Turobonegro med gjest Ånon og Blood Command på Rockefeller 16 mai –

Turboneger starta 1989, skikkelig kjent ble de ikke før på slutten av 90 tallet,da var de plutselig for kommers og store for mange gamle fans. Husker når de streite studentene, begynte å ta fra de gamle rockerne, rocken. Jokke, Raga og Turbo var plutselig allemannseie, noe så frekt, hva faen var det, komme her i seilersko og stripete genser og kunne alle tekstene liksom…mange ble fornærma… Jeg ble ikke de fornærma, musikken jeg likte, ble spredd, men også altså  ble spilt i hjel. Samma hvor bra de egentlig var, ble det mye repetisjon på spillelister på radio og magien ble fjerna  fra mang en godlåt. Jeg var engang veldig glad i Turboneger, har sett de live, men husker ikke helt hvordan det var.

Det var en periode, der den sosiale biten på konsert tok overhånd og fludium bedøva hukommelsen, noen hakk…ja,ja sånn var nå bare. Jeg hang  meg på rundt 1994, med skiva: «Never as Forever» og fulgte med til rundt 1998, med høydepunkt «Apocalypse dudes» og «Darkness forever» Da hadde de allerede begynt å vokse, de begynte å å få horder med fans, som gjorde mye ut at seg.. Norge fikk plutselig skikkelig rockestjerner og Turbojugend ble til. Deilig unorsk og ustreit, før det var det gothen, hvor gutta brukte spinke på den måten.

Glam og frihet. I Black Metal, hadde jo også sminke, men altså uten mye humor. Mindre seriøs en punken,ikke så nihilidstisk som gothen og ikke så mørk som tungmetallen. Det var noe deilig, gi faen stil, gutter i skjørt, seilerhatt og Turbojugend vester. Glamrock, punk og masse mer, masse ironi. Kjenner flere som er med i Turbojugend, det virker som et varmt og inkluderende, treffpunkt på konserter, folk fra hele verden, mest europa, en fin greie og det er stort! Jeg er ikke noe flokkdyr, så fulgte det bare på avstand, men det var digg. Turbo var jo etterhvert litt ustabilt, flere av folka i bandet sleit, kanskje mest Hank von Helvete, bandet ble oppløst og gjenforent flere runder, i 2011 fikk de ny vokalist. Men Turboneger har klart noe veldig få norske rockeband forunt, å beholde fansen, bytte medlemmer, men å fortsette å vokse. Vel dette var mitt utgangspunkt før konserten, samt at jeg både var nysgjerrig på den nye vokalisten, samt Turbojugend. De har også skifta navn fra Turboneger til Turbonegro.

Jeg hadde hørt rykter om at det var kjempebra,da er det lett å bli skuffa, det ble jeg aldeles ikke. Jeg var også veldig nysgjerrig på både Ånon og Blood Command da, også en grunn til å dra..

Blood Command

Har hørt Blood Command før, hører mest på litt  tyngre rock og metal, men et bra band er et bra, band uavhengig av sjanger, tenker jeg. Og konserter og skiver er to forskjellig ting, energien og scenemagi er ekstremt viktig for meg, det hadde Blood Command absolutt. Blood Command fra Bergen, ble starta i 2008, da med en annen vokalist. De har holdt på i 10 år, egentlig ganske rart at de ikke får mere oppmerksomhet, for de er virkelig et bra både på skivene og et veldig bra Liveband! De har tre utgivelser bak seg, den siste og mest kjente er fra 2017 «Cult Drugs» . De er, som mange av mine favoritter band, utgitt  på Fysisk Format.

Under konserten utmerka særlig vokalisten, Karina Ljone seg, både i dyktighet og karakter og med en sterk scene utstråling. Det jeg har å utsette på konserten, er at de spilte altfor kort og det er ikke alltid man kjenner på, vil høre mer av Blood Command! Et fremragende liveband som absolutt bør sjekkes ut. Konsert var litt tidlig og det hadde vært fint om flere fikk med seg bandet, men det var ikke glissent, bare en stor kontrast til Turbonegro.

