TRONDHEIM ROCK FESTIVAL 2008 – Del 1 – Lerkendal Stadion

Fjorårets festivalnykommer Trondheim Rock Festival slo på stortromma igjen i år og inviterte til en 2 delt festival. Del 1, som denne omtalen omhandler, ble en skuffende sak publikumsmessig der sviktende billettsalg alene først medførte at arrangørene måtte innskrenke fra 2 til 1 dag og deretter så de seg nødt til å flytte hele arrangementet utenfor stadion slik at de som faktisk tok turen skulle få en mer intim konsertopplevelse enn hva tilfellet hadde vært inne på selve matta med 4000 mennesker. Det hadde blitt en merkelig setting, også for bandene. Derfor var det positivt at arrangørene flyttet scenen til parkeringsplassen bak den ene tribunen og gjorde det beste ut av situasjonen.

Sola hadde gjort sitt inntog over store deler av landet, også i trønderhovedstaden, og dette ga arrangementet et løft og dro nok noen ekstra sjeler innenfor gjerdene.

Selveste Judas Priest var hovedtrekkplaster denne første dagen men både Immortal, The Quireboys, Stage Dolls og Pagan's Mind ville nok trekke sine fans til Lerkendal. Men jeg kan ikke noe for det, men tankene går raskt til Hell Music Fest, deres line up og blanding av sjangere og den katastrofale publikumssvikten de fikk som følge av feil booking. Ja, jeg skriver sjangerblanding, for metal og rock er ikke så enkelt å forholde seg til. For eksempel black metal, det skremmer bort flere potensielle festivaldeltagere enn å trekke dem dit. Spesielt når det er et slikt band sammen med 4 andre som kommer inn under kategorien rock, hard rock og heavy metal. Derfor var jeg veldig spent på hvordan dette ville ende publikumsmessig. En prat med primus motor Kristian Digre tidligere i uka bekreftet mine mørkeste bekymringer angående publikumstilstrømningen og billettsalget. Jeg håpet derimot at sola ville gjøre sitt til at ettermiddagen og kvelden i dag ikke skulle bli helt katastrofalt for arrangøren og at mange tvilere til slutt tok turen til Lerkendal og for å støtte opp om Trondheims største rockefestival. Husk dette, folkens, hvis dere ikke støtter opp når noe skjer i byen, så kan dere se langt etter store konsertgodbiter som Iron Maiden, AC/DC og Metallica her i byen i fremtiden.

Da jeg ankom Lerkendal Stadion, gikk det ikke mange minuttene før Pagan's Mind stod klare på scenen. De begynte moroa før vi i pressekorpset med kamera, hadde fått våre instrukser fra arrangørene. Men vi fikk da vite om de vise ord og kom oss inn i den overopphetede fotopiten. Med en scene som var helt sort, ei sol som stod rett mot scenen og temperaturer langt over 30 grader i disse områdene, ble dette en kraftprøve av de sjeldne. Men man kom seg gjennom det med dugelige bilder i minnekortet og deretter kunne man nyte denne fortreffelige konserten med Pagan's Mind, som dette skulle vise seg å bli. Dette var mitt første møte med Pagan's Mind på en scene og jeg ble sammen med resten av de oppmøtte blåst inn i helvete av høy lyd og profesjonelt fremført power/prog metal. Bandets vokalist Nils Rue gjorde en fantastisk jobb fremme på scenen og han fikk med seg publikum som igjen gjorde dette til en knakende god konsertopplevelse, både for band og tilskuere. En flott begynnelse på en fin konsertkveld i Trondheim.

Veteranene i Stage Dolls kan man synes å ha hørt om i en evighet, men faktum er at bandet først så dagens lys i 1983, etter at slagerfabrikken The Kids ble oppløst. De har gitt ut kun 7 studioalbum på den tiden (ser da bort fra live- og samleskiver), og det er ikke direkte imponerende produktivt. Men gutta har flust med kjente og kjære slägers som de strør om seg med når de står på en scene, og slik var det også denne gangen. "Wings of Steel", "Soldiers Gun", "Still in Love" og "Love Don't Bother Me" er alle låter som fortsatt klarer å få med seg store deler av den voksne delen av publikum til allsang, og det var kanskje like greit, for vokalen til Torstein Flakne er helt klart ikke hva den en gang var. Man tar ikke for mye i hvis man påstår at han er en rusten gammel vokalist som slet stort med de høyeste tonene. Mens de gamle gubbene slet med bass og vokal på scenen, befant undertegnede seg sammen med de øvrige navlebeskuende helt bakerst, der vi fikk en fin samling med Stage Dolls klassikere og rundt oss satt allsangen løst og folk strålte om kapp med sola og hadde det helt toppers.

