LAIBACH – Folken, Stavanger
- by Irmina Lunnoy
- Posted on 03-10-2017
Til å være et band som ikke spiller metal er Laibach ganske berømte i metal miljøet. Grunnen til dette kan være at de laget et cover av «The Final Countdown» av Europe og at de høres litt ut som Ramstein. Selv om man ikke kan argumentere mot den første påstanden, var det faktisk Rammstein som ble inspirert av Laibach, ikke omvendt.
Jeg har hørt en del på Laibach, men jeg har nokså blande følelser for deres produksjon: noen låter digger jeg, noen låter synes jeg ikke mye om. Jeg har aldri sett dem live heller, før. Da jeg fikk vite at Laibach skulle besøke Stavanger i forbindelse med Kapittelfestivalen var det bare å dra dit og endelig få sett dem.
Først en liten forklaring. Kapitelfestivalen i Stavanger er en årlig litteraturfestival med sterkt fokus på internasjonal litteratur og samfunnsspørsmål, særlig ytringsfrihet. Ytringsfrihet var nokså sentralt problem i de første årene av Laibachs virksomhet. På grunn av bandets navn (Lubljana på tysk) og assosiasjonene knyttet til det, samt bruk av nazi-lignende symbolikk gjorde at gruppen fikk et forbud mot å opptre, som først ble opphevet i 1985.
Denne kvelden skulle Laibach spille på Folken studenthus, et av de mest historierike konsertlokalene i Stavanger. I informasjonen om konserten sto det, at Laibach bl.a. skulle fremføre materiale fra konserten i Pyongyang. På grunn av dette ble jeg nokså skeptisk, siden settet fra den konserten i stor grad bestod av coverversjoner av Richard Rodgers` og Oscar Hammerstein II’s musikal «The Sound of Music». Selv om jeg er oppmerksom på symbolikken av denne musikalen (en familie som motsatte seg totalitarisme) funket det ikke for meg. Det var rett og slett ikke den Laibach, jeg ville se.
Da jeg kom inn i konsertsalen ble min mistanke tilsynelatende bekreftet. Fra høyttalerne kom nettopp de glade, kitchaktige låtene fra «Sound of Music». Samtidig var det noe nifst over det hele. Lysene i salen ble dempet til et minimum. Hele salen ble feiet av spotlys, noe som kunne vekke assosiasjoner med en arbeidsleir eller et fengsel. Ti minutter før konserten kunne man høre en dempet dundring som økte på, mens den lystige musikken stilnet gradvis. Plutselig smalt det høyt. Siden kunne vi bare høre dundring. Scenen er fortsatt mørklagt unntatt en skjerm hvor noen hvite streker etter hvert dannet mer og mer intrikate mønstre bl.a. av sverd, vikingskip, hav osv. Det kommer summing fra synthesizere, noen enkle toner og en monoton elektronisk beat. Så kommer det åpningstakter fra Griegs opera «Olav Trygvason», Op. 50. Stemningen er monumental, mørk og trykkende. Så kan man se silhuettene av vokalistene Milan Fras og Mina Špiler mot skjermen. «Skjult i de mange manende Navne Runernes Giver og Galdrens! Du, som gik ud af Verdens Ophav, Du, som ser Livet fra Lidskalv» tordner den hese, følelsestomme stemmen til Fras, slik at man får gåsehud. Vokalen til Mina Špiler er nesten i operastil, noe som skaper en mektig kontrast mot vokalen til Milan Fras. Mot slutten kommer det en kaskade av lyse synthesizer-akkorder og stemningen blir lettere.
Ikke for lenge. Etter «Ja, Vi Elsker» som avslutter den første låten, dundrer det en kakofoni av pianolyder. Så bråker en ukoordinert maskingeværsalve i bakgrunnen. Til slutt dukker det opp en ukoordinert, flat pianopassjasje som rett fra en skrekkfilm. Den blir gradvis overdøvet av et mektig, dramatisk synthinnslag som også er i god skrekkfilm-tradisjon. Dramatikken bare øker og øker. Milan Fras deklamerer teksten til «Smrt za Smrt» («Død for død»). Fras’ stemme er monoton, sterk og på grensen til growling. Mina Špiler hyler i panikk bak sin synthesizer flere ganger. Så stilner alt plutselig.
