PIGGTRÅDFESTIVALEN – Bergen – Hulen, Bergen

Piggtrådfestivalen som ble arrangert for tredje året på rad denne helgen, har på relativt kort tid rukket å bli en veldig viktig festival her i Bergen. For i tillegg til å by på et par relativt velkjente band ligger fokus på å få frem nye og lovende band som ikke nødvendigvis har en platekontrakt i lommen. Dermed gir festivalen også band på demostadiet en gyllen mulighet til å få vise seg frem på en scene, for som de fleste vet så er det ikke alltid like lett for et ukjent band å få tak spillejobber. Det viste seg vel egentlig allerede ved første band at ung alder og relativt kort fartstid ikke nødvendigvis har noe å si på kvaliteten.

Obliteration

På slaget 2300 braker det løs med Obliterations småtekninske death metal, og selv om bandet består av fire forholdsvis unge karer ble det tidlig klart at hele gjengen vet akkurat hva de driver med. Bandet låt tight som en knyttneve gjennom hele settet, og gitaristen leverte det ene kongeriffet etter det andre, gitarlyden var helt perfekt til bandets skitne death metal så det var en sann nytelse å høre på. Til tross for at bandet kun har en gitarist låt det hele tiden fyldig og kompakt, også under gitarsoloene (som forøveri var helt konge) hvor bassen og trommene klarte å skape en solid bakvegg slik at det aldri låt tomt. Settet bød på mange høydepunkt, og ”Baptized In Vomit” Slayer coveren ”Agressive Perfector” og ”The Smell Of Rotten Entrails” var definitivt bland det beste vi fikk servert denne kvelden. Det er egentlig ingenting å klage på her, dette var rett og slett sinnsykt fett! Jeg gleder meg til å høre mer fra dette bandet! Må forresten legge til en bonus for særdeles sjarmerende låttitler.

Setliste:
The Smell Of Rotten Entrails
Kjøttvind
Baptized In Vomit
Legion Of The Damned
Eternal Torment
The Abominator
Total Fucking Obliteration
Guts And Glory!
Aggressive Perfector
Consumed By Flames
Pica Fierce

Neste band ut var Kristiandsunds bandet Pica Fierce som spiller teknisk og ganske brutal thrash metal. Bandet slet litt med lyden under første låt, og det var vanskelig å høre vokalen. Men det kom seg heldigvis raskt, og allerede under den andre låten var lyden blitt veldig bra. Det viste seg tidlig at også Pica Fierce var en gjeng meget dyktige musikere, og hele bandet gjorde en veldig god jobb. Settet var spekket med fete riff, rå soloer og mye energi og brutalitet. Jeg mener å huske at låt nummer tre skilte seg ut som ekstra fet, jeg trur denne låten het ”The Comming” eller noe lignende, men jeg klarte ikke å få tak i setlisten så jeg er ikke helt sikker. ”Flamman” eller noe i den gaten, ble annonsert som ny låt, og også dette var en låt som skilte seg ut fra resten som mer melodiøs og litt annerledes. Trommisen fikk tekniske problemer mot slutten av settet, og mens publikum ventet på mer var det flere som ropte på låten ”Reptile” som bandet også har laget video til. Og som siste låt spilte bandet nettopp ”Reptile” som virkelig fikk liv i publikum. Faktisk var det under de siste låtene til Pica Fierce det var mest liv denne kvelden. 
Bandet gjør alt i alt en veldig god jobb, men jeg kjeder meg litt underveis og dette kommer av at en del av materialet låter litt likt. Jeg syns også at enkelte låter ble for progressive, for det ble av og til litt for mange partier å forholde seg til slik at det var vanskelig å finne tråden i låtene. Men det er mulig jeg hadde følt det annerledes om jeg hadde kjent låtene fra før. Men det var likevel nok av høydepunkter her til å kunne konstatere at også Pica Fierce er et band å rekne med for fremtiden.

