildeopptreden i tillegg til en oppsummering av selve festivalen.

 

Job For A Cowboy

Pavilion

Fredag 4. juli kl. 13:00

Terningkast: 3

 

Det er ikke mye ved Job For A Cowboy som minner om det ville vesten. Selv nettene på prærien er ikke like mørke som det godstoget av et maskineri som Job For A Cowboy setter utfor en nedoverbakke. Taktskiftene kommer like fort som vokalisten Jonny Davy headbanger. Den langhåra frontmannen gir seg til tider over ende med publikum som svarer med nakkesleng. Bak to gitarister og en bass som synkront vagger mot et, til tider, noe stillestående publikum, har vi Jon "The Charn" Rice på trommer som virkelig vet å kose seg på scenen. Han leverte nesten en konsert alene der han hamret løs. Å ødelegge noen av disse fine stundene med en skjærende vokal er litt bortkastet.
For til tider så virket det som det nesten skled litt ut. Du har alt du trenger på scenen, en gjeng svartkledde langhåra karer som spiller med god innlevelse teknisk rytmiske låter. At vokalen da skal gå over fra den deilige gromme delen av stemmebåndet til en skjærende ulyd samtidig som han spretter rundt på scenen som en sprellemann faller ikke helt i smak. Man kan til tider tro at de ikke er helt på nett med hva de gjør, men det sklir likevel ikke helt ut, selv om jeg ikke helt forstår hva den grønne selvlysende mikken til Davy gjør inni alt dette.
Etter "Entities" ser det ut som folk har fått gjespet fra seg morgensolen og begynner å stige inn i mørket og fyller teltet med mer folk. Da de litt senere setter i gang med første låta fra Genesis, "Bearing The Serpent´s Lamb" våkner publikum for fullt. Her får vi den mørke vokalen tilbake for fullt og publikum blir nesten ekstatisk mot det de tidligere har vært.
"Are you feeling us?", spør Davy.
Det gjør vi, veldig bra til tider også. Vi får en kort trommesolo hvor "The Charn" nesten ikke får trykt fort nok på dobbelpedalene sine.
Sammen spiller Job For A Cowboy nyskapende og melodiøs sort dødmetall som faktisk er veldig gøy å høre på, innimellom.
Det hjelper nok litt på stemningen at de har en fanklubb midt i pitten som kan de fleste låtene utenat. Når disse står og prøver å "ta på" "Davydjevelen" som står på den mørke scenen i tykk røyk med hvitt spotlight blir det demonsk stemningen under teltduken. Da gjør det ikke stemningen noe dårligere at Davy kommer med et ønske:
"I wanna see a circlepit for the next song".
Det fikk han ikke se, men det gjorde ikke noe. På Roskilde koser man seg, man løper ikke rundt i en sirkel og slår hverandre.De avslutter med en låt som kan minne om Roots Bloody Roots, bare litt kjappere og mer følelsesladet. Etter tre kvarter er det slutt, uten ekstranummer. Trist for noen. Greit for meg.

 

Grinderman

Orange Scene

Fredag 4. juli Kl. 22:30

Terning 6

 

Grinderman tar Nick Cave et skritt videre

Hvis du ikke har lest noen av bøkene hans, sett filmen hans eller hørt no særlig på The Bad Seeds, men så kom deg ut å kjøp den eneste Grinderman plata som finnes, gå hjem og sett anlegget på full guffe, har du bare Cervin Vega uten tonefall? Spiller ingen rolle, dette er støy. For det var støy vi fikk på Orange Scene denne fredagskvelden. At bandnavnet står til musikken kan vi alle si oss enige i. Det er som om de "grinder" instrumentene sammen til en lydmur som vil holde lenger enn den Kinesiske Mur. At Nick Cave tar til gitaren kan man bare applaudere. Han står å "grinder" om kapp på gitaren mens Warren Ellis gjør det samme på fiolinen. Selv Jascha Heifetz (en av tidenes dyktigste på fiolin) ville enten bli forbauset over at man kan få fram slike lyder på en fiolin, eller han ville lagt seg ned på kne for å trygle om at fiolinen skulle få leve en dag til.