Så er det tid for «Eurovision». En elektrolåt i moderat tempo med markant beat og illevarslende refrenget «Europe is falling apart». Etterpå kommer det enda en sang fra 2014-album «Spectre» nemlig «Walk With Me» en «catchy» elektropop låt. Da det ble noe lysere etter hvert, fikk jeg anledning til å se på bandet. Det ser ut at bandet tonet seg en del ned. Milan Fras har selvfølgelig sitt karakteristiske hodeplagg og ridebukser. Resten av drakta består av dressjakke og en svart skjorte med oppbrettede armer. Mina Špiler ser ut som en sekretær fra en hvilken som helst totalitær stat på 50- tallet. Resten av bandet er kledd i svarte skjorter og bukser. Altså ingen «nazi uniformer». Etter «The Great Divide» og «Each Man Kills The Things He Loves» – en coverlåt av sangen til Jean Moreau kom det et 10 minutters «Intermezzo», en slags tradisjon på Laibach konserter.
Etter pausen satte bandet i gang med resten av programmet. Først ute var «My Favourite Things» fra «Sound of Music». Hva kan jeg si. Interessant, faktisk en veldig bra versjon med en delikat piano passasje og samplet barnekor. Det var også en veldig spesiell opplevelse å se Fras «syngende» om: «Cream colored ponies and crisp apple strudels, Door bells and sleigh bells and schnitzel with noodles» mens de nevnte pluss andre søte ting dukket opp på skjermen bak ham. Etter en interessant versjon av «Sound of Music» kom kjærlighetssangen «We Are Millions», med den distinkte melodi som gi assosiasjoner med soundtrack fra 70-talls James Bond filmer. Deretter kom det enda en låt fra «Spectre» nemlig «Whistleblowers». «Whistleblowers» er antagelig hyllest til Edward Snowden, Chelsea Manning, Julian Assange altså varslere som sto imot store etterretningstjenester. Denne låten har en «militær» melodi, marsjrytme, og masse plystring. Det siste viste seg å være veldig engasjerende for publikum. Alle yngre og litt eldre med variert miljøtilhørighet sto og plystret og hadde det tilsynelatende gøy.
Selve gruppen samhandler med publikum på sin særegne måte. Frontskikkelsene Fras og Špiler er veldig uttrykksfulle når de synger. Når de er ferdige med det trekker de seg tilbake og ser tomt mot salen. Alt som er rettet direkte mot publikum dvs. kommandoer, skryt, oppmuntring osv. kommer fra playback. Her kunne man forvente en mekanisk robotstemme, men nei. Denne stemmen høres ut som eldre, myndig onkel.
Senere kommer det enda flere låter fra «Spectre», der de mest minneverdige for min del er den energisk og fengende «Bossanova» og «Resistance is futile» en heftig låt med 80-talls elektronika/ elektropop estetikk. «Resistance is futile and you will be assimilated- with blitzkrieg» brøler Milan Fras. Vokalen her er robotisk og autoritativ, scenelyset pulserer, spotlys feier vilt over hele scenen. Bra avslutning av konserten.
Laibach ville ikke gi seg ennå. Som ekstranummer kom «Life Is Life/ Leben heißt Leben». Det var selvsagt monumentalt og totalitært som alle vet. Plutselig går låten over i en tyskspråklig versjon og alt eksploderer ut i en kakofoni av lyder for å komme tilbake til hovedmotivet med nesten deathmetal tyngde. Så blir det slutt for godt.
Hva kan man si? Det var litt synd at bandet bestemte seg for å bruke hovedsakelig «Spectre» med relativt nye og kommersielle låter. Etter en mektig og vanvittig sterk konsertstart ble jeg litt skuffet. Likevel, hvis gruppens formål den kvelden var å underholde, klarte de det helt strålende. Publikum virket veldig engasjert. Selvfølgelig må man også skryte av et dynamisk, uvanlig og meget godt koordinert visuelt show. Med kraftige puls av lys, spotlys feiende over hele scenen og til tiders surrealistiske motiver på skjermen var det en utmerket innramming av musikken. Jeg lurer litt på om de små øyeblikkene med nokså dundrende lyd var en glipp i lydavdelingen, siden jeg ikke kunne huske det fra bandets produksjoner. Likevel, instrumentene og vokalene var ellers godt definert. Til sammen gjorde Laibach et meget positivt inntrykk på meg.