LUMSK – Inderøy – Inderøy, Inderøy Kulturhus

Hva skulle lille meg gjøre denne dagen? Det var spørsmålet som etter å ha lest kultursidene i lokalavisen ble besvart med at selvfølgelig måtte jeg oppleve Lumsk i samlet band som gjestet kommunen denne kvelden, og Inderøys røde storstue på Vænna var stedet konserten skulle avholdes. Vel ankommet kulturhuskafféen og med billetten i hånden stilte jeg meg i kø foran døren og ventet på å slippe inn i konsertsalen. Som også flere entusiastiske konsertgjengere måtte jeg konstatere at dette kunne ta litt tid, selv om det ble opplyst at tilstelningen startet klokka 19.30, gangen var fylt av stemning og de ivrigste fansene sikret seg CD-er, plakater og bandskjorter fra de pene pikene i handelen. Inderøyninger er kjent for å være rolige og å ha et bedagelig lynne, og jeg tenkte der jeg sto i køen at det var på sin plass med en signering session for å sprite opp spiriten, men i ettertanke så kan man bare berømme Lumsk for deres profesjonelle holdning som musikere og genuine interesse for musikk og slik unngår de å falle i fellen av rockestjernenykker. En smule forbauset og lettere irritert over at døren ble holdt lukket lengre enn oppgitt, kunne jeg sympatisere med pluggen som mente da han hørte billettøren si at det tok noen minutter til innslipp at man burde «slå te‘n». Men med tålmodighet kunne den store hopen komme helskinnet inn, og få stoler sto tomme så salgsmessig var kvelden en sikker suksess. Kanskje var billettprisen(e) skyld i det faktum at et enstemmig ungdomsantall kunne ta seg råd til en konsert tidlig i halvåret mens oss voksne stort sett var glissent representert, slik jeg observerte fordelingen fra min stol.

Mange publikummere denne kvelden var elever fra Inderøy Videregående skole – som også har undervisningslokalene i samme huset – og andre skoler i regionen, unge, ferske og inspirerte sinn skulle da endelig få sin rock og metall som spilt av Lumsk. Jeg var rimelig fornøyd med at Lumsk hører til de mer anerkjente og betydningsfulle rock og metall bandene i Norge for tiden, men da søskenbarnet mitt, Bård Christian, fortalte at han ikke hadde hørt om bandet før, ble jeg mer betenkt. Men jeg er sikker på at å overvære konserten med Lumsk uten noen forutinntatt sang eller mening om bandet aldri legger noen demper på verken opplevelsen av musikken eller stemningen for begge oss, for deg og meg. 

Når de gjelder den ofte fryktinngytende oppførselen blant den harde kjernen av det herdete publikummet som kalles headbang og nakkesleng så ble det en oppvisningskunst av bandet fra scenen mer enn en innlevelse på golvet, der var det totalt fraværende, og når man har å gjøre med Lumsk er det egentlig like greit fordi man må bruke både øyne og ører for å oppleve helheten – for de har mye å by på. Musikerne har selvtillit, sjarm og skjønnhet i så store mengder at de myker opp ethvert forsteinet hjerte, forvandler ethvert fortryllet sinn, fjerner splinten i øyet og knuser trollspeilet, og energi i fleng til å drive en trafostasjon. På deres siste plate har de gått nasjonaldikteren Knut Hamsun tett etter i næringen, og de har blottlagt sin hang til den nasjonale folkemusikken og dyrket tradisjonene siden debuten. Hele repertoaret var satt sammen til en pen bukett komposisjoner fra alle de tre CD-ene, Åsmund Frægdegjevar (2003), Troll (2005) og Det Vilde Kor (2007), samt «Nidvisa» (2005) om julestria midt i september fra en EP med samme tittel som da den ble utgitt samlet ulike organisasjoner med den samme interessen; å la jul være jul. Kveldens høydepunkt var utvilsomt «Om Hundrede Aar er Alting glemt», som har den vakreste poesi. Stine Mari Langstrand synger de vakreste melodilinjene og hele akkompagnementet bever i det fintfølende arrangementet; den har en visdom til ettertanke.

