Årabrot Speciale / Hysj / The Bad Lands –

Kunsttrender skal visstnok holde i ca tiår, om dette fortsatt stemmer, så er den norske kunstscena snart klart for noe nytt.

Billedkunstnerne Monica Winther og Johannes Høie, er lei av den litt geriatriske og konservative tendensen de mener kunstscena har fått, de vil bane vei for en ny måte å vise frem kunst på.

Samarbeidet, improvisasjon, utveksling av forskjellige utrykk og utvisking av grenser virker å være det de vil ha mere av.

Helt nytt er vel ikke konseptet, kunstutstilling og konsert. Men for meg som er kunstner selv, så er det en vanvittig befriende form, musikken tar over, og man slipper tørrpraten og minglinga.

De improviserer, løser opp normene for hva som er kunst og for hvordan den skal presenteres, hva som er kriteriene for en konsert.

De har fokuset på samarbeidet mellom musikere og kunstnere, for hva er vel en bra skive uten bra cover, gode bilder og merch uten kunst/design?

For meg, som billedkunstner, ville kunsten blitt en helt annet uten den inspirasjonen jeg i stor grad henter fra musikk og konserter.

 

 

Begge kunstnere har drevet med musikk selv, Monica Winther har også jobbet mye med performance.

I fjor var hun en del av Øya kunst, med performance gruppa Valhalls Døtre, som blandet seg med festivalpublikum og opptrådte sammen med Kjersti Vetterstad.

De har jobbet i dette landskapet lenge, der hvor en bruker elementer fra musikk, maleri og presenter prosjekter på måter som ikke er helt stuereine hos kultureliten.

Johannes har, i tillegg til å være en av norges beste tegnere, laget noen fantastiske veggmalerier. Han er også musiker, og har jobbet mye med platecover og andre visuelle ting til ulike band.

Han er antagelig hovedgrunnen til at Årabrot kom denne kvelden, han har også jobbet som designeren til Årabrot i mange år.

Designene han har gjort for dem er blitt viktig og gjenkjennende symboler for bandets identitet.

Det er her linjen mellom kunstner og musiker ofte blir kunstig.

Så denne kvelden var det utstilling med begge kunstnerne, i tillegg til verkene sine, hadde de laget et stort veggmaleri sammen, et improvisert maleri.

Dette var bakteppe for kvelden. Kvelden var skikkelig idyllisk, en digg, varm sommerkveld ved akerselva.

Kunstnerne hadde invitert med seg tre band. De var veldig forskjellige, det må sies med en gang.

De opptrådte utenfor Galleri Autonom og hadde publikum sittende på utestedet Bortenfor, ja litt forvirrende uten å ha vært der.

 

 

Årabrot Speciale

Jeg kom for Årabrot Speciale, det er det ingen grunn til å legge skjul på.

Det er andre gang jeg ser en variant av Årabrot Speciale. Det er et impro sett de spiller, ulikt hver gang, noen ganger har de med seg gjesteartister, noen ganger er de bare to.

Forrige gang jeg så dem var under Kongsberg Internasjonale Musikk Filmfestival, for litt under 2 år siden, i forbindelse med visningen av filmen Cocks and Crosses. Filmen var en dokumentar om Kjetil Nernes, vokalisten og starter av Årabrot. Den viser tida fra han får en alvorlig kreftdiagnose, tida han har det og veien tilbake, med musikken som et viktig fokus. Fantastisk film, veldig sterk, og etter filmen var det en snakk med regissøren og Nernes. Og kvelden ble avsluttet med konsert med Kjetil Nernes og Karin Park, som er partnere og musikalsk samarbeidspartner, det var rett og slett fantastisk! Den gang var settet og stemninga litt tyngre, da filmen og høsten gjorde dette til en dyster, men fantastisk opplevelse. Filmen var heftig og det var senhøst, tung røkelse i kinoen.

Nå var de her, ved idylliske Akerselva, og med seg hadde de datteren, som var født siden sist, det var hennes første konsert. Og det var fint å se at den dystre tida var historie og ny plate var på vei.

Jeg så også Årabrot for mange år siden, den gangen det var mere brutal noise, noe jeg også likte også. Men på de siste skivene har det skjedd noe nytt, tempo og intensiteten er roligere og det har gitt plass for alt det andre- melankolien blir tydeligere, vokalen får plass, det samme får tekstene. Instrumentalt er det også mer beriket.

Så forventningene var høye.

Denne gangen hadde de med seg flere musikere, blandt annet Andrew Liles, en legende inne noise og støy scenakjent fra Current 93, Faust & AP Macarte.

Årabrot Speciale, har fokus på improvisasjon og det eksprementelle, og lager lydlandskaper .

Jeg liker Årabrot veldig godt, men Speciale prosjektet, er enda mere spennende synes jeg, dynamikken og særlig samspillet mellom Kjetil og Karin har en magisk dimensjon.

Før de begynte var det skravel med høy desibel, til Karin Park gjør, det få andre ville klart, hun sier et bestemt hysj, og det blir det musestille!

Publikum dras med på i en unik reise, som fotograf, kjente jeg fort at kamera må få ligge, her må det ikke forstyrres. Jeg ble dratt inn i et suggererende, lydlandskap, jeg egentlig ikke ville skulle stoppe. Dronete, suggererende og drømmende.

Med vokal, tekst og instrumentalt, ble det rett og slett en fantastisk reise!

Den følelsen var jeg ikke alene om, når det hele var over, ville mange ha mer, men det var ikke en sånn konsert man kan ha ekstranummer på. Karin Park har vært delaktig i Årabrot før, nå er hun med, det er en berikelse. De to har noe helt eget når de opptrer sammen.

Nå er det sluppet ny skive og de drar ut på turne, følg med! For kommer de i nærheten, anbefaler jeg på det sterkeste å få med improsettet deres. Og får du sjansen, som nå på fredag på Union scene i Drammen eller i Oslo på Rockefeller kan du oppleve Årabrot konsert. De er rett og slett mitt definitive favoritt fortida

10/10

Må nevne de andre banda da, de var absolutt ikke dårlige, det var bare det at det var litt urettferdig å matche dem opp med Årabrot!!

 

 

The Bad Lands

Startet med gruppa the BadLands, de holdt sin første konsert på mange år. De spilte en blanding av country, roots, gospel, blues og pop.

Ingenting å si på kvaliteten og de holdt en behagelig konsert, en idyllisk kveld langs elva. Jeg kjente litt på at det føltes tilfeldig i forhold til konsepetet, samarbeid og inprovisasjon.Men absolutt fint og musikalsk høyt nivå.

7/10

Hysj

Hysj har markert seg i Oslos undergrunn med et kompromissløst uttrykk og spinnvill energi. Som det sto på forhåndsomtalen er dette et band men røtter i Oslos hardcore scene, duoen har inkorporert beats, noise og hip-hip i musikken som fortsatt er kraftig farget av det desperate og aggressive fra hardcoren. Dette kan jeg tildels være enig, men funker sannsynligvis bedre på en mørk klubb. Samt at improvisasjonen og tilknytninga til kunsten, føltes ikke å være tilsted.

Men herregud for energi, det tok seg opp på slutten, da fikk jeg litt Peaches og Chicks on speed vibber.

Men som sagt dårlig å ha sammen med årabrots improsett. Absolutt verd å sjekke ut!

7/10