The Deviant

The Deviant som består av medlemmer fra Gehenna og 122-Stabwounds var siste band ut denne kvelden. Til tross for at bandet sammen med Battered var det mest kjente navnet på årets festival, såg det ut til at en del folk hadde tatt turen hjem etter Pica Fierce, for det var merkbart mindre folk fremfor scenen når The Deviant gikk på. Også The Deviant sleit litt med lyden i starten, vokalen var knapt hørbar og trommelyden var altfor høy men det ble heldigvis bedre etter hvert. Bandet spiller en mix av black og death metal, og en kan vel enkelt og greit si at vokal og gitarlyd er typisk black metal, mens mange av riffene ligger mer i death og thrash gaten. Jeg fikk faktisk litt Immortal feeling av enkelte av låtene, og det var vel særlig Dolgars vokal som gav disse assosiasjonene, men det var også et riff her og der som kunne minne om nyere Immortal. Bandet gjør en god jobb og jeg storkoser meg under mesteparten av settet. Høydepunket var utvilsomt kongelåten ”Genocide”, men også ”Merciless”, ”Purity Of Hate” og ”Venom Of Mankind” som forøveri ble dedikert til Piggtrådfestivalen, fikk det til å rykke kraftig i dansefoten. Dessverre minket det enda mer på publikum utover i settet så det var ikke så mye liv fremfor scenen mot slutten, litt synd fordi bandet leverte varene så alt burde ha ligget til rette for hoderisting.  

 

Setliste:

Serpent
Intimate Skinning
Sadosadistic
Genocide
Merciless
Purity Of Hate
Venom Of Mandkind
Ressurection Of Hate

Lørdag 
(Dessverre kom jeg for sent til å få med meg Hauk som hadde æren av å åpne festivalen fredag)

Lucid Fear

Første band ut lørdag var Larviksbandet Lucid Fear som spiller symfonisk black metal med innslag av kvinnevokal, så vel som standard grim vokal. Kombinasjonen sint mannevokal og fager kvinnesang har vert utprøvd mange ganger før, og da særlig av goth metal bandene, men det er likevel ikke ofte du hører denne kombinasjonen i såpass kjapp og brutal black metal som Lucid Fear fremfører. Det fungerte tidvis veldig bra, men jeg syns likevel at kvinnevokalen ble for dominerende på enkelte partier, og dette gjelder særlig der hvor vokalen stort sett gikk i ahhhhhh og åhhhhhh, jeg trur nemmelig at flere av disse partiene hadde vert mye fetere uten den vokalen. Vokalen ble liksom bare liggende som et teppe over ellers ganske fete riff uten å gjøre annet enn å bare være irritere i lengden. Jeg må innrømme at dette låt bra på enkelte partier, men jeg trur likevel bandet hadde tjent på å begrense denne vokalbruken. Men stort sett gjør bandet en bra jobb og flere av låtene er veldig bra med mange fete riff og høyt tempo. Noe av det jeg biter meg mest merke til er grimvokalen til gitarist/vokalist Henrik Bruun som var jævlig fet, dessuten gjorde han også en veldig god jobb på gitaren. På en av de siste låtene overrasker den kvinnelige vokalisten med å ta over grimvokalen, og dette syns jeg fungerte overraskende bra.
Mye bra altså, men enkelte låter ble for lange og ensformige og jeg merket at jeg slet med å holde interessen oppe. Men det som utmerket som bra her var virkelig bra! Lucid Fear har absolutt noe å fare med, men de bør gå i tenkeboksen og prøve å få litt mer variasjon i kvinnevokalen og kutte ned på låtlengden på noen av låtene.