Lumsk sin perfekte live-musikk oppstår av en unik kjemi. Den før nevnte sangerinnen, Stine Mari Langstad, kombinerer klassisk sang og enkle uforglemmelige sanglinjer med en fremtoning som er den skjønneste og mest betagende blikkfang i floraen av norske og internasjonale band, og hennes blikkfang er nært knyttet til oppmerksomheten om det fyldige toneregistret, innlevende og dramatiske utførelser og perfekt intonasjon, hennes sang rommer svevende rovdyrforførelse under drivende skyer mot en stjerneklar himmelhvelving og dype, kalde nærmest bunnløse elvekulper i karrige canyoner langs ville elvebredder – når hun synger om «Åsgårdsreia» da er hun «Åsgårdsreia» – hennes stemme er varm, nær og omfavnende; fiolinistinnen, svenske Jenny Gustafsson, er en flørt – men hvilken herlig vakker og sommerlig flørt som de himmelblå toner hun fremtvinger som hører til hos de underjordiske likeså vel som i himmelsfæren (nå må det bli slutt på semi-metaforer); gitaristene Håkan Lundqvist og Eystein Garberg besitter den gode evnen å kommunisere med publikum, selv når publikum er stumt av beundring med forfjetrede hakeslepp, er spillegleden begeistrende og de forsterker sin posisjon med enkle gester og sinnsro. Den sinnsro Håkan Lundqvist viser i sangtalentet, blir desto mindre imponerende og gitar ferdighetene skinner igjennom hans skjøre stemmeslør – han er for øvrig daglig gitarlærer ved skolen. Lumsk sitt unikum er å kommunisere med publikum; det være seg forståelige gester, direkte brysomme spørsmål, introduksjonene av låtene, rett og slett en heftig headbang og morsomme påfunn som når trommeslager Vidar Berg hvilende inntar holdningen med hodet på hi-haten i stedet for å konsentrere seg om musikken og bandet; bygger broer mellom bandet på scenen og folket i salen som med fandenivoldsk humør levde seg inn i musikken av dette mangfoldige bandet. Inderøyningene ønsket vel å høre sin sambygding Siv Lena W. Laugtug spille fiolinen, men sammen med forhenværende gitarist fra Sprova, Ketil Sæther styrer de med familieforøkelsen og steller med småfolk og derfor tatt permisjoner.  

Hva så med lydopplevelsen? Man kunne vente seg bedre balanse av instrumentene og det ble litt pinlig når vokalen måtte slite med alt for tette instrumenter. Ingen grenser-idealet for volumknappen er kul nok, og med Lumsk på scenen foretrekker jeg sanglinjene foran bandet. Det kan kanskje være passende med et par instrumentaler for å vekke de døde.

Lumsk rendyrker én stemning og stil i hver låt. De gjennomfører en følelsesmessig spenning og bygger opp denne følelsen med komplekse overganger og emfatiserer med repetisjonene, og jeg ble sittende heller energisk til neste låt. Lumsk handler om spennende følelser og harde toner for meg. Progressiv rock har aldri vært bedre, i alle fall ikke på denne scenen, fordi den med enkle grep gjør noe nytt som jeg kaller for deres signatur, de liksom setter et merke i det livet som opplever bandet live. Bassisten Espen Hammer har de grummeste bassrefleksene og subwoofer systemet fungerer for trøkk og groov; Espen W. Godø sørger for å levere stemningsskapende introduksjoner, det turvande melodi og harmoni grunnlaget på piano og mellotron, og gitarene kort og godt gjør sin kreative del og bringer det hele sammen og leverer frem til publikum. Rytmene svinger innom både by og bygd med stev og rock `n´ roll. Med alle kulturuttrykkene for rock og metall behendig presentert som perlene på en streng og glimrende øyenstener kunne jeg konstatere at Lumsk trollbandt, og som vanlig slapp ikke publikum Lumsk ut av syne og vi ble ikke løst fra fortryllelsen før encoren etter tilbørlige tilrop. Og med stående applaus tok et godt fornøyd publikum farvel med orkesteret som til gjengjeld takket med å uttrykke at de var fornøyde med seg selv; de trivdes på Inderøy denne kvelden, og det fikk oss tilstedeværende delvis æren for vil jeg tro.

Etterpå forklarte Bård Christians bror, Sindre Brian, at både gitaristen og trommeslageren var lærere ved Musikk/Dans/Drama linja ved skolen, og dermed var Lumsk sin popularitet blant ungdommene oppklart, og videre syntes vi at vi sammen med kjente og kjære hadde hatt en bra og over toppen kveld.