SLAYER – Oslo – Oslo, Spektrum

Bilder av Rune.

Dette var et spesielt arrangement. Så vidt jeg vet har det aldri før vært fem mer eller mindre ekstreme metall-band som har spilt i Spektrum på samme kveld. Unholy alliance har riktignok vært i spektrum før, men da var det så vidt meg bekjent ”bare” Slayer og Slipknot som spilte. Ingen av bandene er veldig ekstreme sammenlignet med f.eks Nile eller Belphegor, men til å være et såpass stort arrangement som trekker så mange forskjellige folk vil jeg si at denne line-upen er ganske ekstrem.
Blant publikum så jeg tenåringer så vel som folk godt over 40 år gamle.

Thine Eyes Bleed fikk æren av å åpne ballet. Tom Araya’s lillebror John spiller bass i bandet, og det sier seg selv at dette er utløsende årsak til at bandet er med på denne denne turnèen. Bandet skulle vise seg å være så bra at om så bassisten hadde vært den homofile elskeren til paven ville de allikevel vært relevante på denne line-upen.
Musikalsk byr bandet på en interessant blanding av brutal death metal og moderne, melodiøs thrash. Soundet er meget groovy og perkussivt, og består av melodiøse thrash-riff så vel som tremolo-”melodier” og kaotisk rytmikk. Ett riff hadde en slags ”tribal” stemning, samtidig som det var veldig raskt. Jeg snakker altså ikke om den slags ”tribale” elementer som man finner f.eks på Sepultura’s album Roots. Tempo var i hovedsak ganske høyt, med en del blastbeats. Til tider var musikken progressiv, men samtidig tilgjengelig og moderne. Jeg synes det er godt gjort å blande ”true death metal” med mer moderne elementer uten at det høres ut som det er kompromiss inne i bildet. Jeg tror at dette bandet kan appelere til old school fansen så vel som den yngre generasjon som hører mer på de ”moderne” bandene. Vokalen minnet mer om Phil Anselmo enn David Vincent (Morbid Angel), og kan sies å være tidvis ganske mørk men allikevel mer i mellomsjiktet enn tradisjonell dyp, guttural death metal vokal. Bandet hadde noen få gitarsoloer som jeg ikke vil betrakte som mer enn middelmådige, men utover det har jeg ikke stort å kritisere ved dette bandet.

Neste band ut var Lamb Of God. I begynnelsen var jeg litt skuffet. Hvordan kunne de toppe Thine Eyes Bleed? Etterhvert slo jeg meg til ro med at de er to ganske forskjellige band, og jeg nøt Lamb Of God for det de er. Mens forrige bandet har en ganske teknisk tilnærming, fokuserer Lamb Of God på mer tradisjonelle riff og sangstrukturer. De hadde heller ikke en like massiv lyd, det var mer ”rom” i soundet. Samtidig som de to bandene kan sies å være ganske forskjellige, kan de begge sies å være ”moderne” og jeg mener at begge bandene er relevante i dagens metalscene. Bandet fokuserer på “rett-fram” riff som lett fester seg, uten at det blir mekanisk og identitetsløst. Det er mye følelse og flyt i musikken, og Pantera kan være et referansepunkt, av flere grunner. Først og fremst har bandet en rekke groovy, hamrende riff hvor det brukes en del “bending”, men også trommene og vokalen gir meg følelsen av at dette bandet er ett av få som har potensiale til å fylle tomrommet etter Pantera. Mange band kan skrive såkalt ”tunge” og ”groovy” riff, men få klarer å blande inn de små detaljene som gjorde at Pantera ble et så spesielt band. Lamb Of God klarer dette – de kombinerer det enkle med det innovative. I likhet med åpningsbandet bidro de også med en bra energi på scenen og mye banging, et annet område hvor Pantera satt en standard få har klart å følge.

Så var det tur for Children Of Bodom til å overbevise publikum om hvem som best kjenner gitarens anatomi. Det har etterhvert blitt veldig mange som anser dette bandet som noe helt spesielt, og det forbauser meg ikke om både bandet selv og publikum tar denne statusen for gitt. Jeg liker bandet, men jeg synes ikke de gjorde tilstrekkelig for å forsvare sin posisjon. Det skal sies at de ikke hadde veldig god lyd, men hovedgrunnen til at de for min del ble en liten nedtur var at de sammenlignet med de to foregående bandene ikke var like energiske. Når Children Of Bodom er på turnè med fire andre høykvalitets-band, så kan de ikke hvile på sine laurbær. Bandet spilte en helt kurant ”best of” setliste, hvor Nedled 24/7 ble et høydepunkt for min del, men hvorfor de har som vane å utelukke sin beste sang Warheart kan jeg ikke forstå.

