WACKEN METAL BATTLE 08 – Trondheim – Blæst

Det er delte meninger om hvor viktig konkurranser av ymse slag er for band, musikere og miljø, men er det en metalkonkurranse som tiltrekker seg både deltakende band, masse folk og publisitet i media, så er det Wacken Metal Battle. Første gangen denne konkurransen ble arrangert i Norge, var i 2007 og da med en ren finale i Trondheim der 9 band knivet om seieren. I år ble det arrangert delfinaler i 5 byer i Norge (Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo/Jevnaker) før finalen skal stå i Trondheim 9. mai. Men det blir da og inntil da får vi konsentrere oss om delfinalen i Midt-Norge.

Som i fjor ble Blæst foretrukket som arena for denne konkurransen og etter at 8 utvalgte deltagerband var klare, spillerekkefølgen trukket og klokka nærmet seg 20:30, lå alt til rette for en interessant aften med forhåpentligvis mye bra metal.

 

ORPHEUS – I'm sexy

Med undertegnede godt plassert i juryen, kunne Orpheus starte ballet. Dessverre var det ikke mange som hadde tatt turen anda da Orpheus begynte, men bandet kjørte på allikevel.
Det første man la merke til med dagens Orpheus var at vokalen var god, den var ren og den var kraftfull. Videre hadde bandets vokalist Ingrid Galadriel en veldig aktiv fremtoning der det sexy kanskje ble vel mye dratt fram. Vi fikk twingitarer, som ikke var helt vellykket hver gang, men det funket når det funket. Man kan vel trygt si at bandet har vokst mye siden sist jeg bivånet dem, og vokalistbytte ser ut til å ha hatt en meget positiv virkning på musikken.

 

YEZIDI – I'm ugly

Band nummer 2 ute var Yezidi, et litt kaotisk thrash metal band med noen få tekniske utskudd fra trommisen. Dette var til dels veldig heftig, spesielt i begynnelsen. Det var de første låtene som falt best i smak hos undertegnede for det var der de spilte skitten thrash. Utover i settet falt de inn på noe som minnet om det verden omtaler som melodiøs death metal (som for øvrig ikke finnes). Tredjelåta deres brøt opp intensiteten men dessverre var denne noe kjedelig. Litt bedre nestelåt og de avsluttet med litt kaosisert heavy metal to the bone avslutning. Den likte jeg.

 

 

 

A FIXED OPPORTUNITY – I'm who?

A Fixed Opportunity har jeg hørt en del positive ting om på forhånd, men mamma mia, dette ble en vond opplevelse. Bandets nye vokalist slet noe jævliggjennom alle tre låtene. Jeg skriver alle 3, for 3 låter med en vokalist som knapt traff en eneste ren tone, er og blir alt for mye. Jeg tillot meg å håpe på at det var nerver i begynnelsen, men det ble ikke noe bedre, snarere tvert i mot. Bandet for øvrig gjorde en god figur, men det kunne ikke være enkelt for dem heller når de så grimasene fra alle og enhver i salen når deres vokalist forsøkte å synge. Tillater meg å tipse dere om å skaffe en ny vokalist, for dette vil ødelegge for dere.

 

BEG FOR FIRE – I'm James

Bandets andre konsert noensinne ble omtrent som første gangen. Gode musikere, gode låter, god vokal, men altfor stillestående thrash metal av Megadeth, Metallica og Testament slaget. Det var til dels ganske tight og vi fikk noe headbanging fra 1 person i bandet. Ellers var det lite utagering på scenen. Det burde vært mer engasjering av publikum fra bandet, for det hadde garantert hatt en smitteeffekt som ville slått tilbake på bandet og konserten ville ha blitt mer enn bare en spillejobb.

 

PICA FIERCE – I'm Chuck

Pica Fierce, eller Skinhead Brothers som jeg velger å kalle dem, spiller en teknisk thrashvariant av death metal. Hvis man tager 2 deler Death og blander med 1 del Coroner og smaker til med litt Pestilence, da vet du hvordan Pica Fierce låter live. Det kler bandet godt å spille denne typen metal. De gjør det med bravur og samtidig med at gutta har en utstråling som smitter over på publikum og det faktum at låtene var meget bra, gjør at dette ble kveldens klare vinner.

 

ELECTRIC SHERIFF – I'm James too

70 talls inspirert midtempo rock med enkelte Metallica viber og en smule Danzig her og der. Glimende utført konsert. Tight og samspilt er 2 ord jeg hadde på blokka mi etter denne konserten og selv om det kanskje ikke hadde passet inn på Wacken Open Air anno 2008, så var dette et av de bedre innslagene denne kvelden. Partyfølelsen steg noen hakk under denne konserten, så kanskje det ikke var så dumt allikevel folkens?

 

 

 

 

 

TALRUSHA – I'm the fifth element

Etter den heller begredelige vokale prestasjonen fra kveldens første prog band, var publikum nå virkelig klare for det stikk motsatte. Og det fikk de, i begynnelsen. Talrusha imponerte de fleste med skikkelig god prog metal utført av dyktige musikere og alt så riktig så lovende ut. Dessverre følte jeg at det ble en del transportetapper etter hvert og det progressive glimret mer og mer med sitt fravær. Heldigvis løftet de seg mange hakk på slutten og smilene satt løst både på scenen og i salen.

 

 

NO DOWN – I'm fucking brutal

Da No Down entret scenen på Blæst, steg brutalitetsfrekvensen mange hakk. Rask, intens og ikke minst brutal death metal var hva gutta ga oss. Noe kluss med gitarlyden i begynnelsen, men dette ordnet seg raskt, og dermed fikk vi den lenge etterlengtede gode konserten med No Down på Blæst. Man husker lydproblemene de hadde under fjorårets finale og gremmes, men heldigvis fungerer ting bra for bandet dette året. Det var aktivt på scenen og aktivt foran scenen og fytti katta som det gikk unna. Ekstra pluss for ET-shirt og ekstra morsomt at et av jurymedlemmene faktisk sovna under kveldens desidert mest brutale konsert.

 

 

 
Pica Fierce fra Kristiansund stakk av med en etter hvert klar seier foran No Down og Yezidi. Undertegnede kan ikke gjøre annet enn å gratulere og ønske dem lykke til i finalen 9. mai.