Obscure

Andre band ut lørdag var Bergensbandet Obscure som dessverre ble festivalens minst interessante band for min del. Bandet spilte forholdsvis tung og progressiv hard rock som under enkelte låter kunne minne om Black Sabbath, mens andre låter var mer skitten og rølpete hard rock. Bandet gjorde en grei jobb, men jeg fikk ikke helt taket på musikken, og det ble litt for sært i mine ører. Imidlertid såg det ut som publikum koste seg, så bandet gjorde utvilsomt noe riktig, men personlig syns jeg dette ble kjedelig.

Battered

Det bandet jeg såg mest frem til denne kvelden var Haugesundsbandet Battered som for ca en måned siden gav ut en glimrende debut plate som har høstet mange gode kritikker både her hjemme i Norge og ute i den store verden. Jeg hadde en mistanke om at Battered’s thrash metal ville funke enda bedre live enn på skive, og det gikk ikke mange låtene før det viste seg at jeg hadde helt rett. Dessverre sleit bandet veldig med lyden i starten, og mye feedback under de første låtene gjorde sitt til at disse ikke kom helt til sin rett. Men heldigvis klarte lydmannen å rette opp dette forholdsvis raskt, og fra og med låt nr tre var lyden tipp topp. Det viste seg tidlig at vokalist Siggy er den fødte frontmann, for i tilegg til å gjøre en meget god jobb med det vokale, tok det han ikke mange minuttene å få liv i et publikum som under hele festivalen hadde vert veldig tamme. Ingen av de andre bandene denne helgen var i nærheten av Siggys kommunikasjon med publikum. Frode og Aksel leverte det ene kongeriffet etter det andre og jeg ble imponert over hvor tight bandet låt til tross for at dette var deres første skikkelige konsert. Settet bød på mange høydepunkt, men det var likevel de tre siste låtene, ”Demagog”, ”Industrial Killing” og ”Oblivion Awaits” som ble det definitive høydepunktet for min del. I mine ører er dette de tre feteste låtene på skiva, og de låt faktisk enda fetere live! Det såg også ut som publikum var enig i det, for det var svært livlig fremfor scenen under disse låtene. Jeg har egentlig ikke mer å si enn at dette rett og slett var jævlig fett!   

Setliste

New Lament
Perfect Illusion
Parasight
The Flagellant
The Dig
Not One
Demagog
Industrial Killing
Oblivion Awaits

Breed

Breed fikk æren av å avslutte årets Piggtrådfestival, og de gav alt for å gi festivalen en verdig avslutning. Bandet spiller tung riffbasert metall, som tidvis minner veldig om Pantera. Det er særlig gitaristen som gjør at det låter likt, for i tillegg til å spille på Dime gitar, har han en spillestil det stinker Dimebag Darrell av. Men det låt fett som faen, og når gitaristen var belønnet med en gitarlyd som kunne flytte fjell kunne ikke dette slå feil. Han riffet som en gal gjennom hele settet, og selv om hele bandet gjorde en upåklagelig jobb, var det ikke tvil om at det var gitaristen som eide scenen under denne konserten. Bandet spilte mange låter, men det var seint så jeg husker ingen som skilte seg spesielt ut, men jeg mener å huske at det meste låt fett. Bandet spilte også et par coverlåter, og jeg bet meg særlig merke i Black Sabbath låten ”Hole In The Sky” som et av høydepunktene. Det såg også ut som at publikum storkoste seg, for det var svært livelig fremfor scenen under hele settet. Bandet drog også et ekstranummer før de takket for seg

Setliste

Remember
Break Me
Underline
Bleed In
Misery
I’m Walking
To The Chest
The Flow
My Anger
Hole In The Sky
White Faced
 

Breed satte et verdig punktum for en festival hvor så å si alt gikk knirkefritt, dette er faktisk en av de få festivalene jeg har vært på uten nevneverdige forsinkelser. For min del ble Obliteration og Battered festivalens høydepunkt, men alt i alt gjorde alle bandene en meget bra jobb, og dersom det vi fikk servert på denne festivalen er representativt for de bandene som ligger og spirer i den Norske undergrunnen har vi mye å se frem til i fremtiden.