DOWN – Oslo – Rockefeller

Sist jeg så Down, gjorde de en helvetes bra konsert. En stupfull/stein Phil Anselmo var i toppform vokalmessig – om enn ikke like tilstedeværende mellom låtene – og bandet spilte sin blytunge sørstats heavyrock så det suste. Siden har de gitt ut en ny plate, som faller i "helt OK" kategorien for min del, og Anselmo skal etter sigende ta det mer med ro med både alkoholen og jazztobakken.

Kveldens konsert begynner nok en gang med en times lang film med diverse live musikk fra forskjellige klassiske band, mikset med glimt fra "life on the road" under tidligere Down-turneer. Når filmen nærmer seg slutten er publikum allerede varme i trøya, og bandet blir hilst velkommen av et voldsomt brøl når de går på scenen. Og vi får i grunn akkurat det vi forventer, og godt er det. Et samspilt band som virkelig ser ut som om de trives sammen på scenen, overkjører publikum med groovy heavyrock som er skapt for en livesetting. Pepper Keenan og Kirk Windstein er begge hjørnesteiner i hver sine respektive "hovedband", og i Down utgjør de en gitarduo som veit det meste om "det gode riffet". Rex er mer laidback, mens Jimmy Bower virkelig lar trommene få gjennomgå. Det er ikke uten grunn at det står "Power Bower" på trommesettet hans!

Og så er det Phil Anselmo da. Mannen har vært mye i media de siste årene, både på godt og vondt. Dimebag-tragedien har nok satt sine spor, og det er trist å tenke på at man ikke vil få se et gjenforent Pantera noen gang. Men samtidig er det stor forskjell på den mannen som vrøvlet sammenhengende og tidvis skjelte ut publikum under Panteras siste konsert på Rockefeller-scenen, og den Anselmo som denne kvelden virker overlykkelig for den voldsomme mottagelsen bandet får. Og selv om han fortsatt virker noe usammenhengende mellom sangene av og til (helt edru? Tja…), så synger han bortimot perfekt. Og det skal sies at det er mer substans i det som sies mellom låtene denne kvelden, som f.eks. dedikasjonen av "On March The Saints" til ofrene for Katrina og den obligatoriske Dimebag-dedikasjonen.

Låtene fra den nye plata fungerer ganske bra live, men det er fortsatt de eldre låtene som gjør seg best, spesielt fra "NOLA". De får da også best mottagelse fra publikum, og det blir virkelig liv i salen når "Lifer", "Pillars of Eternity", "Losing All", "Stone The Crow" osv. blir spilt. På "Jail" blir det et lite stemningsfullt avbrekk, og røykeloven og sannsynligvis andre lover også, brytes på scenen. Avsluttende "Bury Me In Smoke" er som alltid blytung, og på slutten av låta, kommer Satyr og Frost inn på scenen og tar over henholdsvis gitar og trommer. Anselmo slenger på seg bassen, mens Keenan og Windstein prøver seg på noen vokalstrofer. Litt "skranglete" musikalsk, men en morsom avslutning på en fet konsert. Anselmo spør i løpet av konserten om "hvem som vil komme og se Down neste gang de er i byen", og det rungende brølet fra publikum levner liten tvil om hva publikum mener om den saken.