Jeg ser lett for meg Nick Cave i en instrumental versjon av Sweeney Todd, ikke i bytte mot vokalen, men mot de kvasse bladene. For man kan lure på om det er galskap eller skjønn harmoni som profeten griner av seg på gitaren. Dette er rått, det er brutalt og det er ikke enkelt. Den lille store kvartetten er en gjeng blant de eldste og dyktigste musikerne vi har i dag. Og det må man være hvis man skal holde følge med Nick Caves visjoner innen lydspråket.

Det tok litt tid før publikum tok tegninga, men med "No Pussy Blues" ble det allsang og full jubel. Selv om mannen i sort sjelden eller aldri smiler, kan man lett se at han virkelig koser seg på scenen denne kvelden. Dette til tross for en noe amper pressekonferanse der spørsmålene fra journalistene ikke falt helt i smak hos den mørke herren. Om han ikke oppfører seg eller blir sett på som en Gud, så er han ihvertfal en profet med et budskap om sorg, kjærlighet, harmoni, religion og vold. Med andre ord de litt mørkere områdene ved menneskesinnet. Selv hevder han at han ikke er så mørk som alle skal ha det til, men selv om himmelen var skyfri denne kvelden så var det et teppe over Orange Scene, om teppet var mer et toneteppe enn et mørketeppe kan jeg si meg enig i. Og selv om flere av instrumentene forsvant inn i hverandre var publikum tydeligvis fornøyde der de hoppet og danset til gitarklimpringen til Mr.Cave blandet med den karakteristiske rett-frem vokalen.

Han fremtoner seg selv som en med kontroll. Der han tusler mellom synthen og gitaren, skrur og fikser som om han var på lydsjekk samtidig som han hele veien er motsatsen til det vulgære. En Grinderman konsert er et lydbilde jeg unner alle å få oppleve. Det finnes utallige band der ute som lager støyete grindcorerock, men det å bevare en tone og rød tråd oppi alt dette er det ingen som klarer bedre enn Grinderman. Band pleier å si de spiller for publikummet, men i Nick Caves tilfelle tror jeg han spiller mer for sin egen del enn for oss. For det er i bunn og grunn som han sier når alt kommer til alt: "I must above all things love myself".

 

Judas Priest

Orange Scene

Lørdag 5. juli kl. 19:00

Terningkast: 5

 

Som en mørk keiser kom han, Rob Halford, med sine undersåtter, med slottet sitt, ja selv tronen sin hadde han tatt med seg og plassert på Orange Scene for å gjøre krav på Roskilde festivalen som sitt herredømme. Det klarte han, til slutt.

Halford entrer scenen i sin sort og sølv frynsete keiserkappe. Alle skjønner at dette vil bli tungt for han i den varmen som er. Sola steiker fortsatt. Varmen er grei rett bak pitten, men ikke oppå scenen med sola i trynet.

-"The Priest is back", kommer det fra Halford. Man ser at de gleder seg etter å underholde Roskilde publikummet, nok en gang.

Roskildes anmelder mente at Judas Priest ble for stive i lærkostymene sine. Det kan godt hende de så litt stive ut, men det gjorde da ikke noe. For hvor gøy er det ikke å se Halford lurke rundt på scenen som en blanding av en gammel mann og General Grievous, og med utseende som en mørk hersker fra et land langt borte. Luske seg opp på hvert av sidetårnene for å heve Priest flagget og kreve sin rett mens han synger tredje låta.

