INFERNO 2008 – Dag 3 – John Dee & Rockefeller

Fredagens program hadde jeg bestemt meg på forhånd at jeg skulle få med meg det meste, men grunnet en intervjuavtale som dro ut, fikk jeg ikke kommet meg inn på Rockefeller før like før Krux gikk på scenen. Jeg gikk altså glipp av Whip, The Batallion og Obsidian Throne, men noe sier meg at intervjuet jeg hadde på tape var verdt det.

 

KRUX (Rockefeller)

Jeg har aldri vært noen stor fan av verken Candlemass eller Krux, men på scenen imponerer begge disse bandene på hver sin måte. Bandets vokalist Mats Levèn minner mye og Bobby "Blitz" fra Overkill og med Candlemassboss Leif Edling på gitar, ble det faktisk ytret nede i salen at dette bandet egentlig burde kalt seg Candlekill. Nok om det, Krux imponerte med sin doom og ga publikum noe annet enn den uendelige extreme metallen som blir kastet på festivaldeltagerne hvor enn de snur seg under Inferno, kremt. Nei da, Krux var bare friskt på en seig måte de, og takk for at de tok turen.

 

OBLITERATION (John Dee)

Et av 3 band jeg virkelig hadde gledet meg til var Ramesses, men dessverre kom nyheten om at de måtte trekke seg grunnet sykdom fallende inn over meg etter at jeg ankom Oslo. Kolbotnbandet Obliteration tok plassen deres og ga de mange oppmøtte en heftig og intens opplevelse. Bandet har debut i bagasjen og mange liveopptredener på samvittigheten, men allikevel var det noe som ikke helt var som det skulle. De tok muligens i litt for mye og klarte ikke helt å gape over det. Det ble for mye rølp rett og slett. Men bevares, gutta gjorde en god jobb og lærte sikkert av denne lille glippen.

 

TULUS (Rockefeller)

Jeg har aldri helt skjønt greia til Tulus/Khold/Tulus. Det må da gå an å bestemme seg for hva man skal kalle bandet sitt. For meg er det musikalske i disse 2 bandene relativt likt der Khold er hakket bedre. Tulus blir bare en kjedelig usminket versjon av Khold og så mye mer er det ikke å si om den saken. Gutta gjorde en fin figur på scenen, det var energisk og responsen fra publikum tilsa at det ikke var mange til stede som var enige med meg.

 

BENIGHTED (John Dee)

Franske Benighted var det andre bandet jeg måtte se og allerede fra starten av ble dette klart at her skulle Norge legges i grus. Ultrabrutal deathcore (med litt mindre core i begynnelsen) der vokalist Julien imponerte med å veksle mellom growl, skrik og grynt som om han ikke skulle ha gjort annet i hele sitt liv. Han og resten av bandet viste en imponerende energiutblåsning på scenen og allerede etter første låt inviterte de folk fra salen opp på scenen. Moshpit i salen, mye folk på scenen, genial brutal deathcore og livet var herligt. Så kom låt 3 og ting forandret seg drastisk. Inn kom mer core inn i musikken deres og briljant ble til irriterende på null komma niks. Synd egentlig, for jeg storkoste meg stort under de 2 første låtene.

 

GOREFEST (Rockefeller)

Nederlandske Gorefest var muligens store en gang, og egoet til bandet tilsier at de fremdeles mener at de er store. For meg er de kun en i mengden, og da snakker jeg om helt ordinære death metal band. Musikken deres er ikke ulikt en del av de svenske bandene, uten blast beats og store temposkifter. Under konserten på Rockefeller falt det meg raskt at dette egentlig ikke var det helt store. Borefest to the end.

