For 22 år siden ble en liten jente født inn i en familie av musikkelskende mennesker. Black Sabbath, Deep Purple, Uriah Heep, Fleetwood Mac, Neil Young, Nick Cave and the Bad Seeds…. Alle ble de spilt igjen og igjen, og denne lille jenta ble fort preget av en stor lidenskap for musikk. Men uansett hvor godt jeg likte denne musikken, eller det faktum at jeg bare var en liten droltunge, som min mor liker å kalle meg, var det Pink Floyd som fascinerte meg mest. Hver eneste kveld kunne jeg ligge i sengen og høre skrangleverket på «Time», eller hylingen til «Great Gig In The Sky», og sovne med den roligste fred over meg… Jeg har sett mang en bakoversveis opp gjennom årene når voksne mennesker har spurt meg hva slags musikk jeg liker, hvorpå jeg har svart: «Jeg liker Pink Floyd, jeg!» Jeg var en sær 7 åring. Alle de forskjellige aspektene og detaljene ved musikken, som jeg var for ung til å forstå da, og kanskje fortsatt er, fascinerer meg like mye den dag i dag.