MOTSTØY 2008 – Dag 2 – Notodden
- Posted on 17-10-2008
Lillith
En ung dame, alder ukjent, satte seg til rette. Og hun sagde så… Ja, faktisk var det mer eller mindre det hun gjorde. Hun brukte sagen for å lage litt ulyd. Lilliths form for skitten rock, ispedd merkelige sekvenser med interessant instrumentalisering, var er frisk pust i en ellers så ekstrem metal-hverdag / progressiv rock-hverdag. Vokalisten Camilla sang med en stemme som var veldig rå, men også tender til tider. Og det passet meget godt inn i bandets musikk, som du selvsagt kan høre mer av på deres myspace side. Lytt da særlig til "Dance With Death".
Leprous
Einar og co. har valgt å roe ned det kaotiske uttrykket noen av oss husker fra deres debut. De spilte dog bare nye låter denne aftenen, og det var mye som var bra. Det var mer Tool over det hele, med nyanser av Opeth. Kvaliteten er ikke helt der oppe enda, men om vokalen er litt renere på albumet de har spilt inn, så har jeg en mistanke om at vi står overfor et interessant verk som vil kreve en del av sine lyttere.
Utfordringen live blir å få frem vokalisten uten at keyboardet står i veien. Men regner med at Leprous har tenkt på dette om det nye albumet blir en aldri så liten suksess.
Koldbrann
Ekte norsk svart metall. Lyden var ikke den beste jeg har hørt fra den kanten, og jeg synes til tider det var litt lite trøkk, men heldigvis kjenner jeg låtene rimelig godt og dermed klarer jeg uten problemer å få med meg det som skjer. Nå spilte de ikke så lenge, men de 45 minuttene de hadde til rådighet ble da avsluttet med "Djevelens Treskeverk".
Vreid
Sammen med Keep Of Kalessin viser det seg at Vreid stadig finner frem sine instrumenter og spiller noen låter for oss. Personlig synes jeg dette bandet har litt for mange like sekvenser når vi ser albumene under ett, og det har bidratt til at jeg har styrt unna mye av det bandet har gjort. Nå har guttene spilt inn et nytt album, "Milorg", som kommer en gang ut på nyåret.
Og det var med stor glede at de to siste låtene, fra den kommende platen, viste at dette var en konsert jeg ikke trengte å bekymre meg for. Jo da, de spilte nytt og gammelt, og med god lyd og et publikum som henger seg på, ble dette en fin konsert. Men det som virkelig gjorde susen, var de to nye låtene. Om vi skal dømme albumet med bakgrunn i disse, så har vi noe å se frem til som kommer til overraske mang en metalsjel. Bandet har dreid seg i progressive retning, og det er noe vi kan like, siden det da blir mer interessant å høre musikken. De tidligere låtene er for like, og stort sett bygd opp inni samme lest. Norske Vreid kan vise seg å bli en stor overraskelse på nyåret.
Bandet viser også at de har tilspilt seg mye erfaring med årene. De er samspilte og de spiller knirkefritt. Vokalisten får med seg publikum, og hva mer kan man forlange fra et ungt publikum? Jeg er sikker på at Vreid fikk seg noen nye fans i løpet av kvelden.
Anekdoten
Stemninger. Vakker musikk. Svevende. Og sist jeg så dem ble jeg litt irritert over vokalene, i og med at de rett og slett var sure. Derfor var jeg skeptisk til det som kunne komme. Vel, det kom noe og det var ikke surt. Jeg har ikke hørt Nicklas og Jan Erik synge bedre enn nettopp denne aftenen i Notodden. Og siden valget av låter var variert og fra forskjellige utgivelser så ble dette for meg en konsert som satt sine spor. "From Within" er og forblir en kongelåt. Og med en krystallklar lyd ble dette progressive rockebandets opptreden for musikk i mine ører å regne.
The Flower Kings
Mitt favorittband når vi ser bort fra metal av alle kategorier og Devil Doll, selvsagt. Og for en gangs skyld, så skuffet dem. Jeg vet ikke om det hadde å gjøre med lydproblemene deres, eller at de bare fikk en times spilletid. Sist jeg så dem, på Rockefeller, så fikk jeg nesten tårer i ansiktet. Men denne gangen kjente jeg irritasjonens muskler slepe seg nedover ryggen og ned til leggene mine. Ja, enten det eller at jeg var sliten etter å ha stått og sett/hørt mange band denne dagen. Eller en kombinasjon. Jeg fant i hvert fall ut at det ikke var noen vits i å anstrenge seg for å få med seg hver minste perkusjon. Når det i tillegg låt overraskende surt av Bolins keyboard, ja, da var dette dømt til å bli en nedtur.
Men heldigvis var overnevnte Anekdoten en finfin beholding av progressiv rock. The Flower Kings nådde, som du har skjønt, ikke opp og det var egentlig bare å vente til de hadde spilt seg ferdig slik at vi kunne få avslutte med en herlig dose black metal.
Gorgoroth
Akkurat ja. Du tenker sikkert, hvilken Gorgoroth er dette! Vel, personlig gir jeg blanke faen i hvem som vinner, hvem som har rett. Det eneste jeg i all min egoisme tenker er at jeg håper neste albumet blir like bra som det forrige, eller bedre om mulig… Det gjelder for så vidt for begge versjonene av dette legendariske norske bandet. Men nok om det.
Og mer av noe annet. Denne konstellasjonen av musikere, anført av en meget opplagt Gaahl, fremfører sine låter uten noe mikkmakk. Det er rett og slett ingen ting som tar bort oppmerksomheten fra det som er det viktigste med et band, nemlig musikken. Jo da, de går att og fram på scenen, men utenom det er der intet. Ingen som henger på kors, ingen brennende fakler. Ingen nakne damer. Ingen nakne menn. Bare ekte norsk black metal.
Og lyden? Jeg har aldri hørt Gorgoroth med en så bra lyd. Etter den skuffende opplevelsen, lydmessig sett, under Satyricon var det en fornøyelse å få med seg Gorgoroth. Og jeg kan heller ikke huske at Gaahls vokal har vært så sterk. Faktisk var der er par skrik underveis som fikk mine tanker til å gå til Atilla. Gaahls hyl var hjerteskjærende.
Uansett hva du måtte mene om hvem som er "ekte" Gorgoroth, dette var en fin opplevelse og en maktdemonstrasjon av ekte norsk svart metal!