 

DEN SAAKALDTE (John Dee)

Den Saakaldte var det black metal bandet jeg var mest spent på foran festivalen, og da trompet ble benyttet i starten av første låt økte spenningsnivået ytterligere. Låten bygget seg sakte opp og det hele låt virkelig så bra. Så dessverre begynte låta for fullt og da viste det seg raskt at dette ikke var noe annet enn et vanlig norsk black metal band som spiller sin black metal av den raske, kalde og "norske" typen. Den Saakaldte er et såkalt all-star band med en rekke kjente fjes i line upen. Det er vår svenske venn Niklas Kvarforth som står for vokalen, mens instrumentene trakteres av Sykelig, S.Winter, Jormundgard og Seidemann. Gutta gjorde det de skulle på scenen; de ga black metal fansen en god iskald black metal konsert. Selv valgte jeg å la band og fans være meg foruten ganske raskt og beveget meg opp en etasje der Satyricon skulle gjøre sin debut på Inferno.

 

SATYRICON (Rockefeller)

SATYRICON er et band man har sett noen ganger, men etter at de byttet ut live line upen, var det likevel en spenning om bandet skulle fortsette å fremstå som en livemaskin av de sjeldne eller om de hadde gjort noen større eller mindre endringer i livesettingen sin. Derfor ville jeg låne dem mine ører i noen minutter før jeg tok kvelden. Det viste seg at endringene var minimale, de nye i bandet funket godt og dette var Satyricon slik vi kjenner Satyricon på en scene; stødig, massivt og med god lyd der Satyr fortsatt er sjef på scenen. Lyden var meget bra og alt stemte under konserten. Kommunikasjonen mellom Satyr og salen var upåklagelig i tillegg til at selve konserten fremstod som en overveldende opplevelse for de mange oppmøtte. Kanskje den beste gjennomførte konserten under årets Inferno.

Rune Grande

 

TULUS (Rockefeller)

Jeg tror det mest frustrerende med å være nordmann er at man for det meste må dra til utlandet for å oppleve norske sortmetall band på sitt beste. Gjentatte ganger har jeg blitt skuffet av norske sortmetallere som entrer scenen i dagligklær uten tanke på å levere et skikkelig show. Det som tross alt skiller sortmetallen fra andre sjangre er jo nettopp image og sceneeffekter. Denne gangen var det Tulus som sviktet på dette viset. Jeg hadde faktisk forventet så mye mer av et legendarisk band som tidlig på 90-tallet reiste seg ut av undergrunnen for så å legges på is etter bare 3 studioalbum. De tidlige Tulus utgivelsene vil alltid stå som milepæler i norsk sortmetall historie, men hvis det jeg så denne kvelden skal representere bandets store tilbakekomst, så tror jeg at jeg for min del vil ignorere gutta. Jo visst ble musikken fremført bra i all sin enkelhet, men uten et skikkelig show ble det hele altfor tamt. Ettersom Tulus sin musikalske bare ligger i det landskapet som jeg vil kalle rock'n'roll inspirert sortmetall var det som å oppleve en røffere utgave av Dum Dum Boys.

 

GOREFEST (Rockefeller)

På festivaler som Inferno (verdens beste ekstremmetallfestival!) er det en kontinuerlig utfordring for hvert enkelt band å skille seg ut og gi publikum et varig og positivt inntrykk. På grunn av den relativt korte scenetiden tildelt hvert enkelt band blir det også store begrensinger på hvor mye materiale et veletablert band får presentert. Det gjelder med andre ord å gjøre publikum sultne på mer. Hollandske Gorefest gjorde nettopp dette på en enkel og elegant måte: De leverte musikken sin med et formidabelt trøkk. Samtidig som at Gorefest helt fra starten har vært et tradisjonelt og groove basert death metall band, har de også vært meget innovative. Bandets forkjærlighet for klassisk rock og hard rock har ført til sterke og fengende melodier i flere av Gorefests komposisjoner. Dette fører til at Gorefests musikk fungerer utrolig bra live og er nesten like fengende for de som ikke kjenner låtene som for hardbarkede fans.

Frank Ravn Hansen