STORÅS 07 – Dag 2 – Storås

På mitt tredje forsøk på like mange år endte jeg endelig opp på Storås Festivalen. Av forskjellige årsaker har det ikke latt seg gjøre for undertegnede å ta turen til denne sjarmerende festivalen en drøy times kjøring utenfor Trondheim, men endelig var jeg altså på plass. Noe begrenset ble det dette året også da det kun ble en av de 3 dagene, fredagen.

Etter en times busstur befant jeg meg på festivalområdet og det gikk ikke mer enn ett par minutter før jeg fikk den første positive overraskelsen. På den lille Huldrascenen, som lå rett innenfor inngangen, dukket det opp en gjeng som kalte seg Honkytonk Trouble og disse karene leverte skitten, rølpete og morsom rockabilly med skikkelig rockestjernefølelse. Som åpningsband på festivalens andre dag gjorde Honkytonk Trouble en glimrende jobb med å få festivaldeltagerne i festhumør, undertegnede inkludert og det var takket været fotoutstyret og det faktum at man var der på jobb og at det fortsatt var 10 timer igjen av festivalkvelden, som gjorde at man måtte begrense inntaket av forfriskninger. Men tilbake til bandet og hva de serverte oss. Ikledd blant annet en Slayer skjorte, rølpet de seg igjennom ett knippe fengende rockabillylåter og det var helt tydelig at de hadde det like morsomt som de mange oppmøtte i teltet. Med ståbass, stående trommis med 2 trommer, 2 gitarister og et smittsomt godt humør garanterer jeg at bandet fikk mange flere venner/fans, undertegnede inkludert.

Etter denne konserten fikk man tid til å se seg litt om på festivalområdet. Sirkus uten dyr og drøssevis med salgsboder, var bare noe av det undertegnede fikk med seg blant massevis av festivaldeltagere som allerede var på plass. Å si at det var helt fullt enda, blir en kraftig overdrivelse, men det var overraskende mange på plass allerede så tidlig som halv fem på ettermiddagen. Man endte etter hvert opp i matteltet der litt fast og mindre fast føde ble inntatt.

Kakkmaddafakka fikk leve sitt eget liv på Huldrascenen, og planen var å la Ole Ivars lide samme skjebne. Men lett overtalelse fra ihugga Ole Ivars fans ikledd metaloutfit gjorde at undertegnede overvar faktisk hele konserten til dansebandet Ole Ivars. Det faktum at bandet faktisk har en viss status i metalmiljøet sørpå, var også en avgjørende faktor for at konserten ble beskuet.

Musikalsk er dansebandmusikk veldig enkelt. Det skal være fengende, lett å danse til og gjerne med standard tekster. Ole Ivars har mer humor i tekstene sine enn de fleste og en av mine metalbuddies overrasket med å kunne en del av tekstene. Noen navn skal ikke nevnes for her skal ingen henges ut, hihi.

Jeg skal innrømme at jeg hadde en morsom konsert sammen med Ole Ivars og det var veldig mye folk til stede under denne konserten. Da Are fra Are og Odin dukket opp på scenen for å synge sin noe nye dansebandlåt, var det mange som ble flau på hans vegne. Man står ikke på en scene under en rockefestival der små barn og eldre damer er til stede og får publikum til å rope F-E-T-T-A, fetta, fetta, for deretter å spre sine bedritne vokale prestasjoner med låta "Få sjå på fetta di". Det endte med at en del eldre damer gikk derfra med snurpetryne. Det samme gjaldt en del milf-er med små barn. Det faktum at gutta i Ole Ivars spilte låta bortimot uten å trekke på smilebåndet, beviste bare at dette måtte være mer pinlig enn noe annet. Jeg mistenker at gutta valgte å avslutte låta tidligere enn planlagt, for det var en merkelig brå slutt på den. Are, du har gjort mye morsomt på en scene, men dette ble bare pinlig.

Rent bortsett fra denne fadesen, var det som sagt en morsom konsert der Ole Ivars selvfølgelig avsluttet med stjernehiten "Nei, så tjukk du har blitt", og dermed var humøret tilbake på topp igjen hos de aller fleste.

