KATZENJAMMER – Kartfestivalen 2015 – Gvarv

Jeg entrer Kartfestivalen i det kvelden kommer krypende på etter en av de varmeste dagene her til lands i sommer.

Ivrig etter en matbit finner jeg meg en økologisk burger, og jammen meg er ikke øllet også økologisk. Dette setter føringen på hele festivalen, mer grønt, norsk og jordnært kommer man ikke! Jeg tar en strategisk plass lydmessig, -midt på, litt bak på marka. Det er godt oppmøte her ute i Telemark, Gvarv mer spesifisert. Det er invitert inn til bygdefest, og stemningen er god før norske Katzenjammer (8/10) åpner kvelden. Lekent og lett drar de fire jentene i gang med banjotoner som får den sørgeligste dag til å virke litt lysere.

Curvaceous Needs, fra siste plata ROCKLAND er tredje låt ut. En låt for alle damer! Denne får opp selvtilliten noen hakk, for det er visst ikke ille med et par kilo ekstra, noe som faller i god jord for meg som har hentet øl nummer to. Den sistnevnte plata er mer pop-preget enn tidligere, de har tonet ned mye av den sporadiske folkemusikken, eller «galskapen» som noen kaller det, til noe som muligens appellerer til ett bredere publikum.

Det er tidlig på kvelden, men ettersom Katzenjammer drar utover i første settet ser det ut som om det løsner, da du kan spotte den ene og den andre dansefoten komme.

Det fris til publikum for all sang på To The Sea, en slager fra Le Pop albumet. Det er gjennomgående fantastisk kommunikasjonen med publikum. Lettbent og sjarmerende byr jentene på seg selv. De føler seg hjemme og lovpriser den lokale dialekten, og drar fram litt lokalhistorie for å smøre Telemarkingene.

De ber oss regelrett riste på «ræva», før en av hovedpersonene selv, (Marianne Sveen) rister mer promiskuøst på frontpartiet, til den mannlige delen av publikums ville begeistring!

I det bandet drar i gang med Rock-Paper-Scissors føler jeg det velter en mild hippiebølge ut fra scenen og minner meg selv samtidig på at blomster i håret og sølv stickers i panna ikke er dumt, selv om man nærmer seg 30år. Det er noe ekte og feministisk over Katzenjammer, ett hint blomsterbarna anno 2015 preger kvelden, -campen med fargerik befolkning rett på utsiden av festivalgjerde er med på å sette tonen.

Det fortelles om en dame som ved navn; Valdis fra scenekanten, hun hadde Alzheimers og er inspirasjonen til denne friske og muntre, men også dype Lady Gray. Hvem var hun da en gang, da hun var ung og vakker?

Samtlige av damene behersker ett arsenal av instrumenter, det kan sies å være ett av Katzenjammers varemerker, kombinert med femininitet og energi. "The pink piano" altså ett leketøyspiano er det nyeste tilskuddet og åpner Shine Like A Neon Ray, noe som oppsummerer dette med to tykke streker under svaret.

Videre fremføres de en velkjent cover av Genesis; Lands Of Confusion. Her dras den ut med lange toner, tuba og kraft, en helt fantastisk cover. Den er absolutt verd å få med seg, og den er vel kanskje en av kveldens høydepunkter. Om det var noen tvil så kan disse jentene rocke. Det bevises med en åpning av Aerosmith`s versjon av Come Together, som uventet drar de over i A Bar In Amsterdam. Med en nærmest meksikansk intro på trompet, som også er gjennomgående i hele sangen, er publikum endelig med på leken. All helvetes makt tilkalles, før de erklærte at dette var siste spor for kvelden med Hey Ho On The Devils Back. Lyden av underjordiske demoner og djevler henger i luften, mens mørket faller på. Jeg står med en noe forundret rynke i panna, men jeg er med på leken.  Jentene takker for seg og vi kan se tilbake på en varm og energisk konsert, full av overraskelser og herlige momenter, -så om du er klar for en tur ned gaten for folkemusikk, pop og leven anbefales en tur innom Katzenjammers neste opptreden.