Det var kanskje ikke noe overekstraordinært ved konserten hvis man har sett dem opptre mange nok ganger. Ingen helt store overraskelser av låtvalg. Men prestene kan underholde og det er morsomt, og det må jo telle litt. At det ikke ble skikkelig liv blant publikum før "Breaking The Law" kan dem egentlig takke seg selv for, for på scenen var det mye som skjedde. Halford skriker så mye ved flere anledninger inn i mikrofonen at du ser det renner strie strømmer med svette nedover hans blankpolerte skalle og ned i skjegget, han ga alt, og det er imponerende hvis man går inn på nettsiden deres og ser hvor mange konserter de faktisk har foran seg. Trommesettet sto i midten oppå "hovedborgen" med to glidedører under, og et tårn på hver side. Ut fra denne døren kom Halford, som den keiseren han så ut som, på en gulltrone alle gutter og menn skulle ønske de hadde på rommet sitt. Halford er dessuten flink til å prate med publikum og få dem med, selv om mange tydelig begynte å bli slitne etter å ha sittet en uke uten en sky på himmelen og drukket opp mot en million liter øl.

Etter "Rock Hard, Ride Free" fikk vi en trommesolo som bare heavy-metal band kan slå fra seg. Senere ga Halford publikummet en sangleksjon i toner, og det var for mange kanskje lettere å holde følge med la-laa-la-laa enn enkelte av låtene gutta spilte i kveld. Gitaristene kom også ofte frem samtidig og hilste på publikummet. Det er ikke mye feminint over den homofile vokalisten og eneste gang man kunne skimte de homofile anene hans, var da han, akkurat som på Lerkendal entret scenen med en liten hatt, vest og forøvrig en Harley de fleste motorsykkelentusiaster vil sikle etter lenge etter at den er fjernet fra scenen. Etter halvannen time takker Judas Priest for seg. Noen heldiggriser får seg en trommestikke hver og så er det slutt. De nådde nok ikke helt til himmelen, men Roskilde Festivalen ligger nå under Judas Priests herredømme.

 

At The Gates

Arena

Søndag 6. juli kl. 14:00

Terningkast 4

 

Melodød var ikke død

De spiller en egen metall sjanger, melodød. En blanding av melodi og dødmetall. Heldigvis legger de hovedvekten på dødmetallen. Et vaskeekte metallshow med en energisk Tomas Lindberg på vokal. De spiller hardt og brutalt samtidig som du hører de beveger seg opp og ned på en melodiøs skala. Svenskene fra Gøteborg ble proklamert i Roskilde programmet som "…band som bør ligge på toppen av enhver metallelskers pensum denne sommeren…". Det stemte. For den utblåsningen vi fikk fra dette spennende og utviklende aggressivt spillende bandet var akkurat det man trengte. Som idoldommerne sier, et friskt pust oppi alt annet som blir likegyldig. Med seks studioalbum er det ingen nykommer som dundrer løs på scenen. Noen blir kjente over natta med sitt debutalbum, andre trenger å spille seg inn i folks hjerter, jeg tror de som faller under sistnevnte kategori som regel holder lenger, og spiller rett og slett bedre musikk. Dette stemmer nok godt med At The Gates, og det er bare å merke seg navnet først som sist, hvis ikke du allerede vet veldig godt hva jeg snakker om. Fra publikummet var det tydelig flere som ikke hadde hørt dem før, men som raskt forsto at dette skulle de høre mer av. På den annen side var det også mange som gikk, jeg velger å tro at det var de som så for seg et melodiøst makkverk og kanskje ble litt skuffet over at det var for brutalt. De kan skylde seg selv. At The Gates leverte en bra konsert, og for oss som sto litt på avstand så kunne man fort gjettet på en alder rundt 25 år på bandet som bevegde seg mye på scenen, og ikke at de er ti år eldre og faktisk begynner å bli pionerer. Det var underholdene og morsomt med så mye rytmiske vendinger som man kunne strekt tråder til fra Metallica til Meshuggah.

Hadde de spilt på kvelden i stedet for i solsteika i tillegg, ville det nok vært litt bedre stemning under duken.

