TRONDHEIM ROCKS 2023 – review

Nå er det endelig klart for en ny utgave av TRONDHEIM ROCKS PÅ Dahls tomten, å etter 2 dager der kidza har fått sin dose pop og electronica på NEON-festivalen er det nå det litt eldre segmentet i befolkningen som skal underholdes og (for det meste) tas tilbake til 80-tallet.

Første band ut i dag er AIRBOURNE, og i utgangspunktet stusset jeg over hvorfor de puttet ett så populært band på den minste scenen så tidlig på dagen. Men det fyltes opp raskt med folk når det nærmet seg tid for konsertstart, så det var nok en klok beslutning av festivalen. Airbourne sin AC/DC-kopierte hardrock ser ut til å appellere både til de yngre og eldre på festivalen, og det er liten tvil om at det er vokalist/gitarist Joel O’Keeffe som er blikkfanget på scenen der kan konstant flyr frem og tilbake på scenen i bar overkropp. Han ser ut som en blanding av Bon Scott, Angus Young og The Bushwackers (for de som tar World wrestling federation referansen) med tunga hengende ut av munnen. På trommer sitter bror Ryan som sammen med resten av bandet er mer anonyme, men som også gjør jobben. Og med låter som “Burnout the nitro”, “Live it up” og “Running wild” har vi fått en perfekt start på festivalen. De mangler kanskje hit potensialet og x-faktoren til sine forgjengere i AC/DC men når ølglassene flyr fra scenen og folket koser seg, så er det en perfekt start på festivalen.

Neste band ut er NESTOR. Ett band som ble for 80-talls for 80-tallet og ble sendt til 2023 i steden. Men fra spøk til alvor. De har en litt spesiell historie og startet opp faktisk så langt tilbake som i 1989, men uten noe kommersiell suksess da må vi faktisk spole frem 30 år før de får laget sin debutskive. Og i motsetning til det håpløse tullet som band som f.eks STEEL PANTHER driver med, så er denne plata en herlig hyllest til 80-tallet. Det er jo naturlig nok denne platen som blir hoved essensen i konsertene deres. Vokalist Tobias Gustavsson synger fantastisk bra, og stiller for anledningen i rosa skjorte. Bassist Marcus Åblad imponerer også, mens Martin Johansson på synth gir det hele en herlig 80-talls sound. Låter som “Signed in blood”,  “Perfect 10 (Eyes like Demi Moore)” og”1989″ er hinsides fengende. Festivalens mest positive overraskelse for min del.

Danmarks store sønner D-A-D er dessverre ikke helt heldige med forholdene. Det kan virke som Vivaldi akkurat hadde vært i Trondheim når han skrev “De fire årstidene” i 1723, for det er nettopp det du får i Trondheim. Himmelen var litt vel mye mørkeblå når jeg dro mot festivalen tidligere, men det skulle heldigvis vise seg å være falsk alarm da det var grått men varmt og fint hele dagen. Men D-A.D var ikke så heldig dessverre. De få regndråpene jeg kjente denne dagen kom denne konserten, men det blåste også opp når de var på scenen. Lyden på den minste scenen var skral nok hele dagen gjennom så denne konserten blåste litt bort. For min del har jeg aldri vært noen stor fan av bandet så de klarer ikke helt overbevise meg i dag heller. Trommis Laust Sonne skal ha for å være fin og rosa i tøyet og bassist Stig Pedersen for å ha tidenes mest originale bass. Men dette appellerer ikke til meg overhodet. Når det er sagt ser jeg flere rundt meg som synger med, så det er tydelig at publikum liker det.

