OKKULTOKRATI – Oslo – Parkteatret
- Posted on 18-04-2016
Det ble reklamert som "vårens styggeste rockefest" – og jeg tror de av publikum som gikk dit bare på grunn av dette iallefall fikk forvetningene delvis innfridd. I tilegg fikk vi se en gjenoppstanden Syd Barret.
Og da bandet gikk på scenen tror jeg det stort sett bare var meg og halvlitern min som var på plass i lokalet. Musikken beskrev akkurat da litt hvordan lokalet var: nakent – men ingen av delene varte særlig lenge. Det viste seg at OLL ikke låt i det hele tatt som nevnte band. Joda, det låt skranglete og til tider støyete (noe må man hente med seg fra hardcore), men det var melodiøst og til tider også litt melankolsk.
Disse Oslofolka hadde stått på ei scene før, dog første gang som band på Revolver sist november, og var erfarne nok til ikke å miste fokus selv om en og annen ledning falt ut. Trioen hadde sjarm og trua på det de fremførte. Jeg savnet dog litt mer "øs", og fart – selv om vi faktisk fikk et snev av driv på siste låt. Litt mer fart mener jeg man kan tillate seg selv om man spiller weirdo-rock. Men: la nå disse få tid på seg så skal man ikke se bort i fra at de blir Norges svar på andre trioer som Nirvana og Primus.
For publikum sin del var musikken til Outer Limit Lotus kanskje litt smalt, men stygt var det ikke. Da var det mer å si om neste band ut: PRTLVX, tidligere kjent som Pirate Love – for etter en kort pause ble teppet trukket til side og der sto et band innhyllet i rosa røyk og masse lys, og inn på scenen kommer en ung Syd Barret-ish kar i bar overkropp (som skulle vise seg å være en gudbenåded gitarist) etterfulgt av en kappekledd fyr med solbriller, hettegenser og caps. Om han hadde bukser på seg eller ikke vites ikke – jeg tørte ikke se. Jeg forsøkte heller i herdig å børste av meg alt det rosa som hadde lagt seg oppå jakka mi.
"En regnbuefarget anarkist-delfin med atferdsproblemer som spruter Magisk Rock ut av alle kroppsåpninger."
Men altså, musikken var langt fra min personlige "cup of tea". Låtene var altfor korte, ikke spesielt originale og flere kunne med fordel vært slått sammen til 1 låt. Men hvem er vel jeg? Albumet "Narco Lux High School" fikk terningskast 6 av Aftenposten i 2011, og ble i tillegg nominert til Årets skive av gratishipster-avisa NATT&DAG. Det var først på siste låta, A Kiss Hello" som fikk lov til å vokse seg litt større at jeg ble fornøyd, men da var også bandet ferdig med å spille og takket for seg.
Siste band ut var Okkultokrati – et band jeg hadde sett mange mange ganger før. Det hadde riktignok rent en god del kubikkliter med vann under den brua siden sist, men jeg visste jeg hadde intet å frykte: dette bandet ville alltid innfri. Det gjorde det naturligvis i kveld også – men det var noe som var annerledes denne gangen: synth.
Lydbildet til Okkultokrati hadde i tillegg til de grå og svarte nyansene fått en helt tydelig blåfarge. Det var nytt og overraskende for meg, men gammelt nytt for alle de andre som hadde fulgt med i timen. En av bandets gitarister, Pål Bredrup, hadde gått fra å spille på strenger til tangenter grunnet en smertefull muskelsykdom. Det fungerte så absolutt, men jeg hadde ikke gjetta det var dette bandet under åpningslåtene. I begynnelsen låt det nemlig ikke som Okkultokrati i det hele tatt, men mer som New Order/Joy Division/Happy Mondays. Det skyltes at vi fikk presentert noen nye låter: We love you og Occular Violence, hentet fra bandets kommende album produsert av Serena Maneesh-kongen og Okkultokrati-professoren Emil Nikolaisen (Nikolaisen produserte også Snakereigns-skiva.)
Jeg skal innrømme at jeg ble noe overrasket, men også fascinert over at dette bandet våget å starte med noe så forsiktig – men denne post-punk åpningen varte ikke evig, og ganske snart dundret gitaren igjennom alt det blå og Okkultokrati er tilbake med Henning Wisth jagende vokal. Vi fikk presentert mye nytt i kveld, og det nye låt nådeløst og hardt sammenliknet med låtene fra Night Jerks-skiva. Samtidig syntes jeg tittelsporet og Moon Daggers fra nevnte skive fungerte veldig mye bedre live enn på selve plata. Låtene fikk "leve" mye mer. Det handlet nok også om spilleglede.
Dette bandet har blitt sammenliknet med Motörhead mange ganger, og det har helt sikkert sine årsaker, men det var ikke Lemmy jeg ble minnet mye om i kveld. Nei, det var Darkthrone. Både vokal, musikkuttrykk og låtoppbygning var tidvis som hentet fra en godt produsert Darkthrone-skive. Det låt drivende godt. Støynivået på både vokal og strenginstrumenter var slipt kraftig ned i forhold til tidligere utgivelser – det var helt iorden for min del. Bandet har med seg publikum på de aller fleste låtene, men høydaren var vel kanskje Moon Daggers som bandet også avsluttet med. Dette var en flott konsertopplevelse, men jeg må få lov til å kremte om et par ting (frekk som jeg er):
1. Det kom ingen låter fra debut-skiva: No light for Mass. Ikke som ekstranummer heller (Bandet spilte ingen ekstranummer)? Stort spørsmålstegn!
2. Henning er vokalist i et band som til tider har et vanvittig bra driv. Når han står der bare rett opp og ned blir det som å se Kari Bremnes synge Hell Awaits sittende på en barkrakk. Det er ikke lov! Jeg ønsker mye mer liv på scena fra ham, spesielt under nevnte partier. Gitarist og bassist var gnistrende.
3. Lyden var bra – veldig bra faktisk, men det manglet en liten detalj: altså det MÅ være 2 gitarister når Okkultokrati spiller live. Det mangler noe i lydbildet og det blir lagt merke til. Det kan hende det låter fett på øvingslokalet, men for oss gamlingene blir det dobbelt så kuult å både se og høre Okkultokrati spille. Milton "Syd Barret" von Krogh hadde jo vært 2. gitarist før – orket han ikke mer?