The Quireboys var tredje bandet på scenen og nå var det klart for ekte gammeldags rock'n roll. Det var ikke noe spesielt med hva de serverte, og etter hvert syntes mange at dette ble kjedelig og langt fra noen høydare. Selv var jeg igjen i de navlebeskuendes rekker hvor utsikten bare ble bedre og bedre. Quireboys fikk være Quireboys selv om musikken var grei nok som bakgrunnsstøy. Det mest positive med denne konserten eller den tiden denne konserten pågikk, var at det faktisk kom en frisk bris over, og dermed ble det nesten levelig for den sortkledde vanlige mann og dame der nede for en stakket stund. For til tross for sol og varme og temperaturer opp i mot 30 grader, stilte brorparten av folket opp i skinn, lær, solbriller og sorte klær. Dette var tross alt en rockefestival der de fleste bandene inngikk i sjangerne rock og heavy metal.

Immortal var unntaket, for med sin isbelagte tekster og et band i flammer (les: pyro), skulle vi også under denne festivalen få en dose black metal her i Trøndelag. Bandets frontmann Abbath var i knallform og sammen med Horgh på trommer og Apollyon på bass, herjet de på den store scenen og skapte et lurveleven uten like (så langt denne kvelden). Vi fikk låter fra hele bandets diskografi og med den heftigste pyroen Trondheimspublikumet noensinne har sett på en scene, ble dette nesten så bra som man hadde håpet på. Dessverre var det lyst ute, sola stekte fortsatt og dermed ble effekten av pyroen langt fra så bra som den kunne ha vært. Men det var tydelig og se at bandet hadde pøst på med full pakke da det gnistret og sprutet flammer på scenen rett som det var. Når da i tillegg Abbath tydde til flammeblåsing og solen stekte verre enn verst, ble det hetere enn en natt i Bangkok der oppe. Det var faktisk så varmt oppe på scenen at all svart farge i Abbaths ansikt var forsvunnet før første låta var over. Dessverre var heller ikke lyden helt på topp under Immortals konsert, men det så ikke ut til å plage fansen nevneverdig. Livet var fortsatt herlig å leve på asfalten bak tribunen til det som en gang var Norges desidert beste fotballag.

Judas Priest gjestet Trondheim for andre gang i bandets 41 år lange karriere og fremstod som de virkelige mestrene de alltid har vært. En strålende opplagt Rob Halford og hans medsammensvorne i Judas Priest rocket Trondheim så det holdt, og litt til. Gromlåtene kom som perler på en snor og allsangfaktoren var meget høy blant de vel 4000 feststemte festivaldeltagerne. Det hele åpnet med tittelsporet fra bandets kommende album "Nostradamus". Med Halforden selv kledd i en sølvkappe oppe bak på scenen under hele første låta, var det ingen tvil om at dette ville bli teatralsk og storslagent fra de gamle mestrene. Halford har en utstråling og er en scenepersonlighet som få kan matche og når han i tillegg har en av verdens beste stemmer når det gjelder variasjon, bredde og styrke, visste vi at dette ville bli ugudelig bra. Gitaristene K.K. Downing, Glen Tipton og bassist Ian Hill holdt seg for det meste i bakgrunnen, men tok seg en tur helt framme på scenekanten under innøvde partier og gitarsoli. Ellers var dette Rob Halford show fra ende til annen. Han byttet kostyme rett som det var, sang som en majestet og flørtet med publikum på sin egne særegne måte. Han dro fram Harleyen og han stod med henda i kors over brystet under en av de lengre twingitarsoloene til Tipton og Downing. Vi fikk servert den ene godlåta etter den andre og spesielt under "Breaking the Law" og "Painkiller" tok det skikkelig av i folkehavet. "Green Manalushi", "Rock Hard, Ride Free", "Freewheel Burning" og undertegnedes lille favoritt "Sinner" var også med på å nagle parkeringsplassen bak Lerkendal ned i bakken. Jo da, dette var umåtelig morsomt og bra og absolutt verdt de mange timene med venting i solsteiken på en parkeringsplass på baksiden av byens fotballstadion. Rob Halford med venner er fortsatt et av de viktigste metalbandene i verden og de er bedre nå i dag enn de har vært på mange år. Får du muligheten til å oppleve dette vidunderet i levende live, slå til tvert, du vil aldri angre. Og nå…..nå venter vi på Iron Maiden.