WACKEN 07 – Dag 3 – Wacken, Tyskland

Siste rest av en historie av Vegard og Tom (Yuber)

 

Dag 3 (lørdag)

Dag tre begynte som en hver annen dag i Tyskland, nemlig svett og jævlig. 3 dager med rock'n roll gjør sitt med en stakkars menneskekropp, og helsa var ikke helt på topp. Noen styrepils på morran retta opp litt, og vi tassa mot presseteltet for å få med en promokonsert med de tyske unggutta i Spellbound. Spellboud har spilt inn ny skive, og denne promoteres med 5 låter. Ikke mange frammøtte, og tidlig på morran gjør det hele litt labert, men musikken sitter som bare det! Bandet har blitt skrytt opp i skyene av mange nøkkelpersoner innenfor sjangeren, og det kan lett skjønnes. Musikken er en lett blanding av tysk og amerikansk riffing, og med unntak av litt metallicafølelser innimellom er det absolutt ikke noe å si på dette.

Videre bar det til dagens høydepunkt. Destruction slo på ampene i to-tida, du verden! Showet startet med scenemassakrering utført av selveste Mad Butcher, som valsa rundt med en motorsag en stund før bandet kom på. Med seg hadde de duskedamer og gjester fra alle kanter. Duskedamene fikk gjennomgå av Mad Butcher, der han slang rundt på dem og piska med kjettinger og det som kunne piskes med, damene var like fornøyde, og fortsatte dansen til det hele var over. Utover kvelden var vi innom litt forskjellige band som Moonspell, Dir En Grey og Vital Remains, for å nevne noen, uten at noen satt noe spesielt inntrykk som er verdt å ta vare på. Neste store på planen var Cannibal Corpse, som spilte mer eller mindre rett etter mørket hadde lagt seg for alvor. Cannibal Corpse trenger ikke noen introduksjon, og showet var heftig! Brutal masseødeleggelse i godt og vel en time, inkludert mange gamle godbiter som tidligere har vært bannlyst innenfor den tyske riksgrensa. Tight som alltid, og flott låtutvalg gjorde at dette glatt var den beste daumetallkonserten i år. In Flames sparker i gang like etter, men dette er under et interessenivå som forsvarer å stå lang bak og midt i en flokk av fulle svette tyskere, så vi tasser videre for å slikke mer av festivalen.

Ikke altfor lenge etter er det klart for nok en av hovedheadlinerene, nemlig Immortal. Og etter publikumsresponsen å dømme, var dette en klar vinner for flest publikummere. Vi stod selv passe langt bak, og snudde vi oss fortsatte folkehavet så langt vi kunne se. Omtrent alle på festivalen så ut til å ha funnet veien hit, og stemningen var ENORM! Abbath er jo som kjent herskeren over alle isdemonene, og han framstår som en prektig frontmann. Full pakke denne gang, avbrutt av det velkjente flammespruterinnslaget, hvor Abbath dro en – på godt norsk – SKÅL! Før han helte i seg tennveska iltert og brutalt. Selv om Vegard ikke er noe stor fan av Immortal, syntes til og med han at dette var stort. Da Immortal var ferdig hadde egentlig 1349 begynt for en liten tid siden, og vi tenkte å stable oss bort til den lille scena for å i hvert fall få med oss slutten. Men der satt fortsatt dritten (Norther) og spilte på synthen sin. Fy faen så begredelig RÆVVA Norther er! Det er en grunn til at vi kjapt la fra oss å se ham da vi la planene, men det å ufrivillig få dette skvipet krøsta inn i hodet er ubeskrivelig. Heldigvis (?) var det bare 5 minutter igjen av hans karriære på Wacken. Da hadde folk fått nok, og brått kom det flasker og annet drit opp på scena i en fart som tilsvarte litt mer enn å sette det pent fra seg fordi det ikke var mer igjen. Folk hata ham! Etter et kort, men ellevilt opptøy var han borte for godt, og teknikerne kunne gå i gang med å klargjøre scena for 1349, noe som viste seg at ikke skulle være en så lett oppgave som de hadde tenkt seg. Etter en halvtimes tid hadde de fortsatt ikke fått liv i ampene, og etter en kort trommesolo fra Frost gadd vi ikke å vente lengre. Konserten var da en god time forsinka, og under det teltet blir man direkte kvalm av å stå for lenge. Vi gikk heller i retning av Subway to Sally, som var festivalens siste band. Bandet i seg elv må være en intern tysk greie, for det var sært. Temmelig ubeskrivelig musikk, som var sammenkomponert av utallige forskjellige virkemidler som innebar sekkepipe og el-fiolin, for å nevne noe. Vokal framført på tysk av en ekkelt utseende mann – i beste tyskerånd. StS spilte ut i de sene nattetimer, og klokka nærma seg halv 4 før de var ferdig. Da var vi godt på vei tilbake til campen, og la oss til å sove på den tyske sletten for siste gang i år.

 

Festivalen var over forventning. Mange gode band, mer eller mindre utelukkende bra vær, og høy stemning fra oppimot 90 000 mennesker til enhver tid. Det blir sannsynligvis tur neste år også, og med Kreator allerede annonsert, er det i hvert fall én Vegard som gleder seg. Mange andre har kanskje heller lagt merke til Iron Maiden, som ble annonsert som hovedheadliner allerede FØR årets festival var i gang, men det driter Vegard i. Eternal Terrors to utsendte hadde nå et døgn med venting på fly i Hamburg før turen var overstått, men det er det ikke mye spennende å fortelle fra, så takk for oss for i år!