Også i Coronaens 3. år ruller Thrash maskineriet Death Angel ufortrødent videre. Siste fullengder “Humanicide kom ut i 2019, og EP’en “Under pressure (Queen/Bowie versjonen)  kom i 2020. Sist gang undertegnede så gruppa live, reiste de på turne med felles thrash kompanjonger Testament og Exodus.

Årets utgivelse, The bastard tracks, er nok en i rekken av konserter uten publikum, og ble spilt inn i Great American music Hall i San Francisco 29/5/2021. Set List, som jeg skal nevne mer om senere, tar for seg de fleste av bandets ni utgivelser, og representerer godt bandets snart 40 år lange karriere. Gitarist Rob Cavestny, som eneste medlem som har vært med siden starten i 1982, og vokalist Mark Osegueda, som kom med i 1984 og har vært med på alle fullengderne er fremdeles de mest sentrale medlemmene i gruppa.

 

Ballet åpner med knallåta “Lord of hate”, og det er en perfekt valg av åpningslåt. Med ett knalltøft riff og fengende refereng, så gjør det ikke noe av vokalist Osegueda synger litt småsurt, den går rett over i “Where they lay” som fortsetter i samme sporet. Begge disse sangene er fra bandets midtperiode rundt 2008-2010, mens neste sang “Why you do this” er råere, mindre avansert og mer punka i uttrykket (dette er en av to sanger fra 1988’s Frolic through the park”). Neste ut er “Fallen”, “Absence of light” og “The organization”, før tempoet settes ned med “Execution- Don’t Save me” med sin varierende tempo. “Succubus” og ” It can’t be this” høres tungt og tøft ut. “Let the pieces fall” mangler litt energien i plateversjonen, men fungerer greit. Så settes tempoet radelig ned i de neste to sangene: “Faded Remains” fra siste utgivelsen Under pressure, er stemningsfull med flott gitarspilling og vokalharmonier. Det er på de roligste låtene stemmen til Osegueda kommer best frem, da det tidvis blir litt surt og anstrengt på de raskere og hardere sangene. “Volcanic” er også en balladeaktig sak, og disse passer perfekt som pause før avslutningen av plata. Så er det tid for å hylle gamle helter, Black Sabbaths strålende “Falling of the edge of the world”, fra 1981’s Mob rules, kommer i en litt tyngre utgave, men jeg synes de gjør jobben perfekt (selv om Mark Osegueda ikke er noen Ronnie James Dio). Nok en låt fra andreskiva er “Guilty of innocense” som sitter som ett skudd hos meg, da jeg liker de gamle låtene som er mye råere og punka i uttrykket. Konserten avsluttes like bra som den begynner, men knalltøffe “Alive and screaming” (den eneste sangen fra sisteplata “Humanicide”) som viser at de fremdeles er i stand til å skrive bra låter på sine gamle dager.

 

I fjor anmeldte jeg Paradise Lost – “At the mill”, og mye av det som var problemet med den plata er også problemet med denne plata. Den totale mangelen av live følelse, nerve og stemning. Bandet er tight, Cavestny brilljerer på gitaren og bandet er like proppfull av energi og spilleglede som i glansdagene på 80-tallet.  Det er også gøy at de har plukket sanger de aldri har spilt før, og sanger de ikke nødvendigvis spiller så ofte. Bandet tilhører “den andre bølgen” av thrash band, men ble aldri like store som sine jevnaldrende kolleger. De mangler nok ett par store hit’er, men til gjengjeld synes jeg de kombinerer old school trash med mer moderne elementer perfekt. Alt i alt en bra utgivelse, som kanskje passer best for blodfansen.