Men i det EUROPE går på scenen har vinden roet seg, og det er utvilsomt mye bedre lyd på den store scenen hele dagen også. Bandet har turnert flittig, og ikke minst vært aktiv i studio, siden de ble gjenforent for 20 år siden. I kveldens konsert tar de oss derfor gjennom mye gammelt, men også noe nytt. Det passer meg helt greit da jeg synes de siste utgivelsene er vel så bra som det gamle. De har blitt røffere i uttrykket og spesielt live er det hardere enn før. Vokalist Joey Tempest har kanskje litt mer rusk i stemmen enn når jeg så dem i fjor, men det kan vel så gjerne være pga. ett tøft turneprogram. Mannen synger mer enn godt nok. Og i kveld tar han, og resten av bandet, oss gjennom ett dypdykk i deres historie med nostalgiperler som “Rock the night” (som kommer allerede som sang nummer 2), den alltid vakre balladen “Carrie”, “Sign of the times”, “Superstitious” og “Cherokee”. Men også nyere låter som “Last look at Eden” og “Walk the earth” står fjellstøtt. Tempest leverer som sagt varene, men det er alltid en nytelse og se John Norum på gitar, å når keyboardist Mic Michaeli setter i gang den kjente introen til “The final countdown” blir det virkelig liv blant ett fornøyd trønderpublikum.

Neste ut på den minste scenen er THE DOGS. Nå har Kristoffer Schau aldri lykkes å interesse meg med sine musikalske prosjekter, så med tanke på det ekstremt tighte musikkprogrammet utover kvelden velger jeg å droppe denne konserten og heller fokusere på å skaffe noe mat å drikke. Jeg får med meg slutten av konserten og at de spiller fengende “G.U.I.L.T.Y” som nest siste låt, men jeg blir nok ingen THE DOGS fan denne gangen heller.

På den store scenen tikker klokken ned, å det er tid for dagens første headliner DEF LEPPARD. De var jo her rett før Coronaen også, men som del av denne headliner pakken sammen med Motley Crue kommer de nå tilbake. Det meste av set list viser seg å være ganske så lik 2018-konserten, men det gjør ingen verdens ting. Hele denne konserten er proppfull av spilleglede. Trommis Rick Allen er ett smil hver gang han vises på storskjerm, og vokalist Joe Elliot (snart 64) synger fremdeles meget bra. Hele bandet er tight og bobler over av selvtillit og rutine, og dette er for undertegnede årets høydepunkt på festivalen. De har holdt på lenge, og har ikke lenger noe å bevise, men de virker vitale og med mer glød enn jeg kan huske å ha sett før. De dropper å spille noe fra debuten (On through the night) mens ellers er 80-tallet godt representert i kveld med bl.a “Foolin”, “Photograph” og “Rock of ages” fra Pyromania. Men fokuset ligger selvsagt på deres største suksess Hysteria fra 1987 hvor vi får bl.a “Pour some sugar on me”, “Rocket” og tittellåta “Hysteria”. I motsetning til mange andre gamle band som helst holder seg til gamle hits så velger Def Leppard også å spille tre låter fra den nyeste platen Diamond star Halos fra 2022.

Så er det endelig tid for headlineren på den minste scenen, nemlig trønderske TNT. Og med Tony Harnell tilbake i gruppa for hundrende gang så var det nok mange som hadde høye forventninger til denne. Forventningen steg nok ytterligere når en fikk høre at denne konserten skulle bli filmet til en kommende dokumentar. Jeg koset meg denne konserten. Tony Harnell synger som vanlig helt fantastisk, og gitarist Le Tekrø engasjerer publikum både med snåle grimaser og sitt vanlige bra gitarspill. Ringsby og Diesel Dahl på henholdsvis bass og trommer gjør også jobben. Men første del av konserten virker det som det er mest pyroeffektene som får liv i publikum, for det er først i andre delen av konserten når “Northern lights”, “Forever shine on”, “Intuition”, “10 000 lovers (in one)” og fantastiske “Seven seas” fra debuten kommer, at publikum virker kommer til liv. Knall konsert!! Men man sitter likevel med en følelse at de kunne gjort litt mer ut av en konsert i hjembyen som også blir filmet. Hvorfor ikke ha med noen gjesteartister? Det er jo ett par av dem å ta av her i byen.

