ALEXISONFIRE – Oslo – Oslo, John Dee

Hardcore, post-hardcore, punk-rockn’roll-metal – kall det hva du vil – er ikke det jeg hører mest på. Allikevel tok jeg en tur til John Dee denne kvelden for å utvide horisonten, og det skulle vise seg å være et helt kurant valg.

Det kanadiske ”post-hardcore”-bandet Alexisonfire hadde med seg et annet kanadisk band, nemlig Cancer Bats, til å varme opp. Dette bandet spilte en form for hardcore-punk-rock’n roll-metal som ikke helt holdt mål i lengden. Noen av riffene ble intetsigende rett fram power-chordbaserte ”gidder ikke å lære meg å spille gitar”-reaksjonære framvisninger av pubertal onani, mens andre ganger skulle det flørtes med overtoner a la zakk wylde såvel som god gammel blues. Vokalisten var flink til å bevege seg, og hadde bandet hatt to gitarister samt vært litt mer kresne på riffinga ville de fått godkjent.

Da Alexisonfire hadde entret scenen var det overraskende mange i lokalet, og mange av publikummerne virket å ha et dyptgripende forhold til bandet. Mange av fansen ser veldig ”ordentlige” ut, samtidig som at håret deres ofte er klippet på en usymmetrisk måte. En slags forfengelig pappagutt-image av typen ”jeg leker meg litt med å klippe mitt eget hår og så står jeg foran speilet og tar i hårgelè i en hel time etterpå”. Neida, det er ikke vondt ment! Bandet fremsto som proffe, og hovedvokalisten var flink til å bevege seg og skape stemning. Han hadde en vokalstil som til tider nesten var ekstrem, en slags skriking. Den ene gitaristen bidro med overraskende vakker ren vokal mens den andre gitaristen bidro litt med en mer punkete vokal. Denne blandingen av vokalstiler gjorde seg meget godt. Musikalsk hadde bandet også mange virkemidler som de tok i bruk, og jeg tenker da særlig på gitarspillet – det gledet meg at det ble vist en evne til variasjon, oppfinnsomhet og modenhet som nesten ingen band i denne sjangeren har. Bassisten hadde en meget kledelig bart og han var flink til å agere på scenen – jeg fikk nesten assosiasjoner til den geniale bassisten i Spinal Tap filmen. Det er noe underholdende med en ung mann som pga barten ser ut som en 50 år gammel trailersjåfør, og det var også flere blant publikum som likte barten. ”I love your mustache” og ”kiss my ass, mustache man” ble det ropt. Det som gledet meg mest med musikken var de melodiøse partiene, og de var det mange av. Vi snakker ikke ”Gøteborg-melodiøst”, slik som noen slike band prøver seg på, ei heller kvalmende banalt ”punk-melodiøst”. Kanskje kan man si at det var en slags modnet punk blandet med en kvasi-intellektuell form for ”viktig-per-rock” bandet fremviste? Uansett så var det helt kurant, og jeg likte godt hvordan bandet virkelig gjorde noe ut av seg på scenen samt skapte kontakt med publikum. Jeg vil påstå at mange metallband har noe å lære av disse gutta; nemlig at det ikke er farlig å vise at man lever og at ens kropp er operativ!