ARCTURUS – Oslo – John Dee

Arcturus er et band som undertegnede av ymse årsaker aldri har sett på en scene før kveldens opptreden. Å skulle se et band av dette kaliberet for første gang på en liten scene som John Dee var noe som kom med blandede følelser og en god dose skepsis. Jeg har sett langt flere konserter på dette stedet med begredelig lyd enn det motsatte, men heldigvis ble dette en kveld der det meste fungerte og bandet leverte. De som var til stede virket godt fornøyde (til tross for en litt slapp respons). Det skulle da også bare mangle når bandet fremførte plettfritt fra start til slutt.

Fra første tone satt lyden som et skudd, og det detaljerte uttrykket kom til sin plass. Riktignok var det en mann som spilte fiolin på scenen, noe jeg aldri hørte et knyst av igjennom hele konserten, men det var ikke noe som ble savnet heller. Ellers var trommene kirurgisk distinkte, synthen lå høyt i lydbildet og bassen buldret som torden. Gitaren kunne kanskje vært litt høyere mikset til tider, men stort sett kom gnistrende soloer og leads bra frem i lydbildet.

Også var det vokalen da. Bare det å huske alle de merkelige vokallinjene er en bragd i seg selv. Det er ikke ofte vokalen kan påstås å brukes som et hvilket som helst annet instrument i bandet, men Arcturus gjør nettopp dette. Så klart er det en umulig oppgave å gjenskape de intrikate vokaldetaljene fra albumene til punkt og prikke, men jammen gjorde Simen en imponerende nærliggende fremførelse. Utfordrende låter som «The Arcturian Sign» og «The Chaos Path» pløyde han seg igjennom med småfrekk og pompøs autoritet.   

Det eneste å sette fingeren på var vel oppmøtet. At Arcturus ikke lokket frem et tettpakket John Dee på en lørdag kveld er synd, mest for alle som gikk glipp av konserten, for dette var en opplevelse vel verdt både billettpris og latterlig overpriset øl. Settlisten var også en god blanding fra bandets backkatalog, men den geniale «The Sham Mirrors» føltes veldig oversett, spesielt da det ble trukket frem tre-fire låter fra den svakere «Sideshow Symphonies». Dette er så klart flisespikking og subjektiv synsing. Konserten var ikke ett sekund kjedelig, og da sier det seg selv at det pirkes borti et såkalt luksusproblem. Min første konsert med Arcturus var en ubetinget god opplevelse; en jeg garantert gjentar neste gang sjansen byr seg.