 

Bob Hund

Orange Scene

Søndag 6. juli Kl: 19:30

Terning: 5

 

Ikke helt perlefri gjenforening med Bob Hnud

Som en hvit prins(esse) med hvitt perlekjede, hvit maske, hvit bukse, hvit overdel og et raslende septer gjenforenes Bob Hund med Thomas Öberg i spissen på Orange scene med et instrumentalt førstenummer. Etter å ha prøvd seg med den engelske utgaven av Bob Hund som Bergman Rock har gutta fra Skåne endelig funnet tilbake der de hører hjemme, som Bob Hund og på Orange scene på Roskilde festivalen. Det blir en skjønn symfoni i den nydelige o8-sola, men som varer litt for kort. At undertegnede ikke får "dansa efter Bob Hunds pipa" eller hørt "Papperstrumpeten" før bandet går av scenen gjør egentlig ikke så mye som man hadde trodd. For hvilken konsert.

En høyst karismatisk Öberg tar kontroll over scenen fra første sekund og holder interessen hos publikummet oppe gjennom hele konserten. Mesteparten av sceneshowet går ut over noen stakkars hvite plaststoler. Öberg trekker fram en hvit plastikkstol som han bruker som et utkikkspunkt over den hyllende forsamlingen før han setter i gang med en noe annerledes verson av "knuse-alle-instrumentene-på-scenen-showet" der han deiser stolen i bakken til den knuser i tusen biter, før han går bak på scenen og henter en ny, og så en ny, og så en ny, osv. Den noe surrealistiske optredenen som frontfiguren har gjennom hele konserten, ikke bare med stolene, men hans utstråling og væremåte kan kun oppleves for de som er der, alle som har sett Bob Hund før vet kanskje hva jeg snakker om. Denne noe skjeve opptredenen smitter tydeligvis over på publikummet og pluttselig kommer det løpendes en bar Setesdøling med bukseselene tredd gjennom rumpesprekken mens de han løper forbi klasker han på stussen.

Når man får et merkverdig inntrykk fra scenen, og da spesielt fra Öberg, samtidig som publikummet lar festivalimpuls være festivalimpuls, er det man tenker at: dette som er annerledes enn det vanlige, denne måten som jeg selv aldri ville utfollet meg på, er dette morsomt og underholdende? Når man da i dette øyeblikk, sånn sirka halvveis ute i konserten, legger merke til at det på veggen bak scenen der Bob Hunds velkjente logo med hundefjeset med pipe i munnen på sin babyblåe bakgrunn henger, har påskriften "Bob Hnud" er det bare å la smilebåndet komme og nyte hvert øyeblikk av det man har foran seg. Dette er noe man vil huske, ikke for den noe korte listen med slagere som blir spilt, men for den merkverdige stemningen som alle er i.

Vi får høre for første gang (på Roskilde) "Tinnitus i hjertat", en låt fra det kommende livealbummet som nok garantert vil bli en av de mere spilte låtene når albummet kommer ut til høsten.

Når Öberg mot slutten forsøker å bruke publikum som scene for en noe skør jammesession er det nesten publikummet som styrer vokalen, og sjelden har det vært så stor trengsel med så lite folk i pitten.

Undertegnede savnet en del slagere med tanke på at dette personlig var første Bob Hund konsert, men også fordi det var en gjenforening med en av de kjæreste medlemmene av Roskilde Festivalen. De kunne tenkt like mye på å underholde nykommerne som på å strekke seg mot himmelen og mot nye ukjente områder for veldig mange av oss. Men trass i denne noe egoistiske misnøyen, sola skinte og det gjorde Bob Hund og publikummet også.

 

Mitt Mekka

Da var Roskilde Festivalen over for 38. gang. Både arrangørene og publikummet har nok sett seg enige i at årets Roskilde var en av de bedre. Dette til tross for at flere medier har ment at headlinerne i år ikke var tilstrekkelig, disse har tydeligvis aldri vært på en Neil Young konsert før. Været var helt rått. Folk kom og stilte seg i kø allerede torsdagen i forveien og foruten en liten skur natt til søndag 29. juni og en liten skur natt til mandag 7. juli skulle publikummet få oppleve 8 dager med skyfri himmel.

