Den 15. mars spilltede amerikanske thrash metal legendene Testament i Oslo og tok med seg Annihilator og Vader som support acts.Vår nye kollega, Roger, har vært på besøk og skrev følgende anmeldelse. Desverre hadde vi ikke fotograf på plass, så da måtte vi bruke noe eldre bilder fra arkiv til denne artiklen. 

 

Annihilator: Fra tysk death metal til canadisk thrash neste.Om det bare er Peter som er igjen av orginalbesetningen av Vader, så kan det samme sies om Annihilator. Jeff Walker er eneste orginalmedlemmet som er igjen, og bandet har hatt enormt med utskiftninger gjennom årene. Personlig har jeg aldri sett dem før så jeg var usikker på hva jeg skulle forvente. Når bandet gikk på scenen var det bra med folk i lokalet, og lyden var heller ikke så alt for ille der jeg sto, lengre bak i lokalet. Jeg ble for øverig en smule skeptisk i starte av konserten når bandmedlemmene begynte å løpe rundt på scenen i verste Tankard-stil, men det roet seg heldigvis fort. Annihilator er ett band som aldri helt har nådd om i eliten innen thrash metal, og i mine ører så kan mye av årsaken til det være mangelen på de helt store låtene, de mangler det lille ekstra.  I mine ører spiller de også tidvis en form for "groovy" thrash som kanskje ikke appelerer til alle.Når det er sagt så er Jeff Walker en sympatisk fyr som blant annet spøker med hvordan bandnavnet skal uttales, og ikke minst en dyktig gitarist. Kveldens låter består både av nytt og gammelt med bl.a "No way out" fra Feast, og ikke minst "One to kill" og "Twisted Lobotomy" fra fjorårets "For the demented". Men for min del ble høydepunktet "Alison Hell" og "W.T.Y.D" fra debutplaten. 4.5/6

Testament: Men Testament var bandet alle kom for å se i kveld, og som kveldens headliner var de var også eneste bandet som derfor fikk full backdrop, og ikke minst muligheten til å spille en full konsert. Disse gutta har hatt hyppige besøk i Norge gjennom årene uten at det ser ut til å påvirke publikumsoppmøtet denne torsdagskvelden. Stinn brakke, og brukbar promille på en del oppmøte (undertegnede inkludert). De har levert svært god kvalitet også på de siste års utgivelser (noe en ikke nødvendigvis kan si om alle deres kolleger fra 80-tallet), og i 2016 kom glimrende "Brotherhood of the snake" hvor vi fikk hele 4 låter fra denne kvelden. I motsetning til mange av sine kolleger som foretrekker å leve på gamle meritter og heller spille mest gammelt, velger altså testament å promotere sin nyeste måte på bra vis. Men utover dette var hele deres karriere godt representert gjennom låter fra alle album, da de spilte minst en låt fra alle plater med unntak av 97’s Demonic. 

 

 

Også Testament er i storhumør denne kvelden og forteller noen historier fra sin lange karriere, noe som er helt greit da disse gutta tross alt har en del bra historier på lager. Noe som derimot ikke sitter like bra i mine ører er alle soloene. Og denne elendigheten skulle vi få oppleve hele fire ganger denne kvelden!! Begge gitaristene måtte selvsagt i ilden, vi fikk den klassiske trommesoloen og ikke minst bass! Jeg har full respekt for at vokalister som har passerer 50 (Chuck Billy er 55) trenger sine pauser, men dette er og forblir det perfekte tidspunktet for både toalett og ølpauser.  

Men tilbake til musikken: Konserten starter med "Brotherhood of the snake", "Centuries of suffering" og "The pale king" fra den siste skiva, allerede blant de fem første låtene (mellom der fikk vi "Rise up" fra glimrende "Dark roots of the earth-plata og "More then meets the eye" fra 2008’s "The formation of damnation-plata"). Første "gamle" låter i settet ble "Electric crown",  "Into the pit" og "Low" før "Stronghold" ble siste låt ut fra nyeste utgivelsen. De neste låtene er "Throne of thorns", "Eyes of wrath" og "First strike is deadly" (blandet med mye soloer bl.a en bassolo som går over i instrumentalen "Urotsukidoji"). Konserten avsluttes etter dette med høydepunkt etter høydepunkt med "Souls of black", "The new order", "Practice what you preach" og til slutt "Over the wall".

 

Personlig er jeg svært godt fornøyd med konserten, og har enda til gode å føle meg sviktet av Testament live. Det mangler selvsagt alltid ett par personlige favoritter som f.eks " Alone in the dark", "Disciples of the watch" eller "Burnt offerings", men man kan vel ikke få i pose og sekk. Alle soloene trekker litt ned, men ellers nok en fantastisk konsert.5/6