Mens Ole Ivars avsluttet sin konsert, beveget jeg meg tilbake til Huldrascenen hvor svenske Cult of Luna skulle spre sine tunge hardcore toner over Storås. Med 3 gitarister som alle hadde tonet ned gitarene sine til bortimot det maksimale, ble det en massiv konsert vi fikk servert. Jeg hadde ikke de helt store forventningene til Cult of Luna live, for jeg har ikke blitt overbevist av de siste 2 skivene deres. Men Cult of Luna live og Cult of Luna på skive er 2 helt forskjellige ting. Live har de alt det de mangler på plate, og har de bare klart å få med litt av den livefeelingen og trøkket de oppnår live i studio, da tror jeg Cult of Luna kunne blitt relativt store.

Etter Cult of Luna ble det en tur til campingen med tilhørende inntak av diverse godsaker, før man skulle ta turen til hovedscenen (Solscenen) der Åge Aleksandersen skulle underholde. Å komme seg tilbake var derimot lettere enn sagt, for da oppdaget jeg at det var minst tusen campere som hadde den samme planen. Dermed gikk både 4 og 5 låter mens vi stod i kø for å komme inn igjen, men det påvirket ikke humøret til noen av de rundt meg for allsang i køa ble resultatet. Det skranglet i øregangene da flere hundre ropte ut "Rio de Janeiro" på trøndersk og det hadde man ikke forventet sånn ca 250 meter fra scenen.

Vel inne igjen fant jeg ut at jeg hadde fått nok av Åge for denne gangen og valgte i stedet Tundrascenen hvor et for meg ukjent band kalt The Grand spilte. Det ble bakoversveis for undertegnede der gutta pøste på med 70 talls metal a la Led Zeppelin i beste Monolithic stil. Det betyr at det var mye improvisasjon med trommesolo, gitarsolo, bassolo og mye bra samspill mellom gutta i bandet. Tempoet og ferdighetene til gutta var det heller ingenting å si på. Dessverre kom jeg litt sent og fikk kun oppleve bandet et drøyt kvarter før det var slutt. Dermed endte jeg opp foran scenen til Åge og der kunne jeg bare fastslå at gamlingen var i kjempehumør og leverte en kongekonsert. Jeg er vel ikke langt fra sannheten når jeg sier at han aldri har vært bedre. Men klokka kan ikke den gamle karen for etter som han valgte å holde på et kvarter lengre enn planlagt, ble resten av programmet for kvelden forskjøvet et kvarter. Fy skamme Åge.

De 3 neste bandene var uinteressante for undertegnede og det var dermed tid for å nyte festivallivet. Colaboksmusikerne i Sierra Leone's Refugee All Stars hørte man så vidt, siden de spilte på Solscenen. Å si at jeg ble fan av dette kjempestore bandet, er en drøy overdrivelse, da jeg heller fant tonene fra Solscenen mer irriterende enn underholdende.

Da uret nærmet seg 22:30 derimot, var jeg klar som et egg for hele 4 band på rad. Først ute var Monolithic på Huldrascenen og dette hadde jeg enorme forventninger til. Dessverre fikk jeg ikke sett hele konserten til Kenneth Kapstad og Stian Westerhus, da jeg prioriterte svenske Lillasyster framfor hele Monolithic konserten. Monolithics åpningslåt var veldig monoton, og til tross for et sinnsykt trøkk og glimrende samspill mellom de 2 kompisene, satt jeg igjen med et helt annet inntrykk av Monolithic denne gangen enn hva tilfellet var etter konserten på Storås Utested tidligere i sommer. Det ble meg fortalt av de som hadde sett hele konserten med Monolithic, at det bedret seg utover konserten og at det var massivt og konge også denne gangen. Jeg derimot, befant meg foran Sagascenen der Lillasyster skulle spille. Grunnet Åges lille tidsoverskridelse, ble konserten utsatt i 15 minutter da folket fortsatt var foran de 2 andre scenen. Men da svenskene til slutt entret scenen, tok det ikke mange minuttene før det var fullt. Overraskende var det at publikum allerede etter første låta begynte å rope LOK. LOK er for de uvitende forgjengeren til Lillasyster.