Selve køen har festivalledelsen beklaget seg for og lovet å få til en bedre ordning neste år, slik at gjestene slipper å stå 4 timer i tett tett kø med full backpakking kl.ett om natten, uten mulighet for toalettbesøk eller andre begivenheter enn det man holder i hendene.

Roskilde har vart i 38 år og er "still going strong", eller sterkere enn noen gang passer kanskje bedre. For selv om det kun var ca.67 000 gjester som innløste billett av 75 000 billetter til salgs, er Roskilde en garantert suksess. Grunnen til det lave salget skyldes nok regnværet fra i fjor. Bare for å få den historien av banen, og for å plassere alle som syntes de opplevde mye regn i 2004 eller 1997 til siden. Det mest regnfulle året gjennom Roskilde Festivalens historie var i 1997, da regnet det hele 49 mm på 7 dager. Da det er 100 000 mennesker på området som vasser rundt på et jorde kan man bare prøve å forestille seg de enorme gjørmemengdene. Altså 49 mm på 7 dager i 1997 som det mest regnfulle. På tordagen i 2007 regnet det 52 mm og til sammen rundt 109 mm i løpet av hele festivalen. Når man våkner onsdag morgen av at det regner, og det fortsetter helt til man man legger seg natt til tordag og våkner torsdag morgen av at det fortsatt regner, noe det også gjør da man får kroppen trøkt ned i soveposen natt til fredag også, er noe som kanskje ville tatt piffen av noen og enhver, og det gjorde det også i fjor. Ca. 7000 gjester reiste hjem på fredagen i fjor, men de fleste kom tilbake etter en kattevask i København. Men selv dette lot ikke stoppe publikummet i å utfolde seg i festivalgledesrusen, kose seg og ha det morro sammen. Stemningen var til å ta på, skjære i med smørkniv. Dette var i fjor med 7 regndager. I år fikk vi 7 dager med sol, sol og mer sol. Tenk deg stemningen.

Hvert år utvider Roskilde Festivalen seg, både geografisk, kulturelt og utformingen for å gjøre det bedre for gjestene. Etter 7 år på Roskilde ser man forandringer fra hvert år, og hvert år oppdager man nye aspekter ved festivalen man ikke visste om. I år for eksempel oppdaget jeg pitten på Orange Scene. Dette er en del av det nye systemet som har kommet og utviklet seg hvert år siden tragedien i 2000. Pitten på Orange Scene er delt inn i 4 båser, mellom disse er det avlastningsrenner hvor de orangekledde deler ut vann og passer på at ting går for seg. Inngangen er på hver side, noe som rulleres annenhver gang fra konsert til konsert slik at de som vil stå forrest på neste konsert kan stelle seg i kø til akkurat den. Årets opplevelse skyldes nok mye at det var 10 000 færre mennesker på området, men uansett, pitten er fryktet og helt uakseptabel for de fleste å gidde å presse seg frem i for kun å bli en mør kjøttkake i trengselene som blir. Dette kunne ikke vært lenger fra sannheten. Grunnen er at pitten er et lukket område hvor kun så og så mange kommer inn, og i år tror jeg ikke det ble fullt en eneste gang. Jeg sto på nesten hver konsert i pitten. Jeg sto ikke i kø. Jeg sto ikke i trengsel under konserten. Jeg bare ruslet inn 5 minutter før konserten begynte og stelte meg bak publikummet som står å presser foran i pitten mot scenekanten. Grunnet at kun så og så mange slipper inn, og at de fleste kanskje ikke vet om denne muligheten, sto jeg i 4 dager helt forrest, men bak de forreste og koste meg med god plass under armene. Nytt fra i år fra Roskilde ledelsen, er at de som står helt forrest, de som ser best, og ofte hører best, disse må få det enda bedre. Så istedet for å måtte gi opp pitten fordi man må gå utenfor (og dermen mest sannsynlig ikke komme inn igjen) for å ha en øl å slurke på, kom det i år istedet Tuborg folk som gikk rundt med et brett med ferdig tappet halvlitere og solgte til pitt-publikumet. Under Bob Hund sto jeg midt under konserten og beveget ikke en tå for å få en kald en i handa. Dette var liksus.

