HOMOFERUS + ONCE AWAKE + HEKLA – Bergen – Inside

HEKLA er et ganske nytt band fra Bergen som spiller en form for black metal, men ikke helt det som jeg ser på som 90-tallets form. Dette var bandets første konsert, og de virket som at de var noenlunde klare for en scene. Siden bandet inneholdt medlemmer fra blant annet Vinterbris, som er et litt annet type black metal band, var det ikke spesielt merkelig at bandets medlemmer var sånn omtrent scenevante.

Den litt mer forstyrrende delen av fremføringen, kom da bandets bassist holdt en småsatanisk tale mellom to av sangene. Personlig klarte jeg ikke helt å få et seriøst bilde av bandet etter dette. Det ble rett og slett litt «parodisk» i forhold til hva som sannsynligvis var formålet med talen.

Tilbake til musikken, var det ingenting negativt å si om dem, og de tingene som kanskje var litt «ute», kommer nok inn med årene, og/eller når de får spilt flere konserter. Det som jeg kanskje kan anbefale til bandet, er nok å prøve å holde energien oppe mellom sangene, for på en litt rar måte, falt energien på scenen ned i gulvet når de ble ferdig med hver sang.

Bandets utseende på scenen var generelt sett ganske interessant, men også litt rotete. Jeg tror de kunne tjent på å finne et gjennomgående tema når det kommer til bekledningen. Det blir litt merkelig når en er utkledd som en prest, en ser ut som en soldat osv. men igjen, så er dette noe som pleier å komme med tiden.

Alt i alt, var det mer enn gøy nok og underholdende nok å se dette bandet spille. Selv om deler av opptredenen var kritikkverdig, så klarte bandet å more meg ganske mye.

ANBEFALING: Dette er et band som jeg vil anbefale til de som kanskje ikke tar black metal så alt for seriøst, men som synes at musikken er bra, og at det er viktigere enn image.

 

ONCE AWAKE var i utgangspunktet de som jeg anså som minst interessante før jeg dukket opp denne kvelden. Jeg hadde hørt rykter om at bandet stort sett bestod av medlemmer fra to andre band, Goddamn og Shattered Society. Siden jeg både har sett og hørt begge disse bandene før, opptil flere ganger, følte jeg ikke at dette kom til å bli veldig mye nytt.

I det bandet går på scenen, viser de med hjelp av kroppsspråk at de ikke har noe problem med å stå på en scene. Bandet gjør klar instrumentene, og lyden går på. Bandet drar i gang musikk som virker rimelig velkjent fra de to bandene som medlemmene kommer fra. Jeg merker at selv om ferdighetene til medlemmene er gode, er det ikke helt i min gate, og det er heller ikke noe som underholder meg så alt for mye. Noe som kanskje er synd å si.

Jeg må ærlig innrømme at jeg finner det litt rart at akkurat Once Awake ble bedt om å spille på Homoferus’ slippkonsert. Dette kommer mest av alt av at de spiller så forskjellig musikk. Hekla og Homoferus er på en måte litt like, mens Once Awake faller litt utfor i forhold til de to andre. Når det kommer til talentene til bandmedlemmene, er det ingenting å rakke ned på. Alle i bandet virket som at de hadde stålkontroll på sitt område, og det var godt å se og høre.

Med raske trommer og hurtige gitarriff, var dette en rå opplevelse, tross mine baktanker om at jeg hadde hørt dette før. En ganske brutal vokal på toppen av det allerede heftige bildet, gjorde at bandets musikk ble bra å høre, dog fremdeles ikke så alt for underholdende.

Til slutt, kan jeg nevne at jeg hadde det ikke forferdelig under bandets opptreden, men det står kanskje litt mer på at jeg hele tiden hadde en følelse av at jeg hadde sett og hørt dette bandet før på gjennom to andre band.

ANBEFALING: Once Awake er et band som kan anbefales til de som er glad i en brutal form for Metalcore.

 

Mørkt, melankolsk, og ambient! HOMOFERUS er uten tvil et av de bandene som jeg har sett live noen gang som har imponert mest. Fra og med at de kommer på scenen, til de går av, er det alltid energi i taket, skammelig god musikk, og helt fantastiske evner på instrumentene sine! Det er sjeldent at et så «lite» band, er så gode til å spille, og har en så god måte å opptrå på scenen.

Idet sangen «Hatred by name» blir dradd i gang som første sang, blir jeg på en måte litt skuffet, fordi det er i mine ører, den beste sangen til Homoferus. Jeg må likevel påpeke at det var greit, fordi jeg måtte gå tidlig. Når sangen var over, mistet de ikke noe av den energien som de hadde under sangen. Det er en evne som ikke så alt for mange «småband» har.

Utseendet til bandet er appellerende, på en helt egen og spesiell måte. Bandet har et fullstendig, og gjennomgående tema, som matcher bra med musikken de spiller i tillegg. Det både ser, og høres barskt, tungt og svart ut.

Når det kommer til selve fremførelsen, synes jeg at når jeg så dem på Hulen, var bedre. Dette er mest på grunn av at Inside er en generelt sett for liten scene. Lite plass på scenen og lite plass i publikum, gjør at man mister litt av den atmosfæren som skal ligge mellom metal artister og publikum. Man får rett og slett ikke en god nok konsertfølelse av det etter min mening. Dessuten, synes jeg at Homoferus fortjener å spille på store scener mer enn småscener som Inside.

Enda en ting som irriterte meg, var at publikum (som betalte for å komme og se Homoferus), virket generelt sett lite interessert, og så ut som de mest av alt ønsket å dra hjem. Det er noe som jeg sjeldent liker å se på en konsert, og kanskje spesielt når bandet som spiller er ett jeg liker så godt.

Til syvende og sist, leverte Homoferus like bra som jeg forventet at de skulle. Tøff og symfonisk black metal på sitt aller beste!

ANBEFALING: Homoferus glir nok rett inn i platesamlingen til de som er store fans av Dimmu Borgir, Carach Angren og Emperor. Det er symfonisk og melodiøst, blandet godt sammen med en rå lyd. Absolutt et band som jeg vil anbefale hvem som helst å sjekke ut!