Så er det endelig på tide å få litt Sunset strip til det som, frem til de siste par dagene, har vært ett værmessig guffent Trondheim. Det er nok både forventning og skrekkblandet fryd blant de oppmøtte i det vi venter på at selveste MOTLEY CRUE skal gå på scena. Helt siden den spede begynnelsen i Hollywood i 1981 har skandalene og kontroversene rundt bandet stått i kø, å det er ikke noe bedre når kalenderen viser 2023. Det har vært diskusjoner om hvor mye av Sixx’s basspilling som faktisk er live, krangling med ex-gitarisk Mick Mars og beskyldninger fra andre artister om hvorvidt bandet spiller live. Så hvor står egentlig MOTLEY CRUE live i 2023? Rapportene fra andre konserter er jo ikke bra.Selv velger jeg å ta Motley Crue anno 2023 for hva de er, dvs forvente meg show, plump humor og en fantastisk hitparade med låter. Det er akkurat det vi får. Set bort fra en meningsløs medley er flesteparten av sangene fra bandets storhetstid på 80-tallet, å jeg koser meg med “Wild side”, “Shout at the devil”, “Loooks that kill”, “Dr. Feelgood”, “Girls,girls girls” og “Kickstart my heart”. Vi får sangere, strippere, oppblåsbare damer og når Tommy Lee ber om pupper så FÅR  han se pupper blant publikum.Det er show og det er gøy. Enkelte velger å skuffet gå fra scenen, og det forstår jeg jo også. Men det kan være verdt å huske på at Motley Crue aldri har vært ett spesielt bra band. Nei, Vince Neil synger ikke bra, men han sang ikke bra på 80-tallet heller, så hvordan skal en forvente at han synger bra 30 år etter (30 år med dop, usunn mat og i liten grad tatt vare på stemmen sin)? Jeg blir jo å litt vedmodig når jeg ser han på scenen, ikke fordi han synger dårlig, men fordi det er en følelse av “dead man walking” over hele fyren da ryktene sier at Sixx/Lee tenker å sparke han neste, Vi får vente å se. Mick Mars sin erstatter John 5 gjør forsåvidt en god jobb synes jeg, noe også Vince Neil gjør når Tommy Lee drar frem pianoet på “Home sweet home”. Så alt i alt: Motley Crue er ikke så ille som mange skal ha det til, men man bør vite hva man går til.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                Så for å oppsummere denne festivalen: Værgudene har i aller høyeste grad vært med arrangørene denne gangen. Lyden på den store scenen har vært bra, noe den dessverre ikke var på den minste scenen da de fleste gruppene fikk slite der. Mattilbudet var bra, det ble fryktelig fullt der mellom de store gruppene, men det kan en vel egentlig ikke laste festivalen for. Køer til både øl og toalett var ikke noe å snakke om, så definitivt bra jobbet av festivalen der. Det var noe keitete å komme seg fra toalett og tilbake til scenene da en måtte gå rundt hele plassen (noe jeg ser festivalen også har fått litt tyn for), men jeg vil tro at festivalen har sett mye på dette og kommet frem til det som er den beste løsningen. Da synes jeg det var verre at toalett området var en creepy kjeller der urinen hang tett i luften rundt pissoarene, men det viktigste er tross alt ingen kø. Kø var det heller ikke når jeg skulle inn på festivalen eller når vi ble sluset ut når det var over. Ting gikk raskt og smertefritt. Så proft og godt gjennomført!                                                               

Men jeg vil likevel avslutte med noen små hjertesukk: 1.) Hvorfor i all verden legge 2024 utgaven til en torsdag? Det sies at 60% av årets publikum kom utenbys fra, men skal festivalen legges på en torsdag må folk ta to dager fri (torsdag og fredag), noe som gjør at mange nok velger å droppe det. 2.) Hvorfor blir rockepublikummet avspist med bare EN dag når Neon er to dager? De yngre festivaldeltakerne har jo også festningen og ikke minst Pstereo å, så det virker som rockepublikummet blir litt nedprioritert. Dette synes jeg er litt rart. Rockepublikummet er gjerne 40-50+ og en pengesterk gruppe som legger igjen mye penger, så vi er en trygg gruppe å arrangere for. En må heller ikke glemme at det er en mylder av festivaler i juni, ofte mye større en Trondheim rocks, likevel klarer denne festivalen å trekke 18 000 mennesker på en søndag. Dette viser i aller høyeste grad at Trondheim rocks har livets rett også i fremtiden.