Gjengen åpnet med den eneste låta på deres album som jeg liker. "Kräkas" heter den og sjakktrekket ved å starte med en sånn låt er at da får du fart i publikum. Lillasyster fikk grep om publikum og slapp ikke taket før konserten var over.

På lik linje med Cult of Luna fungerer Lillasyster så der på plate men på scenen leverte de en knakende god konsert med mye mer trøkk og tyngde enn hva du kunne drømme om. Lillasyster eide sagascenen og de eide publikum, dog med litt hjelp fra en liten eksotisk dame på scenetaket.

Bandets gitarist startet konserten iført bukser og bar overkropp. Halvveis ute i konserten forsvant buksene og ikke lenge etter forsvant trusene hans og han spilte resten av konserten kun iført en gitar. Dette til glede for mest de kvinnelige publikummerne, men også en og annen av de mannlige. Omtrent samtidig med at buksene forsvant, dukket det opp en lekker liten sak oppe på scenetaket, tidligere omtalt som den eksotiske damen. Hun imponerte mange med sine ferdigheter der hun svingte sine brennende et-eller-annet. Jeg mistenker at hun nok tok bort mye av fokuset på Lillasyster, for jeg tok meg selv flere ganger i å bare stå og glo på henne. Nå så vi ikke så mye til henne; det var mørkt og det var bare så vidt vi kunne se konturene av henne. Men det var uten tvil et blikkfang som mange lot seg bli fascinert av. Den samme dama skulle vi få se mer til senere på kvelden.

Da Lillasyster var ferdig, var det bare å småløpe til Solscenen hvor Gogol Bordello skulle forsøke å leve opp til forventningene. Dette amerikanske sigøynerpønkrockbandet har visstnok fått karakter 7 av 6 mulige for sin opptreden|under årets Roskilde Festival, så dette burde bli overnaturlig bra.

De første 15 minuttene var knallbra og de levde opp til forventningen så langt. Dessverre ble det mye gjentakelser under resten av konserten og det ble ikke så bra som man kunne forvente seg. Nå skal det sies at dette var fest, 17. mai, julaften og sommerferie blandet med en sigøynerfeiring på en gang. Folk storkoste seg og bandet imponerte stort med spilleglede, samspill og ekstrem dyktighet på sine instrumenter, så egentlig var dette en stjernekonsert. Saken var bare den at med så mye oppstyr rundt bandet på forhånd, så blir det bortimot umulig å leve opp til forventningene. Men Gogol Bordello gjorde det de skulle og jeg må bare innrømme at rytmen i musikken deres satte undertegnede, omtrent samtlige festivaldeltager, frivillige og ansatte i et meget godt partyhumør, og det til tross for at min festivaldag/kveld nå beveget seg inn i den tiende timen.

Det var godt at det nærmet seg slutten og nå gjenstod det bare et band å se, Keep of Kalessin. Det ble en opplevelse det luktet svidd av.

Her fikk vi intensitet av en annen verden. Jeg var spent på hvordan de ville funke ute og da spesielt lydmessig. Det viste seg raskt at jeg hadde ingen grunn til bekymring. Bortsett fra noen småproblemer med lyden i starten, funket hele konserten ytterst glimrende. Gutta imponerte virkelig med sin kjappe tekniske black metal og de hadde publikum med seg hele tiden. Man skulle kanskje ønsket at det var flere ildsjeler helt fremme ved scenen, men det begynte å bli sent og mange var helt sikkert slitne. Uansett, de av oss som møtte opp fikk en gigantisk black metal opplevelse av de sjeldne. Masse pyro, den tidligere nevnte eksotiske damen med sitt flammeshow under det akustiske gitarpartiet på The Black Uncharted og helikopterspinning på scenen under stort sett hele konserten. Jo da, visuelt var dette høydepunktet denne fredagen. Lydmessig var det på lik linje med det meste andre på Saga- og Solscenen og når man kommer til intensiteten var Keep of Kalessin i en klasse for seg.

En feiende flott festivaldag var dermed over og man gikk egentlig bare og gruet seg til bussturen tilbake til Trondheim. Men først ble det akkurat nok tid til en siste forfriskning…….