TRONDHEIM ROCKS
Live at Dahls arena. Trondheim 2-3/6 Anmeldt av Roger Hagerupsen

Da er det endelig klart for første utgave av Trondheim Rocks. Sommerværet er på sitt aller beste denne lørdagen, og på vei ned til E.C Dahls arena kan en allerede høre musikk fra en folksom Lamoparken da Musikkens dag også er denne dagen. Riktignok fra mindre scener hele byen rundt. Trondheim Rocks hadde noen dager før festivalen begynte solgt ut 19000 billetter begge dagene festivalen varer, altså til sammen 38000 billetter. Men det er tydelig at arrangøren hadde regnet med at trønderne som vanlig er litt trege med å komme seg ut døra da det i starten av dagen ble lange køer i barene, noe som heldigvis ordnet seg utover dagen.

LØRDAG:

Skambankt:
Undertegnede kom ca. halveis inn i Skambankt konserten og allerede var det svært folksomt, og ikke minst varmt inne på arenaen. Bandet ledes av Kaizers Orchestras Terje Winterstø Røthing og har holdt på siden 2003. Dette er ett band jeg personlig aldri har hatt helt sansen for, men i livesammenheng hørtes det hakket røffere ut, på tross av bandets pene bekledning på scena. Fremdeles er jeg ikke frelst, men dette var likevel en positiv overraskelse. Det var allerede mye folk foran scena, og folk så ut til å kose seg på tross av at det enda var tidlig på dagen.

Inglorious:
Inglorious var andre band ute for min del denne kvelden. Dette er ett engelsk hardrock band grunnlagt i 2014. Og har så langt gitt ut to plater (Inglorious fra 2016 og Inglorious 2 fra 2017). Mange betegner dem som hardrocken’s redningsmenn, om ikke det nødvendigvis stemmer så er det likevel ingen tvil om at dette er en dyktig gjeng. Frontmann og vokalist Nathan James er ett ett naturlig blikkfang på scena der han driver med noe småfemi dansing av noe slag. Men for en stemme på fyren! Han har selv uttalt han er inspirert av David Coverdale og det både ser vi og hører man. Selve bandet har helt klart sine røtter i 70-tallet og man kan tidvis høre litt Deep Purple og Led Zeppelin i musikken deres. Mitt ankerpunkt er at det tidvis er litt for "pent", jeg kunne ønske de var hakket råere i stilen og slapp seg mer løs. Unntaket må være trommis Phil Beaver som virkelig tok av på trommene. En trivelig og imponerende konsert de vel 45 minuttene de holdt på.

Refused:
Siste band ut for min del, på grunn av jobb, ble Refused. Og dette er rett og slett ikke min greie! Dette svenske bandet har holdt på siden 1991, og regnes som punk. Jeg må innrømme at jeg klarer ikke høre mye punk i musikken deres. Personlig finner jeg ikke mye jeg liker i dette bandet og denne konserten. De er bra samspilte, noe en også bør være etter så mange år. Og ikke minst har de en samfunnsengasjert vokalist som kjefter på arrangøren pga. mangelen på kvinnelige artister på denne festivalen (kun Karina Ljone fra Blood Command), han tar seg også en tur inn i publikummet mens han synger, noe som også alltid er populært. Utover det er det kun noen strofer fra Slayers "Raining blood" som tiltaler meg i denne. Men publikum ser ut til å kose seg, og mange skrøt også uhemmet av denne konserten etterpå.

SØNDAG:

Kvelertak:
Det er betraktelig gråere og kaldere i været når Kvelertak er første band ut for undertegnende på søndag. Lyden på konsertene på lørdag var okay, men det var litt vind i luften på søndagen noe som også påvirket lyden, spesielt på den store scenen. Stavanger-bandet Kvelertak har holdt på siden 2007 og har sluppet tre plater så langt. Dette er ett band jeg synes det er vanskelig å putte i en sjanger da de så absolutt gjør sin egen greie, og har sin egen distinkte sound. De har etter hvert blitt så store at de både trives , og passer på de større scenene og varmet nylig opp for Metallica i Oslo. Mitt største ankerpunkt mot dette bandet er det som også er hovedproblemet med dem live også på denne konserten: Det er rett og slett for lite variasjon i låtene deres. For min del synes jeg låtene glir inn i hverandre, og det meste høres likt ut. Men det er mye energi på scena og frontmann Erlend Hjelvik gir 100% som han alltid gjør. Dette er noe som gjør at Kvelertak alltid fungerer bra live for meg, selv om jeg synes det kan bli vel kjedelig på plate. Låteutvalget i kveld er jevnt fordelt fra de tre utgivelsene deres, men med hovedvekt på materialet fra platen Kvelertak.

Spidergawd:
Trondheims-bandet Spidergawd er neste på programmet. De så livets lys i 2013, og ble startet av bl.a tidligere Motorpsycho medlemmer. Dette er ett bent frem rockeband og er ett velkomment pusterom blant de hardere gruppene på programmet i dag. Jeg syns helt klart lyden på den mindre scena er hakket bedre, så de forskjellige instrumentene kom godt frem i lydbildet, i hvert fall der jeg sto. Og det er helt klart kvaliteter i dette bandet. Jeg har lite kjennskap til låtene deres, men med så dyktige musikere på scena blir det likevel trivelige 45 minutter med bandet.

