DANKO JONES – Oslo – Rockefeller

Master Piece Of Cake fra Holmestrand åpnet ballet denne kvelden. Bortsett fra det noe tullete navnet, var det helt greit det de serverte – punk/rock med masse inspirasjon fra 60-tallet og vindskeiv vokal som til tider skar noe i øra. Ikke uten sjarm, men de fikk ikke akkurat Rockefeller til å koke. Den jobben var det definitivt Danko Jones som skulle ta seg av.

Og det var (kanskje ikke så overraskende…) en helt annen mottagelse den kanadiske rockeren fikk når han gikk på scenen. Et fullsatt Rockefeller i fredags/vorspiel-stemning var tydeligvis klar for sex-fiksert rølperock! Jeg så Danko Jones da han opptrådte her siste også, og det var i grunn en maktdemonstrasjon – kronen på verket var at han også hadde med seg John Garcia fra Kyuss, noe han dessverre ikke hadde denne gangen. Han introduserte Josh Homme som en spøk denne kvelden, men så celebert besøk skulle vi dessverre ikke få.

Men for all del – mannen klarer seg fint alene (i sin trio), og har mye fengende og harry rock å by på. Det meste av materialet hans er som skapt for en live-setting, og han vet hvordan han skal få med seg publikum. Han har en veldig intens stil som frontmann, og bedre kontakt med publikum enn det som ofte er tilfelle. Nå må jeg innrømme at jeg synes den siste plata hans var en skuffelse, og det virket som om de fleste i publikum delte mitt syn – hver gang det ble introdusert en ny låt, sank den ellers ganske voldsomme stemningen et par hakk. Den noe merkelige tilbakelente rocken han serverer på den nye plata, kan ikke måle seg med tidligere låter som f.eks. "Sticky Situation", "Baby Hates Me" og "First Date". Sistnevnte fikk forøvrig kveldens aller største respons, og gutta på scenen ble tydelig imponert over den rungende allsangen de ble møtt med fra salen. Resten av konserten ble nesten rolig i forhold (relativt sett), og dette burde nok vært avslutningsnummeret.

Men det var uansett mye bra vi fikk servert, og det var tydelig at Danko og co var klare for å dra på turné igjen (dette var den første konserten på "Never Too Loud-turnéen). Mellom låtene fikk vi servert historier fra livet på veien, det ble mye sexprat som vanlig (ikke så rart siden stort sett alle låtene hans handler om damer) og mannen veit å snakke for seg, noe som han også viser på spoken word-turnéer. Og han kan virkelig spille gitar også, og veit hvordan han skal sette sammen fengende sanger i omtrent samme gate som AC/DC. Det er ikke akkurat kompliserte saker, men det er helt sikkert nøkkelen til noe av suksessen også. Dessverre er som sagt ikke det nye materialet i samme liga som det gamle, og jeg må nok innrømme at jeg var litt skuffa når konserten var over. Ikke fordi det var dårlig, men fordi den forrige var enda ett eller to hakk bedre. Skru opp tempoet litt igjen på neste plate, så vil nok neste konsert også bli en højdare!