MEGADETH – Oslo – Sentrum Scene

Forventningene var store før Megadeth sin konsert i Oslo nylig, og jeg må si de ble innfridd. Det finnes bare EN Dave Mustaine.

Et relativt fullt Sentrum Scene møtte Megadeth denne kvelden. Mange av de fremmøtte var meget unge, rundt 18-20 og mange av dem jenter, men det var også menn i 40-årene tilstede. Det var tydelig at Megadeth appellerer til mange forskjellige folk, også mange såkalt "normale folk". Dave Mustaine var i god form, med sin karakteristiske snerrende vokal og sinnafrustrerte fremtoning. Først og fremst viste han seg som en skikkelig "riff-meister". Det er få, om noen, som har laget så mange fete riff som denne mannen.

Noe av det som overrasket mest, var at det ikke bare var Dave Mustaine med innleide musikere, men et band, som spilte. Bandet låt tight, og viste spilleglede på scenen. Gitaristen hadde meget god presisjon og teknikk; en veldig kontrollert og fin spillestil. Han behersket Marty Friedmans neoklassiske soli med stil. Bassisten og trommisen sørget for et stødig og fengende groove. Gitaristen, og særlig bassisten, bidro med noe backupvokal, som komplementerte Mustaines karakteristiske stemme på en fremragende måte.

Låtmaterialet var det lite å utsette på. Vi fikk høre mye fra den nye plata, noe som var gledelig da skiva er så ekstremt bra som den er. Gledelig var det også at Wake Up Dead ble spilt tidlig i settet – for en panzerlåt! Den har en dæsj 80-talls hardrock/glam feel over seg, samtidig som den er virkelig slem! Naturlig nok startet konserten med åpningssporet på den nye skiva – Sleepwalker, og vi fikk også høre blant annet Never Walk Alone – a Call to Arms. Hovedriffet på denne låta er meget likt Vortex fra Cryptic writings albumet, så jeg synes like greit de kunne spilt Vortex i stedet, som er en smule bedre. Ellers skal jeg tilgi Mustaine for å resirkulere enkelte av sine riff, når de er såpass bra.

Den noe banale, men hardt rockende Gears Of War ble spilt, med aktiv backupvokal fra bassisten. Sangen har en særdeles vakker melodisk intro backet opp av tunge akkorder, før det banale hovedtemaet kommer inn. Vanligvis ville jeg anse en slik sang som noe absurd, men Mustaine og co gjør det såpass gjennomført at det blir skitkult.

Rust in Peace albumet var sterkt representert, med låter som Eye of The Tornado, Hangar 18, Take no Prisoners og Holy Wars. Det var tydelig at publikum så vel som bandet anser skiva som en av bandets beste, noe jeg må si meg enig i. Jeg bet meg merke i hvordan en del av Mustaines riffing i nesten like stor grad som Chuck Schuldiner's må sies å være en forgjenger for mye av Gøteborgmetallen som vokste fram utpå 90-tallet. Jeg kan nevne hovedriffet på Holy Wars samt flere av riffene i Hangar 18 som eksempler, men også mange flere. Både nyere og eldre Megadeth materiale har gøteborg-elementer i seg. Kanskje er ikke gøteborg-stilen på langt nær så begrenset til Sverige som mange gjerne tror – elementer av stilen har vært å finne mange andre steder i lang tid, men disse elementene ble så konsentrert i Gøteborg. Nok om det.

Crystal Ice ble innledet med at Dave advarte veldig sterkt mot et narkotikum, som mange av vennene hans har dødd av etc. Det er ikke noe morsomt, sa han, og ble nesten aggressiv i sine advarsler. Mannen kan trolig få seg jobb i en anti-narkotika-organisasjon når gitarfingrene har visnet hen. Han sa også "We once had a guy in this band with some norwegian blood in his veins. This band still belongs to Norway!" Selvfølgelig et populært utsagn i tigerstaden!

Bandet, inkludert Mustaine, framsto som veldig voksne – de var våkne, oppegående, ikke forfyllede på noe vis. Det var tydelig at vi hadde å gjøre med en proff gjeng! Publikum var sterkt engasjert mer eller mindre gjennom hele konserten, men på Symphony of Destruction gikk folk helt bananas. Ellers fikk vi også høre blant annet Skin o' My Teeth, Peace sells, In My darkest hour, A Tout le Monde og Trust.

For å oppsummere det hele: Får du sjansen til å se Megadeth, grip den! Jeg tror Metallica vil ha vanskelig for å overgå dette!