Sabaton:
Nest siste band på hovedscenen er det svenske powermetal bandet, og Trondheimsvennene, Sabaton. De har besøkt Trondheim fem ganger de siste 8 årene nå, på alt fra lille Blæst til de nå varmer opp for Iron Maiden på den største scenen. Og de har en del mer utstyr med seg på scenen enn de fleste andre gruppene denne helga, bl.a tanksen (som likevel ble ubrukt konserten gjennom). Pga. at de kun hadde en time til rådighet ble det ett noe kortere sett enn det de vanligvis har. Jeg blir likevel overrasket over at de bare spiller tittellåten fra den nyeste platen "Primo Victoria". Hovedvekten på denne konserten er låter fra henholdsvis "The last stand " (2016) og "Heroes" (2014) med tilsammen seks av de elleve låtene de spilte denne kvelden. Personlig synes jeg at jeg har sett bandet bedre og mer motivert før, noe dessverre er mye pga. av lyden som påvirkes av det tøffe været denne dagen. Ett komisk øyeblikk er når vokalist Joachim Broden’ og ett av de andre bandmedlemmene ser ut til å løpe inn i hverandre og faller i bakken. Noe som for meg i hvert fall blir en avveksling i noe som føles som en litt rutinepreget fremføring i dag.

Iron Maiden:
Så er det endelig klart for helgas definitive høydepunkt for de fleste av oss. Den største spenningen er hvordan lydforholdene vil være under det rådende været, og hvordan snart 60 år gamle Dickinson’s stemme høres holder, ikke minst etter hans alvorlige sykdom. Når "Doctor Doctor" runger utover arenaen stimler de fleste mot scenen. Og når Winston Churchills tale begynner, vet alle med kunnskap om Maiden hva som kommer neste. Under en gigant flymodell kommer Dickinson hoppende på scena i pilothjelm og "Aces high" dras i gang, og umiddelbart forstår man at man ikke behøver bekymre seg over stemmen hans i kveld. Han synger jævla bra allerede i åpningslåten før stemmen er varmet opp, og i det som er en svært krevende låt å synge live. Neste ut er 1983’s "Where eagles dare" fra Piece of mind-platen som også sitter som ett skudd , før man går over i mer oppbrukte "2 minutes to midnight" og "The trooper" (i denne låten kommer for øverig Eddie ut i Trooper kostyme og tar en fektekamp med Bruce). Personlig kunne jeg helst tenkt meg å slippe disse låtene etter å ha sett dem i stort sett hver Maiden gig jeg har vært på, men har stor forståelse for at de må spilles. "Revelations" er en låt som tas frem med jevne mellomrom også i kveld, og denne er det umulig å bli lei av. Noe jeg trodde kunne bli en dødtid her i Trondheim var midtpartiet av konserten når bandet velger å spille en del av det nyere materialet i form av "The clansman", "For the greater good of god", "The Wicker man" og "Sign of the cross" fra noen av sine mindre profilerte album på 90 og 2000-tallet, men disse fremstår som noen av kveldens lengste og mest episke innslag og tas godt i mot av fansen. Neste ut er en sang jeg aldri har sett bandet spille live, nemlig "Flight of icarus" så det er kanskje kveldens høydepunkt for meg. Dickinson for anledningen med en form for flammekaster mens Icarus kan skimtes på storskjermen i bakgrunnen. Så starter allsangen når "Fear of the dark" begynner. Personlig ingen favoritt hos meg, men absolutt den beste låta fra platen med samme navn. Den går over i "Number of the beast" før Eddie dukker opp bak scenen i "Iron Maiden". Etter en kjapp tur backstage kommer gutta tilbake og drar i gang "The Evil that man do" fra glimrende Seventh son of a seventh son-platen. Før de avslutter kvelden med "Hallowed be thy name" og " Run to the hills". Dette har vært en fantastisk konsert rett og slett! Alt fra allerede nevnte Dickinson til 66 år gamle McBrain som ikke ser ut til å preges av alderen. Harris er like autoritær og mobil på scenen som alltid og de tre gitaristene er like samspilte som alltid. Det var også kult med alt showet rundt: Dickinson som skiftet kostyme omtrent mellom hver sang, alle forskjellige backdrop’ene og og effektene på scenen. Iron Maiden SKAL være show og det gir konserten en ekstra dimensjon så lenge det ikke går utover kvaliteten på konserten, noe det heller ikke gjør. Eneste problemet var den småsure vinden som tok lyden av og til. Men det skal ikke bandet lastes for.

Så hva sitter en igjen med av inntrykk etter første utgave av Trondheim Rocks? Det har vært ett vellykket arrangement. Det er lett å komme seg ut dit, og gikk greit å komme seg hjem med buss også etter arrangementets slutt. Jeg opplevde ingen kø for å komme inn, og minimal kø på vei ut etter konserten. Det var heller ikke problem å kjøpe øl eller mat (med unntak av de første timene på lørdagen) og ingen kø til toalettene. Været var svært varierende fra dag til dag, men det kan ikke festivalen gjøre noe med. Skal en klage på noe må det være bookingen av band som jeg synes var litt for svak (med unntak av Maiden), men med 38000 solgte billetter så er det kanskje bare meg? Jeg synes også at 45 kroner for ett lite glass vann er i drøyeste laget. Spesielt på lørdagen var det ekstremt varmt på arenaen og da er det lett at fulle folk heller kjøper seg en øl for pengene. Festivalen er ansvarlig for sine besøkende og er ikke tjent med at noen blir dehydrert. Så det må da kunne gå an å gi ut gratis vann til folk? Ses neste år!!