Så var det Ånon, det sto at han var gjest, så jeg var usikker på hvordan det ville bli, skulle han spille med Turbonegro, skulle han spille før? Det ble altså begge deler. Ånon Sørnæs Bakkjen, er et lovende, ungt tilskudd til den norske rocke scena. Vet ikke hva det er som skjer, men altså på under en måned, har jeg vært på to konserter , der de som har vært mest imponerende, egentlig ikke kan komme inn uten verge. Først Golden Core, Sludge og doom metal duoen, som satte et støkk i det voksne publikum, de er 13 og 15 år, Ånon er 15, de er alle fra Oslo.Ser de er mange nye ekstremt dyktige musikere på vei særlig i Osloområdet ! Har sett Ånon på Youtube, klipp på Facebook, han spiller alle instrumenta sjøl. Særlig traff hans egne låt :«Sylvi Listhaug-Heng på eget kors»,  meg rett i magen!

Midt i debatten rundt Listhaug i fjor, så jeg den, raft, presist og punk, wow tenkte jeg, her har vi fremtida ! I vinter dukka han opp i Trygdekontoret på Nrk, med en fet versjon av Iggy Pop låta: «I wanna be your dog», på vokal og langeleik!! En ganske utslitt hit det også, men han ga den noe nytt, så den ble seg selv igjen. Men en ting er youtube og innspillinger i studio, en helt annen ting er det å stå mutters aleine på scenen på Rockefeller å varme opp etter Blood Command,  for et nesten fullsatt Rockefeller med høy rølpefaktor, som venter på Turbonegro. Enkelt lyssatt og med langeleik, gitar  og mikrofon, og fot tromme, gjorde han det kunststykke å få igang allsang.Han sang egne låter og de funker fint, det samme gjør coverlåtene.

En fyr, som ikke engang kommer inn på Rockefeller uten verge, som klarer å fremføre en troverdig og fin versjon av Jokke låta:« Hvis jeg var deg» Det er ei låt, som er så utslitt, at få får den til å funke, det klarte Ånon. Det ble til og med ekstra nummer og jubel fra publikum, følg med på Ånon!

Turbonegro live@Rockefeller
Bilde av Silje Storm Drabitius

Turbonegro

Så var det Turbonergero. Turbonegro er et konseptuelt bevisst band, de jobber med karkterer og roller, kostymer og iscenesettelse , minner om dragshow og rollespill i en fin blanding. De klarte på et punkt  å vært en slags iscenesatte rockestjerne, for så å bli det. De er  ironiserende og eksprementerendee med det sceniske utrrykket sitt . De er gode musikere og gjør  i stor grad det samme musikalsk, hentet musikalske høydepunkt og blander de inn i konseptet sitt, et riff herifra og synthen derifra.Referanser fra pop og rockkulturen og fra sub sjangere. Det blir deres eget, men de får et ekstra lag i låtene sine, der publikum får gjenkjennelsen, ofte uten å helt vite hvorfor det virker så kjent. Dette er veldig tydelig og åpent på siste skiva,hvor de lar det bli veldig tydlig.

Så, på slutten, annonserte de en gjest på scenen, det var Ånon, det måtte jeg få med meg. Det følte som om både publikum og bandet fikk et ekstra energi hakk. Det bruset og kokte i publikum, Ånon kommer opp med gitaren og  valgte sang, det ble:«Erection» Vokalisten Tony Sylvester går ned i publikum, bygger opp og drar i gang publikum, stemningen er elektrisk!

Vokalmessig, er Tony Sylvester mye bedre vokalist en Hank, han er også engelsk, så uttalen blir ikke så norsk engelsk som før. Sangen løftes, den veldig slitte, men fine sangen en hel del! Hele bandet er jo virkelig dyktige og stødige musikere og drar nye og gamle låter på et høyt nivå. Tony sang, mens han surfer oppe på publikum, han kommer seg over i piten og opp på scenen, en fantastisk avsluttning og det ga meg skikkelig tro på bandet igjen.Turbonegro klarte  faktisk overbevise meg igjen, tenkte jeg da konserten var over, lyset kom på og så det nydelige skue av blide folk, og et gulv dekket med en blanding av confetti og ølglass…Fet konsert!