THE DILLINGER ESCAPE PLAN – Oslo – Rockefeller

Intet mindre enn tre band på en søndagskveld kan bli en liten prøvelse, så jeg var spent på hva vi skulle få servert denne kvelden. Først ut var Stolen Babies, et for meg totalt ukjent band. Med tanke på hovedbandets kaotiske ekstrem-metal, var det ikke akkurat det oppvarmerne serverte jeg forventet meg. For selv om det var kaotisk også her, var det hele en merkelig blanding av nu-metal, folkrock-aktige partier og sirkusmusikk(!). Med kvinnelig vokal og bl.a. trekkspill som et av instrumentene, kan en vel si at første band skilte seg ut fra de to andre på plakaten. Men til tross for et som sagt noe kaotisk uttrykk, hang det hele ganske bra sammen, og selv om jeg ikke akkurat ble blåst over ende av sangmaterialet til Stolen Babies, var det i hvert fall aldri direkte kjedelig. De fikk faktisk med seg publikum temmelig bra også, og virket veldig fornøyd med responsen de fikk. Vet ikke helt om markedet er like stort for denne type musikk som ved årtusenskiftet, men Stolen Babies gjorde i hvert fall en ganske bra figur (hvis vi ser bort fra de forferdelige sceneantrekkene…).

Poison The Well har jeg hørt før, men ikke live. Hadde litt sansen for det de gjorde rundt "The Opposite of December" og "Tear From the Red", men jeg har falt av lasset på de to siste skivene. Og det må sies at de heller ikke hadde hellet med seg når det gjaldt kveldens publikum på Rockefeller. For her var det nesten null respons på låtene, og til tider nesten pinlig stille mellom sangene, noe vokalist Jeffrey Moreira også påpekte et stykke ut i konserten. Ikke ble de hjulpet av den noe ulne lyden heller, så dette var rett og slett ikke PTW sin kveld. Ikke unaturlig var låtvalget mye konsentrert rundt de to siste platene, og denne blandingen av hardcore/metalcore/rock er etter min mening ikke så spennende, og blir litt "blodfattig". Men bandet skal ha kred for at de ga en ganske energisk opptreden, og når de til slutt dro "Botchla" fra "Tear…", ble det faktisk litt liv i publikum også. Men dette blir nok ikke husket som en stor kveld for Poison The Well…

Så var det tid for bandet publikum hadde kommet for å se. The Dillinger Escape Plan er såpass ekstremt at en kanskje ikke skulle forvente et så (relativt) stort og blandet publikum som inntok Rockefeller denne kvelden, men deres rykte som et formidabelt liveband hjalp sikkert. Og på den fronten skuffet ikke DEP i det hele tatt. Her var det bånn pinne fra første sang, og det er utrolig at det går ann å være så energiske på scenen, samtidig som man spiller ekstremt teknisk krevende metal. "Høyt og lavt" er et utrykk som bokstavlig talt passet veldig bra på bandets opptreden – bandmedlemmene var overalt på scenen i løpet av settet, inkludert klatring i forsterker/høytalerrigger, Jahn Teigen-aktige splitthopp og ekstrem behandling av instrumentene sine. Når de i tillegg spilte stort sett fjellstøtt, var en bare nødt til å bli imponert.

DEP har også skjønt at litt variasjon hjelper, og de to siste platene har sett en del eksperimentering med mer elektronisk/industri/Nine Inch Nails-aktige ting. Den låta som nok skilte seg mest ut i løpet av kvelden var "Black Bubblegum" fra "Ire Works" som høres ut som en merkelig blanding av Justin Timberlake-aktig pop og mer tradisjonell DEP instrumentering, og merkelig nok så funker det. Men selvfølgelig fikk vi servert mer "tradisjonelle" låter som "43% Burnt" og "Panasonic Youth" i kjent intens DEP-stil. Det er så teknisk overbevisende og skalleknusende hardt, at lite matcher bandet der. Det hele ble ikledd et temmelig voldsomt lysshow, med strobelights i svært lite epilepsivennlige mengder. Ingen ting skulle være mindre enn ekstremt denne kvelden…

Egentlig var den eneste skuffelsen at DEP bare kjørte et 50 minutter langt/kort sett. Det var intenst, og sikkert temmelig slitsomt for musikerne, men publikum hadde definitivt tålt noen ekstranummer også, noe som ble illustrert av at de aller fleste ble stående og vente en god stund etter at huslyset var slått på igjen. Men så mye annet var det i grunn ikke å utsette på kveldens hovedband, så jeg ser fram til å få med meg mer DEP ved en seinere anledning.