In Flames ble noe helt annet. Disse gutta kunne kanskje ha tatt det rolig og allikevel fått en god respons, men de viste seg virkelig verdige å bli kveldens publikum-favoritt. Å se nesten alle hoppe opp og ned til Only For The Weak i en så stor konserthall var noe helt spesielt. Jeg har lest i et intervju at Anders synes det er vanskelig å være borte fra familie og venner for lange perioder under turnèene, og at han mener det er en grense for hvor lenge man kan være i denne businessen etc. Anders sa ikke direkte at bandet er ved slutten av sin karriere, men det var den følelsen jeg fikk av å lese intervjuet. En ting er jeg dog helt sikker på: hvis bandet gir seg nå så gir de seg mens de er på topp. De vil bli husket som et fantastisk live-band. Jeg håper de fortsetter noen år til forutsatt at de kan ha samme intensitet på scenen. In Flames kan i likhet med Children of Bodom sies å ha spilt et ”best of”-set denne kvelden, men de spilte også noen sanger som sjelden blir spilt live, slik som Resin (fra Colony albumet, spilt i en noe moderert versjon) og Graveland (fra The Jester Race). Jeg mener at sistnevnte er en av bandets beste sanger, og det var en fantastisk opplevelse å høre denne gamle perlen framført for et publikum som antakelig er mer kjent med bandets nyere materiale. Jeg er glad for at bandet ikke har glemt sine røtter og at de slenger inn noen overraskelser for de som har fulgt bandet i mange år. Jesper har tatt en kort pause fra bandets turnèvirksomhet, og er midlertidig erstatt av gjeste-gitarist Niklas Engelin fra bandet Engel. Han gjorde en god jobb. Jeg har sett bandet tre ganger førut, første gang i 2001, og selv uten Jesper vil jeg si at de var på sitt beste denne kvelden. Publikum virket nesten å være mer kjent med In Flames sin musikk enn Slayer’s. I tillegg til nevnte sanger spilte de også Egonomic, Trigger, Cloud Connected, Take This Life, My Sweet Shadow, The Quiet Place, Come Claruty, Leeches, Pinball Map og muligens noen fler jeg ikke husker. Merkelig nok spilte de ikke Behind Space, som jeg tror de har spilt på nesten hver eneste konsert i karrieren, ei heller spilte de Episode 666, men det er helt greit. Jeg mistet mye av interessen for bandet med de siste to utgivelsene, men på denne konserten fikk jeg nærmest en slags åpenbaring: det nye materialet er faktisk veldig bra! Anders viste seg som alltid som en veldig god frontmann; jordnær og humoristisk. Han nevnte enkeltvis de andre bandene på plakaten og ba publikum gi applaus, og så nevnte han i samme slengen TNT: ”They are not here tonight, but they are a very good band”.

Kunne de gamle gutta i Slayer overbevise etter opptredener fra fire yngre, meget dyktige band? Svaret er et definitivt ja. Jeg er imponert over Tom Araya’s headbanging. Mannen er 45 år gammel og han får fortsatt god fart i sitt lange hår. Tidvis velger han å utelukke deler av tekstene, og jeg vet ikke om dette skyldes at han er sliten eller om han vil at publikum skal synge disse delene. Stemmen hans er fortsatt sterk, men han har ikke den samme spennvidden som på 80-tallet, så det blir noe monotont. Jeg skulle like å høre litt av den falsett-lignende skrikingen som han benytter seg av på de første platene!
Kerry og Jeff headbanger og går litt rundt på scenen, men fokuset blir på intensiteten i deres gitarspill. Jeg ønsker å rose Dave Lombardo for sitt fantastiske trommespill – hva ville Slayer vært uten å hatt med ham på de første platene? Mannen satt standarden for en hel sjanger.

