QUEENS OF THE STONE AGE – Oslo – Oslo Spektrum

Queens of the Stone Age kvalifiserer vel i grunn til den klisjéfylte betegnelsen "norgesvenner" med alle de konsertene de har gjort her de siste åra, og denne kvelden var altså den første av tre bookede opptredener dette året.

Men først ut var skotske Biff Clyro, som hadde fått som oppgave å varme opp Spektrum. Responsen fra publikum var faktisk ikke så ille, men dette var temmelig dvaske greier etter min mening. Det var stadig tilløp til noe spennende – de hadde faktisk en del kult gitarspill og rocka partier i flere av sangene, men det drukna stort sett i intetsigende poprock uten hooks. En del ligna litt på Incubus på sitt mest klisne (sånn de fremstår i dag), eller et tamt Foo Fighters, og fenget lite. Så kunne kanskje en låt avslutte med et overraskende rocka parti, før det var tilbake til start i neste sang. Nå skal vel ikke et oppvarmingsband spille hovedattraksjonen av scenen, og det var det langt unna at Biff Clyro gjorde denne kvelden…

Men det var selvfølgelig Josh Homme og co 99% hadde kommet for å se i Spektrum. Har sett dem gjøre festivaljobber flere ganger før, men har dessverre gått glipp av de konsertene de har gjort i hovedstaden – derfor var jeg klar for å se dem på litt "mindre" Club Spektrum. Nå er det ikke akkurat Rockefeller eller John Dee størrelse, men det blir allikevel litt mer intimt enn når hele Spektrum er åpent. Men pokker så mye bedre det hadde vært med to kvelder på Rockefeller eller Sentrum Scene i steden…

Dessverre begynte det ganske slapt, med både lav og ullen lyd, og de to første låtene ble overraskende tamme og ikke så veldig engasjerende. Heldigvis så det ut som om lydtekniker fant de rette spakene før "Feel Good Hit of the Summer", og ting bedra seg betraktelig. Dette er et av paradenummerne til QOTSA live, med jamparti og alt, og det er nesten litt surrealistisk å høre et Oslo-publikum med "Operasjon Hvit Snø" friskt i minne, hyle "co-co-co-co-co-co-caaain" i refrenget…

Når man begynner å få en del plater under beltet, blir det ofte mindre tid til gammelt materiale, og dessverre kjører også QOTSA denne linja. Jeg savnet flere låter spesielt fra debuten og "Rated R" denne kvelden. Men de har jo et relativt nytt album ute, og må selvfølgelig markedsføre det også. Og faktisk funker flere av de låtene jeg har mindre sans for på fjorårets "Era Vulgaris" mye bedre live enn på plate. Både "Turning of the Screw" og "Misfit Love" er låter jeg stort sett skipper på plata, men de gjorde seg faktisk bra live.

Men det er i det eldre materialet at QOTSA virkelig rocker. De må sikkert være møkk lei av å spille "No One Knows" nå, men i Spektrum leverte de kanskje den beste versjonen jeg har sett dem gjøre live. "Someone's in the Wolf" var også en højdare, og "Little Sister" satt som den skulle. Et unntak var "Go With the Flow", hvor det rett og slett virket som de ikke hadde helt kontroll.

Josh Homme var i godt humør, og flørtet en god del med publikum, selv om det var litt synd at han kjørte mye av de samme frasene som han gjorde på Hove i fjor. Og bandet har nesten hele tiden stålkontroll på det de spiller (minus tidligere nevnte "Go…"). Det er virkelig imponerende å se på trommis Joey Castillo banke skiten ut av trommene, og Homme og Troy Van Leeuwen leverer stort sett bunnsolid gitarkomp. Bandet har definitivt utviklet seg en del live fra de tidligere, noe mer "vinglete" dagene. Så kan man vel diskutere hvilken versjon som er den mest sjarmerende – f.eks. savnes fortsatt Nick Oliveri til tider.

Totalt sett var det nok en overbevisende opptreden av QOTSA. Det manglet kanskje den ekstra lille piffen som gjør det til en virkelig kjempebra konsert, men ørkenrockerne leverte så det holdt nok en gang.