Personlig ser jeg på Roskildepublikummet som en eneste stor familie med 115 000 familiemedlemmer som er og koser seg sammen i en uke. Ingen festival i Norge kan måle seg på noen som helst måte. Sikkerheten er latterlig mye bedre, det samme er prisene, headlinerne, de kulturelle mulighetene foruten selve konsertene, ( i Norge blir det ramaskrik når man prøver å gjøre en musikkfestival litt mer kulturell ved å ha et erotisk show på scenen, for musikkfestivaler er kulturfestivaler, og kultur er mer enn musikk. Her hjemme skriker man over litt bar hud og nakenhet på en musikk/kulturfestival. På Roskilde er det nudistcamp for de som vil oppleve hele festivalen i Eva eller Adams prakt), på Roskilde kan man høre diktlesning eller hva folk ellers måtte ha på hjertet, man kan ta seg et bad, fiske middag, få gratis fotbad av pilegrimer, eller gratis kroppsvask av en gjeng bikinikledde damer, (shorts er valgfritt), man kan snekre seg en skulptur, se eller stå selv på skateområdet, spille ishockey og lista fortsetter i det uendelige. Her har norske festivalarrangører noe å lære. Når man samler mye mennesker på ett område, er det veldig lett å utvikle deres interesser til nye områder ved siden av musikken.

Kriminalitet på Roskilde? Selvsagt, det er over 100 000 mennesker på et "lite" område, men kriminaliteten som skjer er hovedsakelig tyveri og beslag av ulovlige rusmidler. Det skjer til sammenligning mere kriminalitet i en middels stor norsk småby som for ekspempel Tønsberg med halvparten av innbyggerne på Roskilde Festivalen på ett døgn, enn det skjer på 7 dager på Roskilde. Etter 2006 avlyste fesivalledelsen pressekonferansen etter endt festival da det ikke var noe å rapportere. Det er ingen som er på Roskilde for å lage kvalme, og ingen som vil se det heller, så da faller fort interressen bort hos de som kunne tenkt seg en slosskamp eller å robbe et telt. Roskilde politiet oppsumerte festivalen som rolig etter årets krimanalitetsliste: det ble beslaglagt 262 ecstacypiller, 533 gram hasj og 52 festivalgjester har blitt arrestert. Etter syv år på Roskilde har jeg aldri sett en slosskamp, aldri blitt spurt om å kjøpe harde stoffer eller følt meg ukonfortabel med noen i nærheten av meg, dette gjelder nok ikke for alle og høres nok litt mye ut som roser på en sky, men for de fleste på Roskilde Festivalen så er det faktisk slik det er. Det er som en gammel traver sa til Roskilde avisen: "Det er det perfekte anarki". Det varer en uke, det fungerer og det fungerer veldig godt. Sammen er vi sterke, og sammen er vi snille.

Roskilde er vakkert, og jeg unner alle å oppleve det, om så bare en gang. Det er stedet hvor man spør drita svensker om de er fra Sverige og får kjapt tilbake: "Det sejer jag faen inte", stedet hvor man hvis teltet står en halvmeter under vann lett får ny camp, ny seng, nye venner, øl i handa og en arm å ligge på, hvor det danske sjømannskoret står med gjørme opp til knærne og synger i sort og hvitt på campingen, hvor man aldri enn hvor mye du spør, aldri, vil få servert en "kamelåse". Det er stedet hvor man kan se en plakat hengt opp med bilde av en liten unge og påskriften: Hei "Anders", vi møttes i fjor, dette er sønnen din, hvis du vil treffe oss så står vi på Agora E kl.00.30 på onsdag natt". Det er her øllen er kaldest, hvor Tuborgen smaker best, damene er vakrest, konsertene mest minneverdige, prisene lavest, hvor fisken spretter, der maten er best og musikken kan høres absolutt overalt. Pakk sekken, husk varme klær så sees vi i 2009.