Slayer spilte mange sanger fra den overraskende gode nye skiva ”Christ Illusion”, men også mye gammelt snadder, blant annet Disciple, Angel of Death, South of Heaven, Chemical Warfare, Die by the Sword, Mandatory Suicide, War Ensemble, Seasons in the Abyss, Dead Skin Mask, Raining Blood. Jeg synes det er litt rart at de ikke spilte Hell Awaits, men det er ikke så nøye. De har så mange gode sanger at selv enkelte av de store klassikerne må utelates av tidsmessige hensyn. Jeg satt på balkongen, og enkelte reiste seg opp for å headbange og rope ut tekstene. Dog fikk ikke slayer den samme massive responsen som In Flames.  Noe av grunnen kan være at Slayer’s musikk ikke egner seg for å hoppe opp og ned. Det så veldig mektig ut da nesten hele salen hoppet opp og ned til In Flames, og noe tilsvarende fant ikke sted under Slayer sin konsert.
De hadde forskjellige videospor som akkompagnerte sangene og som ble vist på en stor skjerm lengst bak på scenen. På noen sanger ble det vist slayer logoer, bilder fra coverene og slikt, mens det i andre tilfeller var laget mer spesifikke videoklipp tilpasset tekstene i hver enkelt sang. Et eksempel er sangen Jihad, hvor det ble vist klipp fra angrepet på World Trade Center. Ellers gikk de mye i film-materiale fra forskjellige kriger, i og med at krig er et sentralt tema også i Slayer’s tekster. Særlig under sangen ”Eyes of the Insane” var det akkompagnerende klippet veldig forseggjort. På et tidspunkt ble det vist bilder av Adolf Hitler som gjorde ”Sieg Heil”, etterfulgt av bilder av at blant annet George W. Bush og paven som gjorde det samme. Dette fant jeg ganske morsomt.
Slayer er flinke til å beskrive menneskehetens idioti og ekstremiteter, men de peker ikke på noen løsninger. De bruker sterke virkemidler både i tekstene og i videoklippene, men jeg føler at det ikke gir en så sterk effekt på publikum som det burde gi. Vold og krig er overalt i media og underholdningsindustrien, og disse tingene synes ikke å bevege mennesker slik jeg mener det burde gjøre. Vi har ingen kontakt med virkeligheten – alt reduseres til mentale konsepter og en apati oppstår – føler man derimot disse tingene på kroppen blir saken helt annerledes. Jeg tror de fleste av oss har et filter som gjør at sterke inntrykk ikke slipper gjennom, og så mye søppel vi blir eksponert for så ser jeg logikken i det. Samtidig synes jeg det blir tåpelig å bruke slike virkemidler uten å ha et klart uttrykt formål med det. Jeg er usikker på hva Slayer egentlig ønsker å formidle. Jeg har inntrykk av at de i sine tidlige år hadde mye hat mot verden. Jeg lurer på om dette ikke lenger er autentisk men har blitt redusert til en slags form for underholdning. Slayer har ikke samme sjokkverdien lenger, og at de spiller i en så stor konserthall som Spektrum tyder på at selv asosiale elementer tas opp i mainstreamkulturen, noe som på en måte er bra. Samtidig føler jeg at mye går tapt i denne prosessen. Jeg lurer noen ganger på om metal bare har blitt en av mange former for ”underholdning”, uten noen ”misjon” og uten baller til å ta et standpunkt. Jeg synes det ville være mer interessant om Slayer inngikk et samarbeid med Al Gore om å lage tekster og videoklipp som tar for seg den økologiske krisen vi befinner oss i. Jeg tror dette ville kunne skremme folk, og det ville ha en dypere mening enn bare det i seg selv å skremme. Kontroversielt ville det også være – jeg har inntrykk av at man ikke skal tro man vet noe, og så overlate viktige avgjørelser til oljeselskaper, krigshissere etc.

Jeg undres ofte over om metal bare har blitt enda en form for underholdning som holder folk under på lik linje med ordinær ”kultur”, heller enn kunst som tydelig uttrykker et ønske om å skape en forandring til det bedre. Den antikristne tematikken som fortsatt er sentralt i Slayer sitt uttrykk virker på meg noe utdatert. Det hadde sin verdi en gang i tiden, men kanskje det er på tide å ta et skritt videre? Jeg synes at denne formen for reaksjonær kunst på mange måter er del av systemet den kritiserer. Slik jeg oppfatter det ble det også spilt på frykten for Islam under sangen Jihad, noe jeg synes er veldig billig og lettvint. Islam er på ingen måte det største problemet verden står overfor. Jeg mener at skal man først uttale seg om Islam så går det an å gjøre det på en litt mer intelligent måte.
Det ble en del kritikk nå mot slutten, men ikke misforstå – Slayer er Slayer og de ga en god konsert. Å tro at Slayer drastisk skal forandre sitt konsept blir også ganske utopisk. Jeg synes fortsatt at de er et bra band, og jeg er neppe den eneste som har den oppfatningen. Det blir dog mye nostalgi inne i bildet, og personlig ønsker jeg å se flere band som virkelig tør å utfordre vår virkelighetsoppfatning og som også kan peke på løsninger heller enn bare å kritisere.